“Våge mer demokrati” – innenriks- og sosialpolitikk 1969-1974

Reformer preger tiden som første sosialdemokratiske kansler i Forbundsrepublikken Tyskland: Den sosial-liberale koalisjonen under Willy Brandt utvider frihetsrettighetene, gjør det mulig med mer demokratisk medvirkning og bygger ut sosialstaten. Opposisjonen bekjemper politikken til Brandt/Scheel med alle midler. CDU og CSU lykkes imidlertid ikke å styrte forbundskansleren. Med en klar valgseier til SPD og FDP når “Æra Brandt” i 1972 sitt høydepunkt. Men også på grunn av internasjonale kriser og økonomiske omveltninger støter reformpolitikken på sine grenser og resultatet er sterk kritikk av Brandt. Årsaken til kanslerens avgang er spionaffæren Guillaume.

Maktskifte i Bonn

Ved forbundsdagsvalget 28. september 1969 klarer SPD og FDP et knapt flertall i parlamentet. Under valgnatten uttaler Willy Brandt seg mot fortsettelsen av en den store koalisjonen med CDU/CSU. Isteden tilbyr han FDP-formannen, Walter Scheel, som han har et fortrolig samarbeid med, en koalisjon.

Maktskiftet i Bonn er allerede ved forbundspresidentvalget i mars 1969 innledet ved at de liberale med sine stemmer har hjulpet sosialdemokraten Gustav Heinemann til flertall. Nå er SPD og FDP raskt enige om å danne en ny forbundsregjering, der unionspartiene for første gang siden 1949 ikke er med.

Oppbrudd til nye strender

Den 21. oktober 1969 velger Forbundsdagen Willy Brandt som første sosialdemokratiske Kansleren i Forbundsrepublikken Tyskland. Walter Scheel blir utenriksminister og visekansler. Hans partivenn Hans-Dietrich Genscher overtar som innenriksminister. Andre nøkkelposisjoner har SPD, som finansminister Alex Möller, næringsminister Karl Schiller, forsvarsminister Helmut Schmidt og innenriksminister Horst Ehmke, som er sjef for kanslerkontoret og koordinerer alle detaljer i regjeringspolitikken. Med Käte Strobel (SPD), som leder kontoret for ungdom, familie og helse, tilhører fortsatt en kvinnelig minister forbundskabinettet. I kanslerembetet blir SPD-politikeren Katharina Focke parlamentarisk statssekretær.

I den første regjeringserklæringen en uke etter valget til kansler uttrykker Willy Brandt i Forbundsdagen målene til den sosial-liberale koalisjonen. På området innenriks- og sosialpolitikk kunngjør han at reformkursen som den store koalisjonen startet vil fortsette og forsterkes. Hans ledelsesmotiv er: Borgere skal kunne delta med egen vilje og selvbevissthet i utdannelsen av stat og samfunn. To setninger i Brandts tale gjør dette spesielt tydelig: “Vi våger mer demokrati” og “Vi vil ha et samfunn som tilbyr mer frihet og krever mer medbestemmelse.”

Omfangsrike reformer i innenrikspolitikken

Det innenrikspolitiske reformprogrammet som koalisjonen av SPD og FDP gjennomfører alene fram til 1972, er ærgjerrig og omfattende. Det omfatter blant annet:

• Mer demokratisk medvirkning: Den aktive og passive valgalderen senkes til 18 år. Bedriftsråd og personalråd får mer medbestemmelsesrettigheter.

• Utdanningsreformer: Loven om statlig økonomisk støtte til utdanning (BAFöG) forbedrer tydelig utdannelses- og yrkesmulighetene for barn fra familier med lav inntekt og åpner tilgangen til videregående skoler og universiteter for et bredere lag av folket. Høyskoleutbyggingen forseres.

• Utvidelse av frihetsrettigheter: Demonstrasjonsstraffeloven liberaliseres. En ny ekteskaps- og familierett støtter emansipasjonen og likestillingen av kvinner. Retten til seksuell selvbestemmelse blir sterkere, spesielt med avkriminaliseringen av homoseksualitet.

• Øket og utvidet sosialytelser: Med utbygging av sosialforsikringen får mange kvinner og menn mer beskyttelse ved sykdom og høyere pensjon. Støtten til arbeidernes formuesdannelse forbedres. Familier får mer barnetrygd.

