I Bonn avtaler utenriksminister Willy Brandt og Corneliu Mănescu den 31. januar 1967 ambassadør-meningsutvekslingen mellom Forbundsrepublikken og Romania. En nyhet, for ifølge “Hallsteindoktrinen” pleier Forbundsrepublikken – bortsett fra med Sovjetunionen – til da ingen diplomatiske relasjoner med stater som har anerkjent DDR.

Den mer fleksible østpolitikken til regjeringen Kiesinger/Brandt møter derimot motstand. I april 1967 erklærer de øvrige Warszawapakt-statene at de ikke vil ha noen relasjon med Forbundsrepublikken så lenge den ikke anerkjenner DDR og Oder-Neisse-grensen folkerettslig. Likevel vil Brandt besøke Romania i juli 1967, og også møte den egenrådige stats- og partisjefen Nicolae Ceaușescu.

Fra 7. til 11. februar 1967 er utenriksminister Willy Brandt i USA. Der fører han samtaler med president Johnson, visepresident Humphrey, utenriksminister Rusk og forsvarsminister McNamara. Det viktigste temaet er de amerikansk-britisk-sovjetiske forhandlingene om ikkespredningen av atomvåpen (non-proliferation).

Prinsipielt går regjeringen i Bonn inn for en avtale. Men i Amerika gjør Brandt det tydelig at en ikkespredningsavtale, og i kjølvannet av det, kontroller, ikke måtte føre til en diskriminering og hindring for Forbundsrepublikken for en fredelig bruk av atomenergi.

I Forbundsdagens utenrikskomité rapporterer han i begynnelsen av mars 1967 at US-regjeringen har lovet å avstemme kontraktsteksten med Bonn og de andre Nato-partnerne.

Måneden april 1967 er en “Europa-måned” for forbundsutenriksminister Willy Brandt. I møtekalenderen står et møte i WEU (Den vesteuropeiske union) i Roma, et EØF-ministerrådsmøte i Brussel, et besøk i London og møtet med den franske utenriksministeren Couve de Murville i Bonn. Brandt driver propaganda for “videreutvikling av Det europeiske fellesskap (EF).”

Den store koalisjonen ønsker å få til en fusjon av Montanunion, EØF og EURATOM, og gjøre det mulig å ta opp nye medlemmer i Det europeiske fellesskapet. Men nå som før vil Frankrike ikke ha Storbritannia som medlem. Hverken under EØF-toppmøte på slutten av mai 1967 i Roma eller under samtalene med forbundskansler Kiesinger og utenriksminister Brandt med president de Gaulle i januar 1967 i Paris og i juli 1967 i Bonn, er det fremskritt i sikte.

Gjennom et kupp mot den demokratiske regjeringen overtar militæret den 21. april 1967 makten i Hellas. Tusenvis av demokrater blir deretter arrestert og internert. På arrestasjonslisten står også Basil Mathiopoulos, en gresk journalist, som bor i Tyskland og som er venn med Willy Brandt.

Mathiopoulos, som akkurat er i Athen for å ta opp en film, søker tilflukt i den tyske ambassaden. I Bonn beordrer utenriksminister Brandt omgående at asylsøkeren kan forbli i ambassaden til hans tilbakereise til Forbundsrepublikken er sikret. Etter tre uker med forhandlinger mellom regjeringene kan Mathiopoulos uhindret forlate landet. I november 1967 blir han fratatt det greske statsborgerskapet av militærjuntaen.

Mandag 8. mai 1967 reiser Willy Brandt til Japan. Under hans elleve dager lange besøk blir den tyske utenriksministeren mottatt blant annet av keiser Hirohito og ministerpresident Eisaku Sato. I samtaler med sin embetskollega Tageo Miki drøfter Brandt spesielt konsekvensene av den planlagte avtalen om ikkespredningen av atomvåpen. Regjeringene til Forbundsrepublikken Tyskland og Japan er enige i at avtalen ikke måtte innskrenke fredelig bruk av atomenergi.

I tilknytning til de tysk-japanske konsultasjonene deltar Brandt fra 16. til 19. mai 1967 i Tokyo på en konferanse med de tyske ambassadørene, som er dedisert til det sør- og østasiatiske området og handlingsmulighetene for Bonns utenrikspolitikk.

I forbindelse med besøket i Tyskland kommer sjahen av Persia den 2. juni 1967 til Vest-Berlin. Tusenvis av mennesker demonstrerer mot den iranske diktatoren. Politiet bruker batonger og vannkanoner mot demonstrantene, og på kvelden blir studenten Benno Ohnesorg skutt og drept. Gjerningsmann er en politimann, og – noe som ikke blir kjent før i 2009 – en uoffisiell medarbeider av DDR-sikkerhetstjenesten.

I hele Tyskland utløser politivolden harme i 1967. Studentenes protestbevegelse hvis kritikk også gjelder Willy Brandt, utvides. På slutten av juni 1967 møter SPD-formannen opp ved universitetet i Bonn for å diskutere med studentene. På slutten av juni 1967 møter SPD-formannen opp ved universitetet i Bonn for å diskutere med studentene. Brandt ønsker at hans parti skal ha en dialog med de unge menneskene. Men dialogen måtte finne sted “på grunnlag av den demokratiske orden”, fremhever han.

Med høyt tempo beslutter Den store koalisjonen mellom CDU/CSU og SPD innen sommerpausen i 1967 viktige reformer. Den 6. juli 1967 blir kabinettet enig om “økonomiplanlegging på noe lengre sikt”, og et annet konjunkturfremmende program. I midten av mai 1967 har Forbundsdagen allerede vedtatt “loven om stabilitet og vekst”, som sikter mot en kontinuerlig økonomisk vekst, stabile priser, full sysselsetting og balansert utenrikshandel.

Til den “globale styringen av økonomien” skal også den “samordnede aksjonen”, som ble innkalt av næringsminister Karl Schiller (SPD) i februar 1967, med representanter fra regjering, fagforbund og arbeidsgivere bidra. I partiledelsen og i fraksjonen driver Willy Brandt propaganda for disse beslutningene, som brukes for å realisere sentrale krav fra SPD.

Den 25. august 1967 kl. 10.57 tryker utenriksminister og visekansler Willy Brandt på den 25. Internationale Funkausstellung i Berlin den røde startknappen for fargefjernsynet i Tyskland. I virkeligheten kommer bildet i farger allerede et øyeblikk før fordi teknikeren hadde koblet om for tidlig.

Etter USA og Japan er Forbundsrepublikken det første landet i Europa, som innfører fjernsyn i henhold til PAL-formatet. ARD, ZDF og Deutsche Bundespost hadde investert over 80 millioner DM i denne tekniske videreutvikling. Til å begynne med kan kun omtrent 5 % av borgerne i Forbundsrepublikken benytte seg av det, prisen for en farge-TV koster som regel mer enn 2 000 DM. DDR innfører fargefjernsynet den 3. oktober 1969. Men der blir det sendt i det franske SECAM-systemet.

Som allerede fire år før, varsler den franske statspresidenten Charles de Gaulle under en pressekonferanse den 27. november 1967 sitt veto mot Storbritannias tilslutning i Det europeiske økonomiske fellesskap (EØF). For Forbundsregjeringen i Bonn, og spesielt for utenriksminister Willy Brandt, er dette en bitter skuffelse.

