Internasjonal statsmann uten statsembete

Her finner du alle tekstene fra den multimediale tidslinjen 1975-1982.

I 1976 blir Willy Brandt president i Den sosialistiske internasjonale (SI), der han som leder engasjerer seg for fred, demokrati og menneskerettigheter i hele verden. Fra 1977 leder den forhenværende forbundskansleren i tillegg en Nord-sør-kommisjon, som med sin “Brandt-rapport” kommer med nye forslag til en global utviklingspolitikk for å overvinne sult og fattigdom. Som toppkandidat i sitt parti rykker Brandt i 1979 også inn i Europaparlamentet, som for første gang blir valgt direkte. Til tross for økende motsetninger mellom ham og forbundskansler Helmut Schmidt, støtter SPD-formannen den sosial-liberale koalisjonen i Bonn inntil bruddet i 1982.


1975

13. mars 1975
Debatt om venstreterrorisme
Med mordet på Günter von Drenkmann, Kammerrettens president i Berlin, den 10. november 1974, og bortføringen av CDU-politikeren Peter Lorenz i Berlin den 27. februar 1975, når den venstreekstreme terrorismen i Forbundsrepublikken en ny høyde.
Lorenz blir satt fri natten til 5. mars 1975. For å redde hans liv, har Forbundsregjeringen under ledelse av Helmut Schmidt (SPD), oppfylt gisseltakernes krav, og lot fem terrorister fra “2. juni-bevegelsen” og “Røde Armé Fraksjon” (RAF) bli uttransportert med fly til Sør-Jemen.
I en hissig forbundsdagsdebatt den 13. mars 1975 står SPD-formannen Willy Brandt ved denne avgjørelsen. I sin tale advarer han mot demagogi i kampen mot terroren. Mot volden bør kun rettsstatens midler brukes, fremhever Brandt.

21. mars –1. april 1975
Reise til Mexico, USA og Venezuela
Første stasjon i hans elleve dager lange reise til Latin- og Nord-Amerika, som Willy Brandt startet den 21. mars 1975, er Mexico. Samtalene med president Luis Echeverría dreier seg hovedsakelig om bedre handelsforbindelser mellom industri- og utviklingslandene.
I USA, som han besøker etterpå, holder Brandt blant annet foredrag ved Vanderbilt University i Nashville, og for FN-ambassadører i New York. I tillegg snakker den forhenværende forbundskansleren den 27. mars 1975 i Washington med president Gerald Ford og utenriksminister Henry Kissinger, der han ber om støtte til de portugisiske demokratene.
Avslutningsvis foretar Brandt en snartur til Caracas og besøker president Carlos Andres Pérez i Venezuela. På forbundets pressekonferanse i Bonn kommer SPD-formannen den 2. april 1975 med en oppsummering.

24./25. mai 1975
Møter med Kreisky og Palme
Den 24./25. mai 1975 møter Willy Brandt Østerrikes kansler Bruno Kreisky og Sveriges statsminister Olof Palme. Siden 1972 har formennene i de sosialdemokratiske partiene i deres respektive land regelmessige meningsutvekslinger om teori og praksis i den demokratiske sosialismen. Brevene og samtalene fra de tre politikerne om dette temaet utgis høsten 1975 som bok.
Ved møtet i Wien reflekterer Brandt, Kreisky og Palme, som også privat er venner, spesielt over oppbyggingen av et nytt internasjonalt nettverk. For å få til dette vil de også vinne partier og bevegelser i hele verden, som er opptatt av den demokratiske sosialismens ideer, uten at de kommer fra arbeiderbevegelsen. Nye partnere håper Brandt å finne spesielt i Mellom- og Sør-Amerika.

20. –25. juni 1975
Reise til Hellas og Jugoslavia
På invitasjon fra den konservative presidenten Konstantinos Karamanlis, besøker Willy Brandt Hellas fra 20. til 24. juni 1975. SPD-formannen uttrykker med dette på en side sin tilknytning til landet, som etter militærdiktaturets sammenbrudd i juli 1974, har kommet tilbake til demokratiet.
For det andre ønsker Brandt å styrke de sosialdemokratiske kreftene i Hellas og middelhavsområdet. Ved siden av samtaler med topprepresentanter fra staten, står det derfor også møter med venstre opposisjonspolitikere på hans program i Athen. Den tyske gjesten hilser og støtter Hellas’ tilslutning til Det europeiske fellesskap (EF). Den 24. juni flyr Brandt til Beograd, der han neste dag enda en gang møter Jugoslavias statspresident Tito.