• Første tiltak for vern av miljøet: For å minske støy og avgasser, redusere skadelige stoffer i matvarer og gjøre vannet rent blir et straksprogram besluttet.

• Bekjempelse av terrorisme: Som reaksjon på nasjonal og internasjonal venstre-terrorisme bygges sikkerhetsapparatet enormt ut og fareforebygging blir organisert på landsbasis.

Omstridt finanspolitikk

For å finansiere reformpolitikken går regjeringen Brandt/Scheel optimistisk ut fra en varig høy økonomisk vekstrate. Men til tross for gode konjunkturer og full sysselsetting er landets økede utgiftene fra starten av kun mulig ved å øke statsgjelden tydelig.

En oppgave for den sosial-liberale koalisjonen er også de sterkt økende prisene. Samtidig fall i dollaren og kraftig lønnsvekst fører til at inflasjonen snart klatrer til 5 % i Forbundsrepublikken. I striden om de riktige mottiltakene går finansminister Alex Möller i 1971 av. Hans etterfølger Karl Schiller, som “Superminister” også ansvarlig for industrien, tar etter ett år sin hatt og går.

Det konstruktive mistillitsvotumet mislykkes

CDU/CSU-opposisjonen kjemper mot forbundsregjeringen til Willy Brandt med alle midler. Spesielt bitter er konfrontasjonene om den nye øst-politikken. På grunn av overgang av enkelte SPD- og FDP-representanter til unionsfraksjonen, smelter flertallet til den sosial-liberale koalisjonen i forbundsdagen bort. Våren 1972 tror CDU-formannen Rainer Barzel at han har nok representanter bak seg til å legge fram et konstruktivt misstillitsvotum til å styrte Brandt og selv bli forbundskansler.

Men planen mislykkes. Resultatet fra avstemmingen i forbundsdagen den 27. april 1972 forventes med stor spenning, og til Barzels overraskelse mangler han to stemmer, slik at Willy Brandt forblir kansler. Straks går det rykter om bestikkelser. Først etter 1990 blir det avslørt at DDR i 1972 har betalt to unionsrepresentanter 50 000 DM for at de ikke skulle stemme på Barzel. Det er fortsatt uklart om også opposisjonen eller regjeringsfraksjonen har brukt penger for å skaffe seg flertall.

“Velg Willy”

Da hverken koalisjon med SPD og FDP eller CDU/CSU har et regjeringskraftig flertall i forbundsdagen, blir begge sider enige om å fremskynde valget. Valgkampen i 1972 elektrifiserer og polariserer Forbundsrepublikken. Så mange borgere engasjerer seg politisk som aldri før. Medlemmer og sympatisører av Willy Brandt legger seg i selene med begeistring. Günter Grass starter et Sosialdemokratisk valginitiativ (SWI) til støtte for kansleren, som ikke minst støttes av prominente journalister, kunstnere og intellektuelle.

Den høyt aktede statsmannen og nobelprismottageren er mest likt av et flertall i folket. Hans reformvennlige og verdensåpne regjeringsstil tiltrekker spesielt unge mennesker. Av sine tilhengere blir Brandt forært og elsket, fra sine motstandere ikke sjelden forsmådd og hatet. Høyreekstreme grupper starter igjen hetskampanjer mot ham.

Forbundsdagsvalget den 19. november 1972 blir en personlig triumf for Willy Brandt. Med 45,8 prosent når SPD det beste resultatet i sin historie. Fordi FDP også øker sitt resultat, kan den sosial-liberale koalisjonen regjere videre med stabilt flertall. For Brandt representerer denne alliansen “nytt midtpunkt” Forbundsrepublikken. Samtidig symboliserer han i sine øyne den historiske forsoning mellom arbeiderbevegelsen og liberalismen i Tyskland.

Skuffede forventninger

Starten av den nye valgperioden mislykkes imidlertid for regjeringen. Kampen om østavtalene og valgkampen har kostet Willy Brandt mye kraft. Helsemessig er han meget utmattet og kan ikke delta på koalisjonsforhandlingene. Viktige avgjørelser blir tatt uten ham eller påtvunget ham. Dette gjelder bl. a. avløsning av sjefen for kanslerens kontor Horst Ehmke med Horst Grabert, som viser seg å være en stor feil.