I et intervju har den tyske visekansleren bare én måned i forveien ytret håp om å innlede medlemskapsforhandlinger innen slutten av året. Om den nye situasjonen sier Brandt i et møte i Forbundskabinettet den 29. november 1967 at man foreløpig ikke kunne tenke på et fullt medlemskap for Storbritannia. Man skulle derimot forfølge dette målet “inntil de Gaulle innser at hans franske konsept for Europa ikke holder i lengden”.

Under et møte i Brussel beslutter NATOs ministerråd den 13./14. desember 1967 en nyorientering av Det nordatlantiske forsvarsforbundet. Konferansen vedtar “rådets rapport om alliansens fremtidige oppgaver”, som går tilbake til et initiativ fra den belgiske utenriksministeren Pierre Harmel.

“Harmel-rapporten” erklærer at militært forsvar og politisk avspenning ikke er motsetninger. Tvert imot, de er søyler for fred og sikkerhet, som utfyller hverandre. NATO-statene oppfordres derfor til å forbedre sine relasjoner med Sovjetunionen. Dokumentet tilsvarer fullt og helt Willy Brandts utenrikspolitiske forestillinger, og han hilser “Harmel-rapporten” veldig velkommen. I dokumentets formuleringer ser man også helt klart hans “håndskrift”.

Elleve år etter bruddet, gjennomført av regjeringen Adenauer, kunngjør Forbundsrepublikken Tyskland og Jugoslavia den 31. januar 1968 gjenopptaket av deres diplomatiske forbindelser. Det er resultatet fra forhandlinger i Paris som Forbundskabinettet har gitt utenriksminister Willy Brandt fullmakt til den 13. desember 1967. Eneste betingelse: Erstatningskrav fra Jugoslavia på grunn av den tyske okkupasjonen under den andre verdenskrigen, blir ikke anerkjent.

Som allerede i 1967 i Romania, innleder Forbundsrepublikken relasjoner med det alliansefrie Jugoslavia, selv om det har anerkjent DDR. Dette strider imot “Hallstein-doktrinen”. Men Brandt og også kansleren Kiesinger presser i Den store koalisjonen på ikke å holde Jugoslavia utenfor deres avspenningspolitikk.

Våren 1968 når den utenomparlamentariske opposisjonen (APO) i Forbundsrepublikken sitt høydepunkt. Studentbevegelsen krever høyskolereformer, og protesterer mot Den store koalisjonens beredskapslover, samt mot USAs Vietnamkrig. Et angrep på APO-lederen Rudi Dutschke den 11. april 1968 i Vest-Berlin, fører til alvorlige uroligheter på mange steder i påsken.

I et intervju med magasinet “Quick” tar Willy Brandt den 26. april 1968 stilling til de voldsomme protestene. I intervjuet snakker han også om det politiske engasjementet til sønnen sin, som utløser høye bølger i mediene. På påskeaften ble Peter Brandt under en APO-demonstrasjon midlertidig arrestert. “Quick” offentliggjør intervjuet, i sterk forkortet, form ikke før den 8. mai 1968.

I den islandske hovedstaden deltar Willy Brandt den 24./25. juni 1968 i møtet i NATOs ministerrådet. I Harmel-rapportens forstand fra desember 1967, er alliansen her et viktig avspenningspolitisk signal. NATO tilbyr Warszawapakt-statene forhandlinger om en gjensidig og balansert troppereduksjon i Europa.

Et annet tema er hindringene i Berlin-trafikken. I midten av juni 1968 har DDR innført visumplikt for vesttyskere, som vil reise til Berlin på landeveien. Utenriksminister Brandt oppnår i Reykjavik at NATO-partnerne minner Sovjetunionen om dens ansvar for fri tilgang til Berlin. Byen og dens innbyggere måtte ikke ekskluderes fra avspenningene, presiserer ministerrådet.

Sommeren 1968 starter en voldsom krangel i Den store koalisjonen om Forbundsrepublikkens opptreden angående avtalen om ikkespredning av atomvåpen. USA, Storbritannia og Sovjetunionen har forhandlet og undertegnet den den 1. juli 1968. Blant de 59 statene som slutter seg omgående til avtalen, er også DDR.

I et skriv fra 15. juli 1968 appellerer utenriksminister Willy Brandt til forbundskansler Kurt Georg Kiesinger, om å undertegne avtalen raskt. Ellers ville troverdigheten for den egne avspenningspolitikken stå på spill. Med underskriften ville Øst-Berlin og Moskva også bli fratatt et propagandainstrument, sier Brandt. Men hos CDU og CSU overveier de avvisning, slik at Den store koalisjonen ikke kan enes om en tilslutning.

Innmarsjen av Warszawapaktens tropper den 21. august 1968 i Tsjekkoslovakia, gjør en voldsom slutt på reformene til den kommunistiske ledelsen der. Sovjetunionen vil hindre at landet glir ut av den sosialistiske leiren, og vil sikre sin dominans i Øst-Europa.

Willy Brandt dømmer militærintervensjonen. Han har fulgt “Praha-våren” og med den idéen om en “sosialisme med et menneskelig åsyn” med stor sympati, og anstrengt seg for en tilnærming til Praha. Bebreidelsen fra Sovjetunionen om at regjeringen i Bonn hadde forberedt en revolusjon i Tsjekkoslovakia, tilbakeviser forbundsutenriksministeren på det sterkeste. Til tross for en ny tung belastning av øst-vest-forholdet, vil Brandt holde fast ved avspenningspolitikken.

I forbindelse med UN-fullforsamlingen i New York møter Willy Brandt den 8. oktober 1968 for første gang den sovjetiske utenriksministeren Andrej Gromyko. Brandt vil gjenopplive dialogen om å avstå fra vold når det gjelder Bonn og Moskva, en dialog Sovjetunionen har avsluttet i juli 1968 etter 17 måneder.

Med det finnes ingen tilnærming. Gromyko forlanger av Forbundsrepublikken å anerkjenne de europeiske grensene og DDR folkerettslig, å underkjenne München-avtalen fra 1938 helt fra starten av, og å undertegne ikkespredningsavtalen umiddelbart.

Fra USA reiser Brandt til Chile, der han deltar på en ambassadørkonferanse fra 14. til 17. oktober. Etter samtaler med den chilenske regjeringen, avlegger han også offisielle besøk i Argentina, Uruguay og Brasil.

Det nasjonaldemokratiske parti i Tyskland (NPD) som ble stiftet i 1964, fikk kun 2 % av stemmene ved forbundsdagsvalget i 1965. Men siden Bonn regjerer Den store koalisjonen, får det høyreekstreme partiet stadig flere tilhengere. NPD får innpass i syv delstatsparlamenter, og oppnår i Baden-Württemberg i slutten av april 1968 med 9,8 % sitt beste resultat.

Allerede siden 1967 er Willy Brandt av den oppfatning at Forbundsregjeringen skulle be forfatningsdomstolen om å forby partiet. I juli 1968 driver han propaganda hos forbundskansleren Kiesinger også for at CDU/CSU og SPD skulle opptre i fellesskap mot NPD-propagandaen. Selv om til slutt også innenriksministeren Ernst Benda (CDU) synes NPD strider mot grunnloven, utsetter Forbundskabinettet den 18. desember 1968 avgjørelsen om en søknad om forbud.

