Sikre freden og overvinne muren – øst- og tysklandspolitikk 1955–1989

For å hindre en atomkrig snakker Willy Brandt fra midten av 1950-årene i Berlin om en avspenning og en “fredelig koeksistens” mellom øst og vest. Samtidig går han inn for – spesielt etter byggingen av muren i 1961 – en “politikk i små trinn”, som skal gjøre livet lettere for det delte Tyskland. Dette er også hovedmålet til forbundskansler Brandt. Hans “nye østpolitikk” sikrer freden og fremmer samarbeidet mellom nasjonene og gir impulsen for tyskernes forsoning med sine østeuropeiske naboer. Dermed skapes viktige forutsetninger for å avslutte den kalde krigen og overvinne delingen av Tyskland og Europa.

Ideelle røtter tilbake til 1950-årene

Tankene om røttene til øst- og tysklandspolitikken går for Willy Brandt tilbake til den kalde krigens begynnelse som fra 1948 delte Tyskland, Europa og verden. De mislykkede folkeoppstandelsene i DDR 1953 og Ungarn 1956 bringer Berlins sosialdemokrater til den overbevisning at kommunistenes herredømme ikke lar seg avskaffe med vold, hvis det skulle komme til en atomkrig. I følge hans mening kan friheten i det demokratiske vesten kun oppnås med en avspenning, “fredelig koeksistens” og utveksling av den planlagte politikken mellom blokkene og bidra til at det kommunistiske systemet i østen overvinnes på lengre sikt.

Som regjerende borgermester i Berlin krever Brandt allerede i begynnelsen av 1955 at Forbundsrepublikken Tyskland – også må drive “østpolitikk” – i nær kontakt med sin vestintegrasjon og etter nærmere avtaler med sine vestlige partnere. Med det mente han et bedre forhold til Sovjetunionen, men også oppstart av ny kontakt med de kommunistisk styrte statene i Øst-Europa, fremfor alt Polen.

For samholdet i den tyske nasjonen

Også med hensyn til den østlige delen av Tyskland snakker Willy Brandt om utveksling istedenfor avsperring. Likevel bekjemper han det kommunistiske SED-regimet i DDR under Walter Ulbricht med all makt og går lidenskapelig inn for statlig gjenforening i fred og frihet. Sosialdemokraten erkjenner imidlertid tidlig at dette målet kun kan nås på et internasjonalt nivå som samtidig rykker lenger inn i fremtiden.

Derfor setter Brandt allerede i midten av 1950-årene bevaring av nasjonalt samarbeid og lindring av menneskelig nød som er forårsaket av delingen, i midtpunktet for sin tysklandspolitikk. Forbundsrepublikken skal i følge dette spesielt sørge at livet til menneskene i et spaltet Tyskland trinnvis blir lettere, med avtaler med de øs-tyske myndighetene. En anerkjennelse av DDR som stat avviser han på dette tidspunktet.

Berlin-krise og bygging av muren

Imidlertid blir avspenningspolitiske idéer trengt mer enn fire år i bakgrunnen på grunn av Khrusjtsovs ultimatum i slutten 1958 og fra det den utløste Berlin-krisen. Det viktigste målet for Willy Brandt i denne krisen er for det første en sikring av friheten og West-Berlins livsevne og for det andre å holde grensen til Øst-Berlin åpen.

Til tross for truslene fra Sovjetunionen forblir byens vestlige del faktisk fri. Men med bygging av muren som SED-regimet i DDR med sovjetisk godkjennelse oppretter, blir grensen stengt og delingen sementert. Gjenforeningen av Tyskland som forbundskansler Konrad Adenauer (CDU) ser på som resultatet av sin vestintegrasjonspolitikk, synes fjernere enn på lenge. Resultatet er at tysklandsspørsmålet forsvinner fra den internasjonale dagsorden i lang tid.

“Fredelig koeksistens” og “endring gjennom tilnærming”

Murens brutale realitet tvinger simpelt hen frem en ny øst- og tysklandspolitikk i Forbundsrepublikken og i hele vesten. Ved å gå tilbake til sine egne ideer fra 1950-årene og basert på USAs president John F. Kennedy, propaganderer Willy Brandt i et foredrag i Harvard 1962 og i Tutzing 1963, for en “politikk med fredelig koeksistens” avspenning og utveksling med øst. Det skal sikre freden i Europa og verden og gi støtet til langsiktige endringer i det kommunistiske maktområdet. Den regjerende borgermesteren støttes av sin nærmeste rådgiver Egon Bahr i disse betraktningene. Han vil også benytte avspenningspolitikken overfor DDR, i 1963 med formelen som preges av “endring gjennom tilnærming”.