Fordi penger mangler må den sosial-liberale koalisjonen redusere sine innenpolitiske reformmål. Dette skuffer mange SPD-tilhengere, som hadde andre forventninger etter valgseieren. Blant disse er det også mye misnøye over den såkalte “ekstremistforordningen”. Forbundskansleren og presidentene i delstatene besluttet i 1972 å kontrollere alle søkere til offentlig stillinger av overvåkingstjenesten for å holde politiske ekstremister borte. I praksis er alle, som er til venstre for SPD eller til og med engasjert i partiet, under mistanke for å være forfatningsstridig. De som er rammet av dette for for eksempel ikke lov til å jobbe som lærer.

Krise og kritikk

De største utfordringene for Brandt og hans regjering er de uventede vanskelighetene som tårner seg opp i løpet av året 1973. Verdens valutasystem faller sammen, i noen bransjer streikes det i ukevis og til slutt blir oljen dyr og knapp på grunn av de arabiske statenes tidvise pumping- og leveringsstopp.

Oljekrisen høsten 1973 rister vedvarende troen på et ubremset fremskritt og viser at råstoffkilder ikke er uutømmelige. Reformeuforien fordunster på et øyeblikk. Forbundsregjeringen vedtar begrensende energisparetiltak. Men det kan ikke hindre at konsekvensen er at den økonomiske veksten rives ned, inflasjonen fortsetter å stige og arbeidsledigheten øker sterkt.

Bebreidelsen sprer seg, at forbundskansler Willy Brandt er en svak leder og bekymrer seg for lite om innerikspolitikken. Spesielt bitter er den harde offentlige kritikken som kommer fra egne rekker, spesielt Herbert Wehner, Helmut Schmidt og Günter Grass. At fagforbundene i begynnelsen av 1974, mot Brandts erklærte vilje, vil sette frem krav om en lønnsøkning på 11 prosent for offentlig ansatte, gjør at kanslerens anseelse synker til et laveste punkt.

Guillaume-affære og kanslerens avgang

På våren 1974 synes det å gå oppover igjen. Brandt beslutter å omdanne kabinettet for å kvikke opp regjeringsarbeidet. Men det kommer noe helt annet. Dem 24. april 1974 blir Günter Guillaume arrestert. Han har vært en av tre referenter på kanslerkontoret og ansvarlig for kontakten med partiorganisasjonen og SPD-fraksjonen.

Sett utenfra er han en lojal medarbeider, som har ledsaget kansleren på mange reiser, men i virkeligheten er Guillaume offiser i DDRs hemmelige tjeneste. Selv om det i mai 1973 dukket opp mistenkelighetsmomenter, ble referenten ikke forflyttet. Brandt har fulgt rådene fra presidenten i overvåkningstjenesten, Günther Nollau, og innenriksminister Hans-Dietrich Genscher (FDP), noe han nå angrer mye på.

Snart kommer spekulasjoner om Guillaume har kinkige opplysninger om Brandt privatliv. De stammer fra et dokument fra kriminalpolitisentralen som ikke forblir hemmelig. Brandt bestemmer seg for å gå av da alt om innholdet forberedes i mediene og en nye bakvaskelse mot ham truer med å komme i gang. Kansleren overtar det politiske ansvaret for spionasjetilfellet og trer tilbake den 6. mai 1974. Brandts tilhenger er i sjokk. Den 16. mai 1974 velger Forbundsdagen Helmut Schmidt (SPD) som etterfølger som kansler.

Litteraturhenvisning:

Arnulf Baring: Machtwechsel. Die Ära Brandt-Scheel, 4. Aufl., Stuttgart 1983.

Willy Brandt – Berliner Ausgabe, Bd. 7: Mehr Demokratie wagen. Innen- und Gesellschaftspolitik 1966–1974, bearb. von Wolther von Kieseritzky, Bonn 2001.

Willy Brandt: Erinnerungen. Mit den „Notizen zum Fall G“, erweiterte Ausgabe, Berlin/Frankfurt a. M. 1994 (Neuauflage 2013).

Hermann Schreiber: Kanzlersturz. Warum Willy Brandt zurücktrat, München 2003.