I midten av januar 1969 blir Willy Brandt alvorlig syk. På grunn av en brysthinnebetennelse må han holde sengen i flere dager, og avlyse alle avtaler, deriblant et besøk i London og en reise til Asia på ti dager.

Etterpå reiser han på en kur til sanatoriet Bühlerhöhe i Schwarzwald, der han hviler til 8. februar. Der kan Brandt snart også jobbe litt igjen: Skrive brev, føre telefonsamtaler og politiske samtaler. Den 6. februar tar han for eksempel imot den sovjetiske ambassadøren i Bonn, Semjon Tsarapkin.

Allerede på slutten av samme måned står et USA-opphold på planen igjen for utenriksministeren og visekansleren. For å sette ned tempoet, reiser Brandt denne gang med båt over Atlanterhavet. Overfarten fra Napoli til Halifax (Canada) varer fra 14. til 23. februar 1969.

Med sovjetiske fly som flyr i lav høyde, som forstyrrende momenter, forløper forbundspresidentens valg den 5. mars 1969 i Ostpreussenhalle i Vest-Berlin ytterst spennende. Først i den tredje valgomgangen får justisminister Gustav Heinemann (SPD) med 512 mot 506 stemmer gjennomslag mot forsvarsminister Gerhard Schröder (CDU).

Mens NPD stemmer for Schröder, har FDP før valget bestemt seg for å støtte Heinemann. For CDU/CSU, som er vant til å vinne, er det et sviende nederlag. Heinemann snakker om et “stykke maktskifte”.

For å overveie sjansene for en allianse mellom deres partier etter forbundsdagsvalget, som finner sted i september, møtes formennene i SPD og FDP, Willy Brandt og Walter Scheel, i begynnelsen av mai 1969 i Düsseldorf til en hemmelig samtale.

På forbundets ekstraordinære landsmøte i Bad Godesberg beslutter SPD den 17. april 1969 sitt regjeringsprogram for valget, som skal finne sted den 28. september. Sosialdemokratene starter valgkampen med mottoet “suksess – stabilitet – reformer”, og velger partiformannen og utenriksministeren Willy Brandt igjen til sin kanslerkandidat.

For å sikre freden tilstreber SPD i utenriks- og tysklandspolitikken, etter vennskapet med Vesten, også dialogen mellom Forbundsrepublikken og Østen. Innenrikspolitisk lover partiet stabil økonomisk vekst og solid økonomi, mer sosial sikkerhet og rettferdighet samt reformer for staten og innen utdanningsvesenet. Et koalisjonsutsagn inneholder SPD-regjeringsprogrammet ikke.

Anerkjennelsen av DDR av det ikke-kommunistiske Kambodsja den 8. mai 1969 fører til en voldsom krangel i Den store koalisjonen. Forbundskansler Kiesinger og CDU/CSU krever brudd i relasjonene mellom Forbundsrepublikken og det sørøstasiatiske landet, for å hindre at andre stater i den tredje verden anerkjenner DDR. Utenriksminister Willy Brandt og SPD ønsker derimot å fjerne de siste restene av “Hallstein-doktrinen”.

Etter veldig harde forhandlinger kunngjør koalisjonen tidlig på morgenen den 4. juni 1969 et kompromiss som FDP håner som “Kambodsja-avgjørelse”: Relasjonene avbrytes ikke, men “fryses”. Den tyske ambassaden i Pnom Penh forblir ubesatt. En uke senere tar Kambodsja selv initiativ til å bryte relasjonene med Bonn.

Siden 1965 har Günter Grass engasjert seg for Willy Brandt og SPD. For å støtte ham og partiet i forbundsdagsvalgkampen 1969 enda bedre, har forfatteren, sammen med andre kunstnere, journalister og intellektuelle opprettet et sosialdemokratisk velgerinitiativ (SWI). På lokalt plan finner prosjektet snart etterlignere.

Med Bonn som utgangspunkt er Grass fra midten av mars til slutten av september 1969 underveis på valgkampreise gjennom Forbundsrepublikken med en buss i ca. 60 dager. Inntil valgdagen tilbakelegger han 32 000 km, besøker 79 valgkretser, taler ved 60 arrangementer, og gir 46 pressekonferanser. Den 24. august 1969 møter Grass, under en kunngjøring i Hamburg, Brandt som gjør et godt inntrykk på ham: “avslappet, uten stress og på overraskende måte selvsikker”.

Ved forbundsdagsvalget den 28. september 1969 får SPD igjen flere stemmer, og havner på 42,7 % av stemmene. Med litt tap forblir CDU/CSU med 46,1 % derimot den sterkeste fraksjonen. Med kun 5,8 % av stemmene lider FDP store tap. NPD med 4,3 % klarer ikke sperregrensen på 5 %. Siden de første prognosene forutsier et absolutt flertall for CDU/CSUs mandater, lar forbundskansler Kiesinger seg allerede feire som valgvinner.

Men kl. 23.30 kunngjør Willy Brandt foran kameraene at SPD og FDP disponerer et knapt flertall av setene, og at de skal forhandle om en koalisjon. Over telefon har han innhentet samtykket fra FDP-formannen Walter Scheel. Herbert Wehner og Helmut Schmidt, som foretrekker Den store koalisjonen, har Brandt ikke spurt.

Den 21. oktober 1969 velger Forbundsdagen i Bonn Willy Brandt som første sosialdemokratiske forbundskansler i Forbundsrepublikken Tyskland. Han får 251 stemmer, to flere enn det som er nødvendig. Men på fløyen til den sosial-liberale koalisjonen av SPD og FDP er det minst tre folkevalgte som ikke har stemt for Brandt. Før hans  edsavleggelse i Forbundsdagen får den nye kansleren overlevert utnevningsbrevet av forbundsdagspresident Heinemann i Villa Hammerschmidt.

Det samme gjøres også neste dag med forbundsministerne, der elleve kommer fra SPD og fire fra FDP. Ett kabinettsmedlem er partiløst. Utenriksminister Walter Scheel blir visekansler. Kjernen i koalisjonsavtalene, som partiene brakte til avslutning etter bare noen få dager, er utenriks- og tysklandspolitikken.

Under deres møte i Den Haag den 1./2. desember 1969, oppnår stats- og regjeringssjefene i de seks medlemsstatene til Det europeiske økonomiske fellesskap (EØF) et gjennombrudd. I 1970 skal medlemskapsforhandlinger med Storbritannia samt Danmark, Irland og Norge starte. Forbundskansler Willy Brandt har mye av æren for at Frankrikes statspresident Georges Pompidou samtykker i et britisk EØF-medlemskap.

Prinsipielt enes deltagerne av toppmøtet også om en trinnvis innretning av en økonomisk og monetær union. I tillegg regulerer de den fremtidige finansieringen av landbrukspolitikken. Vedtakene gir den europeiske samlingsprosessen et nytt oppsving. Om resultatene av konferansen leverer Brandt regjeringserklæring den 3. desember 1969 i Forbundsdagen.