I rådhus Schöneberg i Berlin dreier det seg fremfor alt om merkbare lettelser for familiene som er skilt på grunn av muren. Istedenfor å holde store taler om gjenforening vil Brandt og hans medarbeidere i senatet i Vest-Berlin gjøre grensen gjennomhullet med en “politikk i små trinn”. Derfor forhandler de i slutten av 1963 for første gang med DDR-regjeringen. Disse samtalene fører til den første passerseddelavtalen der hundretusener vest-berlinere kan besøke sine familier i Øst-Berlin i juledagene 1963/64.

Øst- og tysklandspolitikk i den store koalisjonen

“Politikk i små trinn” i Berlin er foreløpig en ny øst- og tysklandspolitikk som utvikler seg i løpet av 1960-årene i Forbundsrepublikken. Den store koalisjonen under forbundskansler Kurt Georg Kiesinger (CDU) foretar i slutten av 1966 viktige korrekturer der utenriksminister og visekansler Willy Brandt samt hans planleggingssjef Egon Bahr målrettet medvirker.

CDU/CSU og SPD foretrekker en internasjonal avspenning og holder en løsning av det tyske spørsmålet for mulig kun i rammen av en europeisk fredsordning. Utover det er koalisjonspartnerne i sine bestrebelser enige med naboene i Øst-Europa om å søke avtaler om å avstå fra vold og forsoning. Opprettelse av diplomatiske forbindelser lykkes kun med Romania i 1967. Etter press fra Sovjetunionen, DDR og Polen avviser de øvrige østblokkstatene en tilnærming til Forbundsrepublikken.

For å føre Bonns avspenningspolitikk ut av blindgaten snakker utenriksminister Willy Brandt i 1968 for første gang om å respektere Oder-Neiße-linjen som Polens vestgrense. Men dette får visekansleren ikke gjennomslag for i den store koalisjonen. Mot hans råd holder CDU/CSU fast ved uttalelsen om at DDR ikke er en stat og at Forbundsrepublikken representerer alle tyskere og hele Tyskland. Brandts inntrengende forslag om å skrive under ikkespredningsavtalen følger Kiesinger og kristeligdemokratene heller ikke.

“Ny østpolitikk” i den sosial-liberale koalisjonen

Først den sosial-liberale forbundsregjeringen med forbundskansler Willy Brandt (SPD) og utenriksminister Walter Scheel (FDP) våger fra 1969 å bryte de gamle tabuene. De nekter ikke lenger eksistensen av en todelt tysk stat, setter underskriften på ikkespredningsavtalen og gir opp Bonns enerepresentasjonkrav. Som første forbundstyske regjeringssjef reiser Brandt i 1970 til DDR for samtaler.

Å avstå fra vold, respekt for ukrenkeligheten av grensene i Europa, spenningsnedbygging, sikring av freden, gode naboforhold og samarbeid over blokkgrensene, er grunnsetningene i den “nye østpolitikken” i den sosial-liberale regjeringen. Avgjørende betydning har avtalen som Egon Bahr forhandler frem i 1970 med Sovjetunionen for Forbundsrepublikken Tyskland. Moskva-avtalen, som Brandt og Scheel undertegner i Kreml, åpner veien for flere øst-avtaler, med Polen i 1970, DDR i 1972 og Tsjekkoslovakia i 1973 samt for de fire-maktenes-avtale for Berlin 1971.

Internasjonal anseelse og øket tillit

Med anerkjennelsen av Oder-Neiße-grensen som Polens vestgrense aksepterer Forbundsrepublikken det endelige tapet av tidligere øst-områder som et resultat av den andre verdenskrigen som Hitler-Tyskland begynte og tapte. Med sitt knefall i Warszawa, som sørget for stor oppmerksom over hele verden, bekjenner Brandt seg også til Tysklands skyld og ansvar for NS-regimets millionvis av forbrytelser. Som representant for sitt land ber kansleren stumt om tilgivelse.

Forbundsrepublikken oppnår stor anseelse internasjonalt på grunn av “østpolitikken”. Uten sin faste forankring i det vestlige forbund og uten å stille spørsmålstegn ved de demokratiske statenes verdifellesskap, fører dette til at spenningen mellom blokkene reduseres og faren for en militær konfrontasjon minskes. Ikke minst derfor får Willy Brandt Nobels fredspris i 1971. Innenpolitisk er imidlertid den “nye østpolitikken” meget omstridt. CDU/CSU-opposisjonen og de fordrevenes forbund bekjemper øst-avtalene heftig.

Holde fast på målet om den tyske enheten

SPD-FDP-koalisjonen respekterer den politiske status quo i Europa, imidlertid uten å gi opp målet om å oppnå den tyske enheten. Tyskernes selvbestemmelsesrett holder Willy Brandt urokkelig fast ved. En folkerettslig anerkjennelse av DDR av Forbundsrepublikken blir for han og hans regjering utelukket. Fordi de to tyske statene kan ikke være utland for hverandre, betoner forbundskansleren.