2. –9. juli 1975
Besøk i Sovjetunionen
Willy Brandt mottas som en statsgjest da han ankommer Moskva den 2. juli 1975. SPD-formannen etterkommer en invitasjon fra generalsekretær Leonid Bresjnev, som han fører to utførlige samtaler med den 3. og 9. juli. Temaer er blant annet de tysk-sovjetiske relasjonene, avspenningspolitikkens fremtid etter avslutningen av Konferansen for sikkerhet og samarbeid i Europa (KSSE), som skjer om kort tid, samt utviklingen i Midtøsten og middelhavsområdet.
Om situasjonen i Portugal leverer Brandt et brev fra Mário Soares til Bresjnev, og appellerer til han om å be de portugisiske kommunistene om moderasjon. Under sitt ukelange besøk i Sovjetunionen reiser den forhenværende forbundskansleren også til Leningrad, Novosibirsk (Sibir) og Samarkand (Usbekistan).

1. august 1975
KSSE-sluttdokument fra Helsinki
33 europeiske og de to stats- og regjeringssjefene fra Nord-Amerika, undertegner den 1. august 1975 sluttdokumentet til Konferansen for sikkerhet og samarbeid i Europa (KSSE). Med undertegnelsen forplikter statene seg til grensenes ukrenkelighet, til ikke-intervensjon i indre anliggender, til ivaretakelsen av menneskerettighetene og til kooperasjon mellom øst og vest på mange områder.
De kommunistiske regimene i Øst-Europa tror å ha sikret sin makt med dette. I Vesten håper man at den grenseoverskridende utvekslingen kunne sette i gang en endring i østblokken. I et intervju anerkjenner SPD-formannen Willy Brandt sluttdokumentet som et historisk dokument. Men han advarer mot for store forventninger, ikke minst for det tysk-tyske forholdet.

4./5. september 1975
Solidaritetskomité for Portugal
Vest-Europas sosialdemokratiske og sosialistiske partiformenn, blant dem Harold Wilson, Olof Palme, Bruno Kreisky, Joop den Uyl og François Mitterrand, velger Willy Brandt den 5. september 1975 i London til formann i “Komitéen for vennskap og solidaritet med demokrati og sosialisme i Portugal”. Solidaritetskomitéen, som ble opprettet én måned før i Stockholm, vedtar i tillegg et aksjonsprogram. Brandt og hans venner frykter et kommunistisk kupp i Portugal som i Tsjekkoslovakia i 1948. I komitéens rekker overveies i så fall til og med å støtte de demokratiske kreftene under ledelse av Mário Soares og hans Sosialistiske parti, militært. USAs regjering derimot tror at Portugal allerede er tapt for Vesten.

11.–15. november 1975
SPD-forbundets landsmøte i Mannheim
Med 407 av 418 stemmer velger SPD den 14. november 1975 på sitt forbunds landsmøte i Mannheim Willy Brandt til formann. I “troikaen” med forbundskansler Helmut Schmidt og fraksjonsleder Herbert Wehner sørger Brandt for samhold i partiet. Til tross for personlige gnisninger, støtter han Schmidts regjeringspolitikk.
Viktigste innenrikspolitiske vedtak er “Orienteringsrammen ‘85”, som fastsetter retningslinjer for SPDs reformpolitikk i de neste ti årene. I debatten om internasjonale spørsmål står Nord-sør-konflikten for første gang i fokus. I nærvær av 36 gjestedelegasjoner fra hele verden kunngjør Brandt opprettelsen av en “allianse for fred og fremskritt” for å bygge opp kontakter med ikke-kommunistiske venstrepartier.

19. desember 1975
Hjelp til Portugal og Spania
I en pressekonferanse tar Willy Brandt den 19. desember 1975 i Bonn utførlig stilling til utviklingen på Den iberiske halvøy. I Portugal har de demokratiske kreftene i mellomtiden klart å trenge kommunistene og venstreradikalerne avgjørende tilbake.
Etter diktatoren Francisco Francos død den 20. november 1975, står Spania foran en politisk ny begynnelse. Brandt oppfordrer det demokratiske Europa om å hjelpe begge landene med å bygge opp demokratiet. Samtidig bekrefter han SPDs støtte overfor de sosialistiske partiene i Portugal og Spania. SPD-formannen har regelmessige samtaler med Mário Soares og Felipe González. Det oppstår raskt et spesielt tillitsforhold med González, som bare er 33 år gammel.