Noe dager før besøket til Israels utenriksminister Abba Eban ryster antisemittiske anslag Forbundsrepublikken. Den 13. februar 1970 dør syv jødiske beboere i et gamlehjem på det israelittiske kulturfellesskapet i München, da en ukjent person setter fyr på gamlehjemmet . Ledende politikere, frem for alt forbundspresident Gustav Heinemann, dømmer mordene. Forbundskansler Willy Brandt sier at det blir gjort alt for å finne gjerningsmennene.

Muligens er en venstreekstrem gruppe ansvarlig for anslaget, som per i dag ikke er oppklart. Det er også uklart om det finnes en forbindelse til palestinske terrorhandlinger. Under et forsøk på kapring av et israelsk fly den 10. februar i München og et bombeattentat på to fly den 21. februar 1970 mister 48 mennesker livet.

Under et kort USA-besøk møter forbundskansler Willy Brandt den 10. og 11. april 1970, president Richard Nixon til to samtaler under fire øyne. Tema er frem for alt Øst-Vest-relasjoner, spesielt den nye øst- og tysklandspolitikken. Den utførlige informasjonen fra den viktigste alliansepartneren og utvekslingen med ham, er veldig viktig for Brandt.

Allerede i oktober 1969 har rådgiverne Henry Kissinger og Egon Bahr installert en “hemmelig kanal” mellom Det hvite hus og statsministerens kontor. Brandt vil ikke ha noen tvil om Forbundsrepublikkens faste vestbinding. Dette har han også fremhevet under sitt  møte med den franske presidenten Georges Pompidou den 30. januar i Paris og den britiske statsministeren Harold Wilson den 2. mars 1970 i London.

Den 23. april 1970 kommer forbundskansler Willy Brandt til Oslo for et tre dager langt statsbesøk. Det sentrale emnet i hans samtaler med den norske regjeringen er Norges planlagte tilslutning til Det europeiske økonomiske fellesskap (EØF).

En spesiell ære synes kansleren er invitasjonen om å tale i Stortinget, det norske parlamentet. I sin tale den 24. april 1970 fremhever Brandt, hvor mye han har å takke Norge for, som han føler seg veldig forbundet med. Han minner også om den tyske okkupasjonen av landet i 1940 og anerkjenner forståelsen og hjelpen som mange nordmenn tross alt har vist og ytet for Forbundsrepublikken etter krigen. Brandt propagerer for Europas samling, og nevner som mål for sin utenrikspolitikk å skape en felleseuropeisk fredsordning.

Under det første SPD-landsmøtet etter regjeringsovertagelsen av den sosial-liberale koalisjonen, gjør forbundskansler Willy Brandt den 13. mai 1970 det klart at Godesberger-programmet er og forblir basisen for partiets politikk. Dermed gir han ungsosialistenes (Jusos) krav om systemforandrende reformer et klart avslag. Men SPD trenger, sier Brandt, “et samfunnsmessig helhetlig konsept, et kvalifisert langtidsprogram”. Allerede i begynnelsen av landsmøtet har han forklart at det dreier seg om “hvordan man etter hvert realiserer mer sosialt demokrati”.

Den 14. mai blir Brandt gjenvalgt som partiformann med 318 av 331 stemmer. SPD-fraksjonsleder Herbert Wehner og forsvarsminister Helmut Schmidt blir bekreftet som stedfortredende formenn.

Den 3./4. juli 1970 oppholder Georges Pompidou seg i Bonn på grunn av samtaler med forbundskansler Willy Brandt. Temaer til de tysk-franske regjeringskonsultasjonene er blant annet Øst-Vest-relasjonene, spesielt Forbundsrepublikkens forhandlinger med Sovjetunionen, Storbritannias tilslutning til Det europeiske fellesskap (EF), valutaspørsmål og det utenrikspolitiske samarbeid med EF-statene (EPZ).

For å imøtekomme krav fra CDU/CSU, ønsker Brandt seg en sterkere inkludering av Europaparlamentet i EPZ. Riktignok godtar Pompidou at EF-utenriksministerne har regelmessige rådgivningsmøter. Men presidenten avviser en deltagelse av Europaparlamentet, som ikke er direkte valgt, fordi det ikke er representativt og ikke har fullmakter.

Under drøftelser i Forbundsdagen om budsjettloven for året 1971 og Forbundets finansbudsjett 1970–1974 tørnet de motsatte meningene fra regjering og opposisjon om statsfinansens tilstand og den økonomiske situasjonen i Forbundsrepublikken hardt sammen. Budsjettutkastet som Alex Möller (SPD) hadde fremlagt, kritiseres skarpt av Franz Josef Strauß (CSU) i plenarforsamlingen.

CDU/CSU bebreider den sosial-liberale koalisjonen for å drive de allerede økende prisene ytterligere opp med en økning av statsutgiftene på 12 %. Forbundskansler Willy Brandt avviser dette energisk, og snakker om “inflasjonsprat”. Sammenlignet internasjonalt er prisstigningstakten lav i Forbundsrepublikken.

Å drive frem utdanningsreformen i Forbundsrepublikken er et sentralt anliggende for SPD-FDP-koalisjonen. Under forbundsdagsdebatten om Forbundsregjeringens utdanningsrapport den 14. oktober 1970 tar Willy Brandt selv til orde. Forbundskansleren presiserer at utdanningsreformen er en “fellesskapsoppgave par excellence”. Han forlanger at man i forbund-delstats-kommisjonen, Det tyske utdanningsrådet, snart måtte treffe en beslutning om en langsiktig og helhetlig utdanningsplan.

Å forbedre tilgangen til dannelse og utdanning, betyr tre forskjellige ting for Brandt: Demokratisering, like muligheter med hensyn til utdanning og utvikling i samfunnet og sikring av fremtiden. Ordrett sier han: “Hverken avstamming eller eiendom, hverken alder eller konfesjon, hverken bosted eller kjønn skal (…) innskrenke borgerrettigheten til dannelse.”

Ved alle fremskritt i østpolitikken blir Willy Brandt ikke lei av å presisere hvor uhyre viktig Vest-Europas samling er for ham. I anledning rådslagningen og vedtakelse av to lover, som på den ene side sørger for inntekter for Det europeiske fellesskap (EF), og på den annen side utvider Europaparlamentets fullmakter, avgir forbundskansleren den 6. november 1970 i Forbundsdagen en erklæring om europapolitikken.

For 1970-årene kunngjør Brandt fem mål som Forbundsregjeringen har: Snarlig utvidelse av EF, opprettelsen av den økonomiske og monetære unionen, videreutvikling av det utenrikspolitiske samarbeid til medlemsstatene, etablering av et partnerskap mellom EF og USA med overtagelse av verdenspolitisk ansvar, kommunikasjon og kooperasjon med stater i Øst-Europa.

Tradisjonelt møtes Forbundsrepublikken Tysklands kansler og Frankrikes statspresident samt ministere fra begge land hver sjette måned til rådslagninger. Den 25./26. januar 1971 finner konsultasjonene sted i Paris. På toppen av Willy Brandts og Georges Pompidous agenda står Den europeiske økonomiske og monetære unionen, som trinnvis skal bli innført.

I tillegg drøfter de to statusen til forhandlingene om Storbritannias tilslutning til EØF, spesielt det fremtidige britiske finansbidraget til fellesskapet. Andre temaer er den planlagte Øst-Vest-konferansen om sikkerhet i Europa, Berlin-forhandlingene, østpolitikken og Midtøsten-konflikten.