Oppbyggingen av relasjoner mellom Bonn og Øst-Berlin gjør det mulig med regler for innenlandske reiser, besøks- og postforbindelse, som bringer med seg en vesentlig forbedring for millioner tyskere. Lettelsene i hverdagen for menneskene og sikring av bånd og forbindelser mellom Forbundsrepublikken og Vest-Berlin bevarer og styrker samholdet i det delte Tyskland.

Internasjonal avspenning og dens grenser

Med start av samtaler om konvensjonelle tropper og våpen (MBFR) og konferansen om sikkerhet og samarbeid (KSSE) går øst-politikken i 1973 fra en bilaterale over i en multilateral fase. Høydepunktet i den internasjonale avspenningen kommer i 1975 med KSSE og avslutningserklæringen fra Helsinki. I denne forplikter de 35 europeiske statene og nordamerikanske statene, som undertegner avtalen, seg spesielt til grensenes ukrenkelighet i Europa, til å ikke bland seg inn i indre forhold i andre stater og til å følge menneskerettighetene.

Willy Brandt og Egon Bahr binder sammen visjonen om å komme til en europeisk fredsordning med tillitsskapende tiltak og nedrustning, og til et nytt sikkerhetssystem. Men dette håpet går ikke i oppfyllelse i 1970-årene. Etter 1975 sklir avspenningspolitikken inn i en krise.

“Den andre kalde krigen” og “andre fase av østpolitikken”

Med den sovjetiske innmarsjen i Afganistan i 1979, Polen-krisen i 1980/81 og supermaktenes atomopprustning i begynnelsen av 1980-årene, tilspisser øst-vest-konflikten seg på nytt. I den “andre kalde krigen” står for Willy Brandt hindringen av en atomkrig, som vil ødelegge alt, i sentrum. Fra 1983 forsøker SPD og deres formann, som i Forbundsrepublikken igjen befinner seg i opposisjon, å forsterke dialogen med de kommunistiske makthaverne i østblokken. Målet i denne “andre fasen av østpolitikken” er å gjenopplive avspenningen, fremme nedrustningen og utvikle elementer i en europeisk fredsorden.

Med SED i DDR forhandler de forbundstyske sosialdemokratene om atom- og kjemivåpenfrie soner i Mellom-Europa. Avtalen som oppstår av det er meget omstridt. Dette gjelder for det felles dialogpapiret “Ideologens strid og felles sikkerhet” som SPD og SED offentliggjør i 1987. På Willy Brandts initiativ knytter SPD i 1980-årene kontakter med de kommunistiske statspartiene i Polen, Ungarn, Tsjekkoslovakia og Sovjetunionen på høyt nivå. Som allerede en gang med generalsekretær Leonid Bresjnev, bygger han også opp nære relasjoner med den siste etterfølgeren Michail Gorbatsjov, som kom til makten i Moskva i 1985. Gorbatsjovs nedrustningsinitiativ og reformpolitikk hilses og støttes mye av Brandt.

Mindre kontakt med opposisjonen i Øst-Europa

Willy Brandt er tilbakeholdende overfor den østeuropeiske borgerrettsbevegelsen, som påberoper seg KSSE sluttdokumentet og i sine land forlanger menneskerettighetene. På den ene side har han sympati for den tsjekkoslovakiske “Charta 77” og det polske fagforbundet “Solidarność”. På den andre siden vil han ikke blande seg inn i indre forhold i østblokklandene. For ikke å sette det gode forholdet med regjeringene i disse landene i fare, unngår Brandt offentlig å ta parti for de opposisjonelle.

I tilfelle Polen frykter SPD-formannen i begynnelsen av 1980-årene i tillegg en sovjetisk militærintervensjon, noe som sist skjedde i 1968 i Tsjekkoslovakia, for dette vil han ikke levere et påskudd. At Willy Brandt reagerte forholdsvis moderat på forlengelsen av krigsretten 1981 og at han ikke møtte Lech Wałęsa ved sitt besøk i Polen 1985, kritiseres mye.


Litteraturhenvisning:

Willy Brandt – Berliner Ausgabe, Bd. 6: Ein Volk der guten Nachbarn. Außen- und Deutschlandpolitik 1966–1974, bearb. von Frank Fischer, Bonn 2005.

Willy Brandt – Berliner Ausgabe, Bd. 9: Die Entspannung unzerstörbar machen. Internationale Beziehungen und deutsche Frage 1974–1982, bearb. von Frank Fischer, Bonn 2003.

Willy Brandt – Berliner Ausgabe, Bd. 10: Gemeinsame Sicherheit. Internationale Beziehungen und deutsche Frage 1982–1992, bearb. von Uwe Mai, Bernd Rother und Wolfgang Schmidt, Bonn 2009.

Wolfgang Schmidt: Willy Brandts Ost- und Deutschlandpolitik, in: Bernd Rother (Hrsg.): Willy Brandts Außenpolitik, Wiesbaden 2014, S. 161–257.

Tilbake til toppen