1976

7. januar 1976
Brevveksling med Bresjnev
Siden han besøkte Sovjetunionen i begynnelsen av juli 1975, skriver Willy Brandt og Leonid Bresjnev brev til hverandre, der de utveksler meninger om den internasjonale situasjonen og de tysk-sovjetiske forholdene. I et skriv på slutten av 1975 klager Bresjnev på en innviklet måte at Vesten, med henvisning til KSSE-sluttdokumentet, krever overholdelsen av menneskerettighetene i Øst-Europa.
I sitt svar fra 7. januar 1976 innrømmer SPD-formannen at “mange steder” har man vurdert og fortolket konferanseresultatet ensidig og illusjonært”. Men Brandt anbefaler Bresjnev også å kontrollere egne forsømmelser. Han lar det skinne gjennom at sovjetiske opprustningsprosjekter og utviklingen i Portugal ikke har fremmet avspenningen.

18. februar 1976
Fotohappening med Andy Warhol
I Galerie Wünsche i Bonn møter Willy Brandt den 18. februar 1976 Andy Warhol. Kunstneren fra USA ønsker å lage portretter av den forhenværende forbundskansleren, og dermed komplettere sin serie med fotografier av personligheter fra kultur og politikk. Observert av rundt 80 journalister tar Warhol i løpet av en halv time til sammen 26 polaroidfotoer av Brandt.
Basert på fotografiene lager han etterpå 5 akryl silketrykk på lerret, som er ferdig seks uker senere. Den 3. juli 1976 blir de presentert for offentligheten. Fire bilder, som likevel er forskjellige fra hverandre, viser Willy Brandt som holder en sigarett med sigarettmunnstykke mot munnen. Motivet i grelt lysende farger er en klassiker innen Pop art. Ett av kunstverkene ble solgt til fordel for UNICEF.

26. April 1976
Kandidatur som SI-president?
Rett etter påske i 1976 uttaler Østerrikes forbundskansler Bruno Kreisky seg offentlig for Willy Brandt som ny president i Den sosialistiske internasjonale (SI). Brandt, som akkurat er på 10 dagers ferie på Malta, sier omgående at han ikke er interessert i embetet som snart blir ledig.
I et skriv til Kreisky bekrefter han den 26. april 1976 sitt negative svar, som han allerede har gitt uttrykk for i midten av mars i Porto under et møte til solidaritetskomitéen for Portugal. Som motargumenter nevner Brandt i tillegg til sin arbeidsbelastning som SPD-formannen, spesielt SIs miserable organisatoriske tilstand. Det uvanlig lange brevet kan derimot også leses som en liste med krav som må oppfylles for at Brandt skal stille som kandidat.

17. mai 1976
Bok “Møter og minner”
To år etter hans avgang som forbundskansler presenterer Willy Brandt sitt andre autobiografiske verk. Boken “Møter og minner”, som omhandler årene 1960 til 1975 er i alt vesentlig skrevet av Klaus Harpprecht.
Biografien er i hovedsak basert på fortrolige dokumenter og opptegnelser av samtaler, som Brandt har ført som regjerende borgermester i Berlin, som utenriksminister i den store koalisjonen og som forbundskansler i Bonn, med internasjonale politikere. For første gang røper han at han fryktet et sovjetisk angrep på Vest-Berlin i september 1962.
Allerede før boken utgis, trykker nyhetsmagasinet “Der Spiegel” fra 17. mai 1976 seks lengre utdrag.

22. –25. mai 1976
“Allianse for fred og fremskritt”
13 europeiske og 15 latinamerikanske partier deltar fra 22. til 25. mai 1976 ved opptakten til “Allianse for fred og fremskritt” i Venezuelas hovedstad Caracas.
Diskusjonsforumet, hvis opprettelse Willy Brandt har kunngjort et halvt år tidligere, skal forene kreftene til den demokratiske sosialismen i verden. Denne idéen finner bred resonans i Latin-Amerika. En årsak er ikke minst den enorme anseelsen Brandt nyter internasjonalt. I en programtale tar SPD-formannen avstand både fra kommunistiske og venstreradikale bevegelser, og en “nedarvet kapitalisme”. Alle møtedeltagere tilslutter seg Brandts bekjennelse til den “politiske og sosiale reformen i sosial frihet” i “Caracas-erklæringen”.