I juli og desember 1971 er det to tysk-franske toppmøter til.

Willy Brandts store engasjement i østpolitikken og for den vesteuropeiske samlingen skamroses internasjonalt. I januar 1971 kåres han til “Man of the Year” av det amerikanske “Time Magasin”. I Forbundsrepublikken tiltar derimot stemmene, som bebreider kansleren for å bekymre seg for lite om de innenrikspolitiske problemene.

Denne bebreidelsen kommer også fra journalistene, som støtter Brandts østpolitikk fullt ut. “Spiegel”-sjefredaktør, Günter Gaus, krever i en artikkel:  Det trengs en mann “for det indre, for konjunkturpolitikken samt skatteplanlegging”, “fordi man ikke lenger kan vente seg at del-kansleren Brandt tar seg av innenrikspolitikken”. Brandt reagerer oppbrakt. I et brev skriver han til Gaus den 15. februar 1971 at det er lenge siden noe har skadet ham så mye.

Edward Heath, Storbritannias konservative statsminister, kommer fra 4. til 6. April 1971 på et offisielt besøk til Tyskland, som han starter i Vest-Berlin. I samtalene med forbundskansler Willy Brandt den 5./6. april i Bonn, står forhandlinger om Storbritannias tilslutning til Det europeiske fellesskap (EF) i fokus.

Til tross for den franske regjeringens tøffe opptreden, er Brandt optimistisk. Statspresident Georges Pompidou er mer fleksibel enn det ser ut til, og ønsker et positivt resultat. Under fire øyne og i et utvidet møte snakker Brandt og Heath også om det utenrikspolitiske samarbeid til EF-statene, forsvars- og nedrustningsspørsmål, Berlin-forhandlingene samt øst- og tysklandspolitikken. I begynnelsen av mai 1971 reiser kansleren til London.

I et skriv til Forbundskansler Willy Brandt erklærer finansminister Alex Möller (SPD) den 12. mai 1971 sin avgang. Som grunner nevner Möller stadig økende ønsker om utgifter fra sine regjeringskolleger, og manglende støtte fra kansleren. Etterfølger blir Karl Schiller (SPD), som nå leder finansområdet som “superminister”.

Möllers avgang skjer midt i en valutakrise, som i begynnelsen av mai ble utløst av en massiv tilførsel av dollar til Europa. For å begrense inflasjonen, beslutter Forbundskabinettet den 9. mai 1971 blant annet en frigivelse av D-markens valutakurs og et budsjett-tak. To dager senere oppfordrer Brandt i  Forbundsdagen arbeidsgivere og fagforbund til å støtte prisstabiliseringen ved hjelp av moderate tariffavtaler.

Etter et kort opphold i Jamaica den 12./13. juni 1971 kommer forbundskansler Willy Brandt til et uformelt besøk til Amerikas forente stater. I Washington D.C. har han den 15. juni et møte med president Nixon og med utenriksminister Rogers. På toppen av en lang  temaliste står De fire maktenes Berlin-forhandlinger, som er nesten avsluttet.

Utover det drøfter presidenten og kansleren frem for alt de planlagte øst-vest-samtalene om styrkereduksjon (MBFR) og sikkerhet i Europa, det europeisk-amerikanske forholdet, den internasjonale valutakrisen og USAs tilnærming til Kina. Østpolitikken, som møter noe motbør i Amerika, snakker de bare så vidt om. Reisen avslutter Brandt med et opphold i New York den 17./18. juni 1971.

Etter sommerpausen får den sosial-liberale regjeringen gjennomslag for flere reformer. Den 26. august 1971 vedtar Forbundsdagen loven om statlig økonomisk støtte til utdanning (BAFög), som skal gjøre det lettere å få tilgang til høyere utdanning. Elever og studenter fra lavinntektsgrupper kan få økonomisk støtte.

Etter at Forbundsregjeringen allerede i 1970 hadde truffet strakstiltak angående miljøvernet, beslutter kabinettet den 29. september 1971 Forbundsrepublikkens første miljøprogram. I forordet skriver forbundskansler Brandt: “Å bevare et sunt og balansert miljø er et av menneskehetens eksistensielle spørsmål.”

Den reviderte bedriftsoverenskomstloven utvider rettighetene til tillitsvalgte og arbeidstagere, og vedtas i Forbundsdagen den 10. november 1971.

Avtalen om Berlin, som ambassadørene til USA, Storbritannia, Frankrike og Sovjetunionen undertegner den 3. september 1971, garanterer veiene fra og til Berlin, og bekrefter Vest-Berlins “spesielle betingelser” for Forbundsrepublikken.
I et skriv til US-president Richard Nixon vurderer forbundskansler Willy Brandt reguleringene som stor suksess for Vesten. I en radiotale erklærer han at den egentlige betydningen av avtalen ligger i at “fremtiden skal være foruten Berlin-kriser”.

Ifølge avtalen til De fire maktene inngår Forbundsrepublikken og DDR på slutten av 1971 en transittavtale. En avtale mellom senatet og DDR-regjeringen muliggjør og letter reisene for folk fra Vest-Berlin å reise til Øst-Berlin og til DDR.

Etter invitasjon fra den sovjetiske partisjefen Leonid Bresjnev ankommer forbundskansler Willy Brandt den 16. september 1971 Krimhalvøya. Under det tre dager lange oppholdet sprechen beide Politiker mehr als 16 Stunden miteinander snakker begge politikere i mer enn 16 timer med hverandre om gjensidige relasjoner og øst-vest-temaer. I den avslappede atmosfæren begynner Brandt og Bresjnev å utvikle tillit til hverandre. “Nedbrytingen av fiendebilder, gjensidig, lå opp i dagen”, minnes Egon Bahr senere.

Brandt ønsker å få fortgang i avspenningspolitikken i Europa. Men når det gjelder dette er Bresjnevs holdning reservert. Med urett mistenker CDU/CSU og noen av de vestlige partnerne at kanslerens østpolitikk ville føre til en nøytralitetskurs.

Forbundsdagen i Bonn holder på å diskutere statsbudsjettet for året 1972 da forbundsdagspresident Kai-Uwe von Hassel (CDU) overraskende avbryter møtet den 20. oktober 1971 like etter kl. 17. Han meddeler at Den norske Nobelkomité i Oslo hadde tildelt Willy Brandt Nobels fredspris. Representantene fra SPD og FDP reiser seg og applauderer begeistret. Også enkelte medlemmer fra CDU/CSU-fraksjonen, som stort sett forblir sittende, slutter opp om applausen.

Dypt beveget mottar Brandt gratulasjonene fra parlamentspresidenten og de tre fraksjonslederne. I en kort takketale sier han: “Dette er en høy og veldig forpliktende utmerkelse. Jeg skal gjøre alt i mitt videre arbeid for å vise meg verdig til denne æren.”

Sammen med Walter Scheel møter forbundskansler Willy Brandt mellom jul og nyttår 1971 i Key Biscayne (Florida) Richard Nixon for å utveksle informasjon om den politiske situasjonen i verden og for å avstemme Øst-Vest-spørsmål. På Nixons ønske, som har planer om å reise til Peking og Moskva i 1972, forteller Brandt om sine erfaringer med Bresjnev og hans meninger om Kina.

Andre temaer er ratifiseringen av Østavtalene, Forbundsrepublikkens samtaler med DDR, forholdet EF-USA, begrensningen for strategiske atomvåpen (SALT), den mulige troppereduksjonen (MBFR), og konferansen om sikkerheten i Europa, Midtøsten-konflikten og Vietnamkrigen. Deretter er Brandt med familien noen dager på ferie i Florida.

For å holde grunnlovsfiender unna statstjenesten, treffer forbundskansler Willy Brandt og delstatenes ministerpresidenter den 28. januar 1972 følgende vedtak: Alle som søker en stilling som funksjonær blir i fremtiden kontrollert for “grunnlovsfiendtlige aktiviteter” eller for medlemskap i en “grunnlovsfiendtlig organisasjon”. Reguleringen retter seg frem for alt mot medlemmer i DKP, som ble nydannet som kommunistisk parti i 1968.

Det protesteres, også i SPD, mot en kontroll fra overvåkingstjenesten, og oppsigelsene i kjølvannet av det. Selv om han synes bekymringen for en venstreekstrem infiltrasjon er overdreven, forsvarer kansleren vedtaket. Men allerede i 1973 krever han korrigeringer. Senere betegner Brandt “ekstremistforordningen” som feil.

Knapt fem år etter Sjah-besøket i Forbundsrepublikken reiser forbundskansler Willy Brandt til Iran. Brandt lager en opptegnelse over sine samtaler under fire øyne med Sjah Reza Pahlevi og ministerpresident Hoveyda den 6./7. mars 1972, mens han fortsatt er i Teheran. Ifølge den er det gode sjanser for å utbygge de økonomiske relasjonene mellom forbundsrepublikken og Iran, som disponerer store oljeforekomster og ønsker å få fortgang i industrialiseringen.

Kansleren roser oppbyggingen av landet, avstår derimot fra enhver kritikk av det brutale diktaturet og landets alvorlige krenkelser av menneskerettighetene. Med hensyn til en planlagte henrettelsen av regimemotstandere, ber Brandt den iranske regjeringen om å ta imot en representant for Amnesty International i Teheran.

På kongressen til Den sosialistiske internasjonale (SI) i Wien på slutten av juni 1972, blir SPD-formannen bekrefter i sitt embete som visepresident, som han bekler siden 1966. Bruno Pittermann fortsetter som SI-president.

Blant stedfortrederne hans er blant annet også Golda Meir. Brandt møter henne den 26. juni 1972 etter en kveldsmottagelse hos den østerrikske forbundskansleren Bruno Kreisky. Den israelske ministerpresidenten har invitert den tyske kansleren i februar til et besøk i landet sitt. Brandt lover å komme til Israel så fort som mulig etter forbundsdagsvalget, som er planlagt til høsten 1972.

Budskapet for sin reise foran de SI-delegerte lyder: “Hovedtrenden i den internasjonale politikken er overgangen fra konfrontasjon til kooperasjon.”

Med skriv av 2. juli 1972 informerer Karl Schiller forbundskansler Willy Brandt om sin avgang den 7. Juli 1972 som minister for økonomi og finans. Grunnen er at Forbundsregjeringen på slutten av juni i en strid om valutapolitikken har støttet sjefen for Tysklands nasjonalbank. Hovedårsaken er derimot den manglende støtten for Schillers sparetiltak.

I et brev av 6. juli 1972 aksepterer Brandt avgangen. Han takker Schiller, men avviser bebreidelsene hans. Kansleren nevner også at “superministerens” påståelige opptreden gjorde samarbeidet i kabinettet stadig vanskeligere. Helmut Schmidt blir Schillers etterfølger. Med hans avgang mister SPD en av personene som sørger for at noe skjer. Schiller forlater til og med partiet, og propaganderer for CDU/CSU.

I et spesialtog reiser Willy Brandt i august 1972 til feriesteder i Forbundsrepublikken. Det er opptakten til forbundsdagsvalgkampen som er helt og holdent preget av kanslerens store personlige anseelse. Den fastlåste situasjonen, som hersker siden slutten av april mellom SPD og FDP på den ene side og CDU/CSU på den annen side i parlamentet, kan kun overvinnes med et nyvalg av Forbundsdagen. Regjering og opposisjon er egentlig enige i det.

Men veien til nyvalgene har partiene ikke blitt enige om. Det finnes ikke en rett om at Forbundsdagen kan oppløse seg selv. Det finnes ikke en lov om at Forbundsdagen kan oppløse seg selv. CDU-formannen Rainer Barzel krever at forbundskansleren går av. Brandt nekter det. I samråd med visekansler Walter Scheel har han på slutten av juni 1972 bestemt å etterstrebe valg i november 1972.

De olympiske lekene i München, som så langt var preget av munterhet, rystes dypt den ellevte dag. Den 5. september 1972 trenger åtte palestinske terrorister seg inn i boligkvarteret til det israelske mannskapet, skyter og dreper to idrettsutøvere og tar ni gisler. Attentatmennene krever blant annet løslatelsen av palestinere som er fengslet i Israel.

Hele dagen forhandler en krisestab under ledelse av innenriksminister Hans-Dietrich Genscher (FDP), med gisseltakerne.Også forbundskansler Willy Brandt er på stedet. Kl. 20.00 gir han en erklæring på fjernsynet. Sent på kvelden foretar politiet seg et fatalt forsøk på å befri gislene på flyplassen i Fürstenfeldbruck, noe som ender i en tragedie. Alle de israelske gislene, en politimann og fem terrorister mister livet.

Drøye to måneder før opptaket av Danmark, Storbritannia og Irland møtes stats- og regjeringssjefene til det utvidede europeiske fellesskapet (EG) den 19./20.oktober 1972 i Paris. De vedtar blant annet EFs utvidelse og et tidspunkt til å skape en økonomisk og monetær union innen 1980. Ideen til toppmøtet kommer fra forbundskansler Willy Brandt som, under forberedelsen av konferansen, har avstemt seg tett med Frankrikes president Georges Pompidou.

En bitter skuffelse er at Norge mangler til tross for den suksessfulle avslutningen av medlemskapsforhandlingene. I midten av september har Brandt på et arrangement i Oslo bedt om et ja fra nordmennene til EF-medlemskapet. Men under folkeavstemningen sier flertallet nei.

Mot anmodningen fra Israels regjering løslater Forbundsrepublikken de tre overlevende olympia-attentatmennene den 29. oktober 1972 og sørger for å fly dem ut til Lybia. Forbundsregjeringen og delstatsregjeringen i Bayern oppfyller dermed kravet fra PLO-terroristene, som har bortført et Lufthansa-fly med 20 passasjerer om bord samme dag. For Israel er dette “kapitulasjon for terrorismen” og beordrer ambassadøren i Bonn midlertidig hjem.

I en personlig meddelelse til premierminister Golda Meir forsvarer forbundskansler Willy Brandt avgjørelsen om å ha prioritert redningen av de bortførte. Den direkte kontakten mellom Brandt og Meir avsvekker den tunge krisen i de tysk-israelske relasjonene noe.