18./19. juni 1976
SPD-valglandsmøte i Dortmund
Med et ekstraordinært landsmøte i Westfalenhalle i Dortmund ringer SPD den 18./19. juni 1976 innspurten av forbundsdagsvalget inn. De delegerte og tusenvis av tilhengere feirer forbundskansler Helmut Schmidt og partiformannen Willy Brandt, som demonstrerer sin enighet. Den 3. oktober 1976 vil SPD forsvare det sosial-liberale flertallet mot CDU/CSU og deres kanslerkandidat Helmut Kohl.
For hissige debatter under valgkampen sørger spesielt slagordene fra CDU/CSU: “Frihet i stedet for sosialisme” hhv. “frihet eller sosialisme”. Brandt presiserer ustanselig at de to begrepene ikke er motsetninger for sosialdemokratene, men hører sammen. SPD beiler med regjeringsprogrammets tittel: “Modell Tyskland”.

17. juli 1976
Øyeblikksbildet med mandolin
Også under forbundsdagsvalgkampen 1976 foretar Willy Brandt mange reiser. Blant SPD-formannens avtaler er den 17. juli 1976 også en vandring med partivenner i Senne, et landskap sør for Bielefeld ved Teutoburger Wald.
Mens de holder rast, tar en medarbeider fra partiledelsens PR-avdeling et foto, som snart oppnår kultstatus. På en mandolin, som en kvinne hadde tatt med seg, øver Brandt med avslappet holdning noen grep, som han har lært som barn.
Dette øyeblikksbildet bruker SPD-sentralen i 1997 til å lage en plakat av. Bildet er veldig ettertraktet blant SPD-tilhengerne, og selges godt også den dag i dag. I motsetning til posteren, kan man på originalbildet se noen av Brandts ledsagere i bakgrunnen.

3. oktober 1976
Forbundsdagsvalg: Knapp seier til SPD/FDP-koalisjonen
Ved valget til Den 8. tyske Forbundsdagen beholder den sosial-liberale koalisjonen med 253 seter flertallet, til tross for tap. SPD med forbundskansler Helmut Schmidt oppnår 42,6 %, FDP med utenriksminister Hans-Dietrich Genscher 7.9 % av stemmene. Med 48,6 % og 243 seter taper CDU/CSU med sin kanslerkandidat Helmut Kohl knapt flertallet.
I det tyske TV-programmet “Bonner Runde” der partiformennene deltar og som sendes på valgkvelden på TV-en erkjenner Willy Brandt riktignok unionens fremgang. Men samtidig understreker han at SPD og FDP har fått i oppdrag å danne regjering.
Etter at koalisjonsforhandlingene er avsluttet blir Helmut Schmidt den 15. desember 1976 gjenvalgt som kansler. Men han får bare én stemme mer enn absolutt nødvendig.

26. november 1976
President i Den sosialistiske internasjonale
På den 13. kongressen i Den sosialistiske internasjonale i Genève den 26. november 1976 blir Willy Brandt valgt til den SIs nye president. Med hensyn til forbundsdagsvalget har SPD-formannen først på slutten av oktober gitt etter, under en uoffisiell partileder-konferanse i Portugal, for presset fra sine internasjonale venner og erklært seg villig til kandidaturet.
I talen etter at han er valgt, oppfordrer Brandt Internasjonalen til tre offensiver: for fred, for nye Nord-sør-relasjoner og for menneskerettighetene. For å fjerne sulten, overvinne krisen i verdensøkonomien og for å beskytte miljøet, krever han en radikal nytenkning. Brandt vil sørge for at SIs partifamilie blir hørt igjen i verdenspolitikken, og vinne nye medlemmer utenfor Europa.