Etter lange og vanskelige forhandlinger undertegner Egon Bahr og Michael Kohl den 21. desember 1972 i Øst-Berlin, Grunnavtalen mellom Forbundsrepublikken og DDR. Der avtaler de to tyske statene opptakten til likeverdige relasjoner med gode naboforhold, og den gjensidige opprettelsen av “permanente representasjoner” i hovedstedene.

Som forbundskansler Willy Brandt sier så bryter avtalen isen i forhold til DDR. Hans regjering fortsetter å holde fast ved nasjonens enhet. Den 26. mai 1972 har Bahr og Kohl allerede undertegnet den tysk-tyske trafikkavtalen, som sørger for enorme lettelser for borgerne i Forbundsrepublikken ved reiser til DDR. Følgelig øker besøkstrafikken fra Vest- til Øst-Tyskland sterkt.

Gjenvalgt som forbundskansler den 14. desember 1972, avgir Willy Brandt den 18. januar 1973 i Forbundsdagen en regjeringserklæring om planene for sin andre periode. I talen, som han har avstemt i begynnelsen av januar med visekansler Walter Scheel under et ferieopphold på Fuerteventura, presiserer Brandt regjeringspolitikkens kontinuitet. Målene nå er derimot mye mer beskjedne enn i 1969.

Kansleren hadde ingen innflytelse på forandringene i kabinettet, der FDP stiller med fem i stedet for med tre ministere som til nå. Et notat fra Brandt, som da var syk, til koalisjonsforhandlingene har Herbert Wehner “glemt” i sin dokumentmappe. Frem for alt erstatningen av Horst Ehmke med Horst Grabert som sjef for statsministerens kontor, er ingen god avgjørelse.

US dollarens konstante fall sørger på nytt for valutaturbulenser i begynnelsen av 1973. Fra 2. til 18. mars 1973 holder mange europeiske valutabørser stengt.

Seks EF-stater, Forbundsrepublikken Tyskland, Frankrike, Italia og Benelux-landene, oppretter derfor den 11./12. mars 1973 den “Europäischen Wechselkursverbund” (“Det europeiske valutakursforbundet”), også kalt “valutaslange”. Med faste valutakurser imellom seg kan de seks valutaene i fellesskap bevege seg fleksibelt i forhold til US dollaren.

Forbundskansler Willy Brandt hilser vedtakene den 15. mars 1973 i Forbundsdagen. I mellomtiden driver den sterke tilførselen av dollarkapital inflasjonsraten i Forbundsrepublikken til over 7 %. For å dempe prisstigningen, beslutter Forbundsregjeringen i februar og mai 1973 stabilitetsprogrammer.

Våren 1973 er det stor uro i SPD. Etter seieren under forbundsdagsvalget i November 1972 krever ungsosialistene (Jusos) og den venstre fløyen i partiet av formannen Willy Brandt en “konsekvent sosialistisk” politikk. Men et brudd med Godesberger-programmet og SPDs valgløfter kommer ikke på tale for Brandt. I mars 1973 truer han indirekte med å gå av.

Også Herbert Wehner er ikke tilfreds med kansleren. Under landsmøtet i april 1973 stiller SPD-fraksjonslederen overraskende ikke lenger som kandidat som stedfortredende partiformann. Under press viser Brandt i Hannover kamplyst og handlekraft som ikke på lenge. Den 13. april 1973 blir Brandt gjenvalgt som partiformann med 404 av 433 stemmer. I det nyvalgte styret derimot er den venstre fløyen sterkere enn noen gang.

Som første tyske forbundskansler reiser Willy Brandt den 16. april 1973 til Jugoslavia. Statsbesøkets høydepunkt er møtet med marskalk Tito på øya Brioni i Adriaterhavet.

Under fire øyne advarer den jugoslaviske presidenten sin gjest inntrengende mot en ny arabisk-israelsk krig. Brandt tar Titos bekymringer veldig alvorlig og lover å snakke med US-president Nixon om det. Også under sitt besøk i Israel i juni 1973 vil kansleren gå inn for en fredelig løsning i Midtøsten.

I det veldig omstridte erstatningsspørsmålet blir Tito og Brandt prinsipielt enige: Forbundsrepublikken Tyskland skal ikke betale krigserstatninger, men derimot yte en sjenerøs kreditt for å utvikle det økonomiske samarbeidet.

Den 3. juli 1973 begynner i Helsingfors på utenriksministernivå konferansen om sikkerhet og samarbeid i Europa (KSSE). Blant de 35 deltagerstatene fra Europa og Nord-Amerika er også Forbundsrepublikken Tyskland og DDR. For å komme nærmere det langsiktige målet om en europeisk fredsordning, går regjeringen i Bonn veldig inn for å øke den politiske avspenningen og å supplere den gjennom militær nedrustning.

Men i 1973 må forbundskansler Willy Brandt konstatere desillusjonert at det ikke er så lett å forene begge deler. I sololøp har amerikanerne og sovjeterne skilt KSZE fra samtalene om den gjensidige og balanserte reduksjonen av stridskrefter i Europa (MBFR), som føres av NATO og Warszawapakten fra den 30. oktober 1973 i Wien.

Som nesten hvert år tilbringer Willy Brandt og hans familie sommerferien 1973 i sitt hus i Hamar i Norge. Blant hans personlige sekretærer er Günter Guillaume med, som i Bonn er ansvarlig for forbundskanslerens SPD-terminer. Siden slutten av mai 1973 vet Brandt fra innenriksminister Hans-Dietrich Genscher (FDP) og presidenten i overvåkingstjenesten, Günther Nollau, at hans medarbeider er mistenkt for spionasje for DDR.

Men sikkerhetsmyndighetene mangler bevis. Dessverre følger kansleren deres råd om å la Guillaume forbli i sin funksjon for at han ikke skal fatte mistanke. Mot Brandts antagelse blir sekretæren hans ikke overvåket av den tyske overvåkingstjenesten under Norges-ferien. Guillaume har til og med fri tilgang til hemmelige telekser.

Grunnavtalen, som ble sluttet mellom Forbundsrepublikken og DDR den 21. desember 1972 er forenlig med grunnloven. Med denne dommen bekrefter Høyesteretten i Karlsruhe den 31. juli 1973 oppfatningen til den sosial-liberale Forbundsregjeringen i en rettssak om kontroll av at rettsnormen er i samsvar med overordnet norm, begjært av den CSU-regjerte delstaten Bayern.

Deler av domsbegrunnelsen synes kansler Willy Brandt og SPD derimot er realitetsfjern og et hinder i deres øst- og tysklandspolitikk. I dommen heter det: Det tyske rike gikk ikke under i 1945, men eksisterer fortsatt, den statsrettslige grensen mellom begge tyske stater ligner Forbundsrepublikkens landegrenser og “gjenforeningen” er forfatningspåbud. DDR-ledelsen reagerer opprørt.

1973 er et år med mange arbeidskamper i Forbundsrepublikken. På grunn av kraftige prisøkninger krever fagforbundene en lønnsøkning på over 10 %. Da inngåelsene av tariffavtalene forblir under det, fører det spesielt i stålindustrien til spontane, uorganiserte streiker. Fra mai 1973 hindrer i tillegg en gå-sakte-aksjon av flygelederne flytrafikken i seks måneder, noe som berører spesielt feriereisende.