5. desember 1976
Ved landsmøtet til sosialistene i Spania
37 år etter slutten av Den spanske borgerkrigen, kan Det spanske sosialistiske arbeiderparti (PSOE) for første gang holde igjen et landsmøte i eget land. Den 5. desember 1976 besøker Willy Brandt kongressen, som finner sted i Madrid. Sin gjestetale holder SPD-formannen på spansk, som han har lært litt på skolen og under sitt opphold i Barcelona i 1937. Hvor rørt han er av opptredenen, viser allerede Brandts første setning: “Hvis det tilhører pliktene til en god politiker å skjule sine emosjoner, så skal jeg ikke være politiker i dette øyeblikket”. Han oppfordrer PSOE-delegatene til å “medvirke, uten traume og nag, i oppbyggingen av et demokratisk Spania som uunnværlig bestanddel av et europeisk nasjonsfellesskap. Europa venter på dere.”


1977

14. januar 1977
Forslag om Nord-sør-kommisjon
I en tale i Boston kommer verdensbankens president, Robert S. McNamara den 14. januar 1977 med et oppsiktsvekkende forslag: For å overvinne stillstanden i relasjonene mellom industri- og utviklingslandene, bør det opprettes en uavhengig Nord-sør-kommisjon under ledelse av Willy Brandt.
I et brev, som har blitt overlevert til den forhenværende forbundskansleren den 28. desember 1976 under et ferieopphold i Sør-Frankrike, har McNamara på forhånd bedt om å få lov til å presentere denne idéen offentlig. Brandt samtykker. Ethvert inntrykk av en konflikt i Nord-sør-samtalene, som foregikk siden 1975, under Paris-konferansen om internasjonalt økonomisk samarbeid (CIEC), måtte derimot unngås, heter det i hans skriv av 28. januar 1977 til McNamara.

22. februar 1977
På landsmøtet til Israels arbeiderparti
Sammen med Olof Palme, François Mitterrand og Bruno Kreisky deltar Willy Brandt den 22. februar 1977 i åpningen av landsmøtet i Det israelske arbeiderparti i Jerusalem. I sin tale appeller presidenten i Den sosialistiske internasjonale til de ansvarlige for Midtøsten, å stryke krigen til fordel for politikken, og å søke en rettferdig utjevning med forhandlinger.
Brandt bekrefter Israels eksistensberettigelse, og dette forlanger også sikre og anerkjente grenser. Samtidig sier han at det måtte være mulig for palestinerne å realisere sin nasjonale identitet. Arbeiderpartiet derimot nekter fortsatt å anerkjenne PLO. Landsmøtet er preget av maktkampen mellom statsminister Ytzhak Rabin og hans rival Shimon Peres.

7. –12. mars 1977
USA-reise
Under sitt fem dager lange besøk i USA blir Willy Brandt den 8. mars 1977 mottatt av den nye presidenten Jimmy Carter. I møtet i Det hvite hus, som knapt varer en halv time, deltar blant annet også visepresident Walter Mondale og sikkerhetsrådgiver Zbigniew Brzezinski.
Offentliggjøringer i mediene i USA om at Brandt hadde mottatt penger fra CIA i 1950-årene, har i forkant vekket stor oppsikt. Men etter oppfordring fra den forhenværende forbundskansleren har Carter avfeid rapportene allerede i slutten av februar som “grunnløse rykter”.
Den 8. mars snakker Brandt i Washington også med Verdensbankens president McNamara om opprettelsen av en Nord-sør-kommisjon, som SPD-formannen prinsipielt er villig til å lede. Under denne reisen til Amerika oppholder Brandt seg også i Boston, Princeton og New York.

27. april 1977
Partisak mot Juso-sjef
Affærer og fratredelser i landsforbundene i Hessen og Berlin, permanent konflikt i München og venstreradikale “statsmonopolkapitalisme (Stamokap)”-Jusos, belaster SPD tungt våren 1977. Dette må Willy Brandt innrømme i et intervju med avisen “Frankfurter Rundschau”.
Spesielt mye bråk lager Juso-forbundsformannen Klaus-Uwe Benneter, som setter spørsmålstegn ved Jusos’ partimedlemskapet, og som ikke vil overholde avgrensningsvedtakene overfor kommunistene. Partiledelsen utsetter derfor den 27. april 1977 Benneters medlemsrettigheter, og begjærer hans eksklusjon fra partiet for å unngå skade på SPD og Jusos, sier Brandt i en erklæring.
I september 1977 følger forbundets voldgiftsdomstol begjæringen, og ekskluderer Benneter. I 1983 blir han tatt opp igjen i SPD.

17. mai 1977
Brev til underskriverne av “Charta 77”
I begynnelsen av 1977 har borgerrettighetsforkjempere i Tsjekkoslovakia offentliggjort en petisjon, som oppfordrer det kommunistiske regimet i Praha, med henvisning til KSSE-sluttdokumentet fra 1975, til å respektere menneskerettighetene. En av de første som undertegner “Charta 77“, er den tidligere tsjekkoslovakiske utenriksministeren Jiří Hájek. I et skriv av 17. mai 1977 underretter Willy Brandt sin tidligere embetskollega om hvor stor respekt han har for hans engasjement.
USAs president Jimmy Carters varsel om at han også overfor østblokken vil insistere mer på at menneskerettighetene overholdes, ser han kritisk på. Brandt ønsker ikke å spille ut menneskerettighetene mot avspenningspolitikken, som han skriver på slutten av august 1977 i en artikkel i “Die Zeit”.

27.–30. juni 1977
Besøk i Polen
Seks og et halvt år etter sitt første besøk, reiser Willy Brandt på slutten av juni 1977 fire dager til Polen. Ledsaget av sin kone Rut, samt SPD-politikerne Hans Jürgen Wischnewski og Karsten D. Voigt, har han i Warszawa møter med toppene i det kommunistiske regimet.
Viktigste samtalepartner er Edward Gierek, førstestatssekretæren i Det polske forente arbeiderparti (PVAP), som inviterer den tyske gjesten til et rekreasjonshjem i Rybaki (tidligere Lansk) i Masuria. I tillegg besøker Brandt byen Thorn og den forhenværende tyske KZ-leiren Stutthof i nærheten av Gdansk.
I tilknytning til reisen til Polen oppholder SPD-formannen og SI-presidenten seg fra 1. til 5. juli 1977 i Helsingfors, der han blant annet møter ledelsen i Finlands sosialdemokratiske parti.

29.–31. august 1977
Chile-konferanse i Rotterdam
Organisert av Den sosialistiske internasjonale (SI), det nederlandske Partij van de Arbeid og Institute for the New Chile, finner på slutten av august 1977 i Rotterdam en tredagers konferanse sted om “framtidsperspektiver for Chile”.
I sin åpningssamtale uttrykker SI-president Willy Brandt sin solidaritet med ofrene for diktaturet til general Augusto Pinochet, som har hersket siden september 1973. Samtidig lever han i håpet om at frihet og demokrati tvinger seg igjennom mot undertrykkelse, tortur og vilkårlighet, også i Chile.
Brandt oppfordrer alle landets demokratiske krefter til samarbeid, og garanterer dem SIs støtte. Uten å si det, støtter han dermed opptaket av de chilenske kristeligdemokratene i opposisjonsalliansen.

28. september 1977
Vedtak av Nord-sør-kommisjonen
På FN-setet i New York offentliggjør Willy Brandt den 28. september 1977 for den internasjonale pressen stiftelsen av “Den Uavhengige kommisjon for internasjonale utviklingsspørsmål” under hans ledelse.
Avgjørelsen kommer etter måneder med nøling. I tallrike samtaler med utenriksministere og ambassadører, klarer den forhenværende forbundskansleren å fjerne betenkelighetene til noen utviklingsland mot Nord-sør-kommisjonen, som ble foreslått av Verdensbankens president Robert McNamara.
Brandt er nå overbevist om at komitéen kan vise til løsningsmuligheter for Nord-sør-konflikten, som han betegner som det “avgjørende sosiale spørsmålet for resten av vårt århundre”. Hans hovedoppgave derimot forblir SPD-formannskapet, fremhever han i et intervju med avisen “Süddeutsche Zeitung”.

Oktober 1977
RAF-terror i “Den tyske høsten”
I 1977 utfordrer “Røde Armé Fraksjon” (RAF) staten direkte. Bortføringen av arbeidsgiverpresident Hanns Martin Schleyer den 5. september, og kapringen av et Lufthansa-fly den 13. oktober, setter Forbundsrepublikken i en unntakstilstand.
Forbundskansler Helmut Schmidt (SPD) nekter å oppfylle kidnappernes krav om å løslate elleve RAF-terrorister. Den 18. oktober 1977 frigis de resterende 86 gislene i Mogadishu, hvoretter tre ledende RAF-medlemmer tar livet sitt mens de er i fengsel. Samme dag blir Schleyer myrdet av sine kidnappere.
Willy Brandt, som har bistått kansleren i krisestaben, akkurat som formennene i CDU, CSU og FDP, ytrer seg om hendelsene i et bidrag i avisen “Hamburger Morgenpost” fra 22. oktober 1977.