I august når de “ulovlige streikene” med streiken til de tyrkiske “gjestearbeiderne” i Ford-fabrikken i Köln sitt høydepunkt. I en erklæring, som sendes på TV og i radio, krever forbundskansler Willy Brandt den 28. august 1973 å overholde sosialordningens spilleregler, ikke å true fagforbundenes posisjon og å støtte regjeringens stabilitetspolitikk.

Med Willy Brandt taler for første gang en tysk forbundskansler i Europaparlamentet i Strasbourg den 13. november 1973. I sin  programtale redegjør han for sin visjon om et forent Europa. På forhånd ytrer kansleren seg om Midtøsten-konflikten, som truer med å splitte Europa og Vesten. Brandt formaner Det europeiske fellesskap til enighet, og forsvarer Midtøsten-avtalen, som ble vedtatt én uke i forveien.

At EF i avtalen for første gang også forlanger å ta hensyn til “palestinernes legitime rettigheter”, forarger premierminister Golda Meir. Hun bedømmer dette som europeernes ettergivenhet for arabernes oljeboikott. Meirs dype bitterhet fikk Brandt føle direkte under et møte i Den sosialistiske internasjonale i London den 11. november.

På 60-årsdagen som Willy Brandt feirer den 18. desember 1973, er forbundskansleren midt i en krise. Eksemplarisk for stemningen er “Spiegel”-tittelen “Kansler i krise” åtte dager i forveien: Brandt virker fjern og det ser ut som om han har mistet evnen til å lede sitt parti. I konflikten med Herbert Wehner har han gitt etter for hans ønske om å prøve å samarbeide igjen.
Tvilen om kansleren kan løse alle disse problemene, vokser. Frem for alt skaper den sterkt forverrede økonomiske situasjonen bekymringer. Det europeiske fellesskap finner heller ikke en felles linje under toppmøtet om energikrisen i København den 14./15.desember 1973. I øst- og tysklandspolitikken har pågangsmotet blitt borte til tross for undertegnelsen av den tysk-tsjekkoslovakiske avtalen i Praha den 11. desember 1973.

Den 23. januar 1974 beslutter kabinettet i Bonn å opprette miljøverndirektoratet i Vest-Berlin. DDR oppfatter dette som et brudd på De fire maktenes avtale, og truer med å nekte direktoratets medarbeidere å reise over transittruten.

I et brev ber derfor forbundskansler Willy Brandt US-president Nixon om å forklare for Sovjetunionen hva den vestlige rettsoppfatningen betyr. Før det har Brandt allerede klaget over SED-regimet hos Bresjnev. Høsten 1973 har DDR doblet satsene for minste tillatte vekslingsbeløp for besøkende fra Vest, og er umedgjørlig overfor Forbundsrepublikken.

For å få fortgang i de tysk-tyske samtalene, satser kansleren i økende grad på Herbert Wehner. Siden slutten av mai 1973 har SPD-fraksjonslederen tett kontakt med SED-generalsekretær Erich Honecker.

Etter at SPD lider store tap under borgerskapsvalget i Hamburg den 3. mars 1974 blir kritikken på partiformannen og forbundskansleren Willy Brandt skarpere. Finansminister Helmut Schmidt beklager offentlig SPDs tilstand, og forlanger en nyorganisering av Forbundsregjeringen. Undervisningsminister Klaus von Dohnanyi foreslår at Schmidt skulle bli kanslerens “indrepolitiske stedfortreder”, og dermed avlaste ham.

Partiet er veldig usikkert. Brandt unngår derimot den åpne konflikten med sine kritikere. I et fjernsynsintervju  den 25. mars. 1974 erklærer han at han ikke synes noe om å “slå på bordet”. Brandt oppretter autoriteten sin igjen på annen måte: Den 2. april kunngjøre han foran pressen en kamplysten ti-punkts-erklæring fra SPD, som han selv står for.

Fra 19. til 24 april 1974 reiser forbundskansler Willy Brandt på to statsbesøk i Nord-Afrika. I Algerie møter han statspresidenten Houari Boumediène, en talsmann for den “Tredje verden”, som krever en ny økonomisk verdensorden. Denne virkelig kontroversielle samtalen med Boumediène gjør stort inntrykk på Brandt. Som han senere forklarer, blir han fullstendig bevisst betydningen av nord-sør-problemet angående verdensfreden.

Under hans etterfølgende besøk i Kairo fører kansleren flere samtaler under fire øyne med Egypts statspresident Anwar-al-Sadat. Temaer er de tysk-egyptiske relasjonene, det europeisk-arabiske forholdet og Midtøsten-konflikten. På hjemreisen drøfter Brandt detaljer om en planlagt regjeringsomdannelse med hans rådgiver Egon Bahr.

Willy Brandt, som nettopp har kommet tilbake fra Egypt, blir tatt imot av innenriksminister Hans Dietrich Genscher (FDP) og sjefen for statsministerens kontor, Horst Grabert (SPD) på flyplassen i Köln/Bonn den 24. april 1974 med en forskrekkende nyhet: Günter Guillaume, en av kanslersekretærene, hadde blitt arrestert på grunn av spionasje for DDR, og har allerede tilstått.

To dager senere setter Brandt i Forbundsdagen ord på sin “dype menneskelige skuffelse”. Feilaktig forklarer han samtidig at Guillaume ikke hadde noen befatning med hemmeligstemplede saker. At dette ikke gjelder for ferieoppholdet i Norge i 1973, blir først kjent fire dager senere. Den 29. april 1974 er kansleren fortsatt helt imot å gå av, selv om han internt allerede innrømmer at han er medskyldig for ansettelsen av Guillaume.

Fra 19.–21. oktober 1974 reiser Willy Brandt før første gang til Portugal. Et halvt år tidligere har venstreorienterte militære i den såkalte “Nellikrevolusjonen” styrtet det årtier gamle Salazar-diktaturet i Portugal. Under en stor solidaritetskunngjøring i Porto krever Brandt den 20. oktober 1974 rask finansiell og økonomisk hjelp for å lette overgangen til demokratiet for Portugal.

SPD-formannen kom på invitasjon fra Det sosialistiske parti (PS). Siden stiftelsen i april 1973 i Bad Münstereifel støttes den raust av det tyske sosialdemokratiet. Mário Soares, PS generalsekretær, var som utenriksminister i overgangsregjeringen den 3. mai 1974, tilfeldigvis forbundskansler Brandts siste utenlandske gjest.

Under et arrangement til “Mouvement Européen”, den “Europeiske bevegelsen”, taler Willy Brandt den 19. november 1974 i Paris om temaet “Frankrike, Tyskland og Europa”. SPD-formannen håper på nye impulser for den Europeiske samlingen, som til da står foran sin vanskeligste avgjørende prøve.

De ni medlemslandene i Det europeiske fellesskap (EF) reagerte på den økonomiske krisen, som ble utløst av oljeprissjokket på slutten av 1973, med nasjonale sololøp. For å hindre at EF går i oppløsning, krever Brandt et “nødprogram for selvhevdelse”. Han plederer blant annet for regelmessige toppmøter for stats- og regjeringssjefene, en felles energi- og råvarepolitikk samt støtte for demokratiet som er under utvikling i Portugal og Hellas.