15. –19. november 1977
SPD-forbundets landsmøte i Hamburg
SPD-forbundets landsmøte fra 15. til 19. november i Hamburg viser ingen overraskelse ved valget av partiformannen: Willy Brandt blir gjenvalgt med 413 av 433 stemmer.
Temaet delegatene diskuterer spesielt intenst, er energipolitikken. Erhard Eppler står på toppen av dem som avviser utbyggingen av atomkraft, som Helmut Schmidt krever. Landsforbundet i Schleswig-Holstein, som kjemper mot atomkraftverket Brokdorf, har allerede uttalt seg prinsipielt mot atomenergi.
Brandt er medvirkende i at landsmøtet vedtar kompromissmottoet “holde valgmuligheter åpne”. Foreløpig synes SPD at det ikke er forsvarlig å gi avkall på atomenergi. Uten å ha avklart spørsmålet om destruksjon av atomavfallet, skal det ikke bygges nye atomkraftverk.

9. –11. desember 1977
Første møte i Nord-sør-kommisjonen
Som deres formann åpner Willy Brandt den 9. desember 1977 på slott Gymnich ved Bonn det første møte i “Den uavhengige kommisjon for internasjonale utviklingsspørsmål”. De øvrige 20 medlemmene av komitéen, som han selv har valgt, kommer fra syv industri- og elleve utviklingsland.
Nord-sør-kommisjonen dekker et bredt politisk spekter. De mest prominente medlemmene er den britiske konservative Edward Heath, den svenske sosialdemokraten Olof Palme, den chilenske kristeligdemokraten Eduardo Frei og den guyanske generalsekretæren, Shridath Ramphal.
I sin velkomsttale viser Brandt seg optimistisk om at hans kommisjon kan bygge ned konfrontasjonens ånd, og erstatte denne med øket gjensidig interesse.

17.–31. desember 1977
Reiser til Asia og Afrika
Den 17. desember 1977 starter Willy Brandt en tre uker lang reise til Asia og Afrika. Første stopp er Tokyo. 65-åringen oppholder seg tre dager der for å delta i en partilederkonferanse i Den sosialistiske internasjonale (SI). I tillegg snakker han med den japanske regjeringen, blant annet med statsminister Takeo Fukuda, om arbeidet i Nord-sør-kommisjonen.
Den 20. desember reiser Brandt fire dager til India, der han i tillegg til statsministeren og ministerpresidenten samt noen av landets ministere av høy rang, også møter den forhenværende statsminister Indira Gandhi. På en internasjonal pressekonferanse i New Delhi presenterer formannen i Nord-sør-kommisjonen den 22. desember arbeidsmandatet (“terms of reference”), som har blitt vedtatt under komitéens første møte på slott Gymnich. Med utgangspunkt i “nødvendigheten av en ny økonomisk verdensorden”, ønsker kommisjonen nytenkning i Nord-sør-relasjonene: Ordet “hjelp” skal erstattes med idéen om “gjensidig avhengighet” og “interessefellesskap”.
Ledsaget av hans yngste sønn Matthias tilbringer Willy Brandt julen på Mauritius. Deretter følger et tredagers besøk i Tanzania. Høydepunkter er den 27. desember en flyreise fra Dar-es-Salam over Kilimanjaro, Ngorongoro-krateret og Serengeti til Victoriasjøen, og det etterfølgende møtet med president Julius Nyerere i hans hjembygd Butiama. Neste dag flyr Brandt videre til Zambia.


1978

1.–7. januar 1978
Afrika-reisen fortsetter
I Zambias hovedstad Lusaka, der han oppholder seg siden 28. desember, har Willy Brandt flere møter med president Kenneth Kaunda rundt årsskiftet 1977/78. Temaer er frem for alt Nord-sør-kommisjonen og situasjonen i det sørlige Afrika.
For første gang snakker Brandt også med ledende representanter for frigjøringsbevegelsene i Rhodesia (ZAPU og ZANU), Namibia (SWAPO) og Sør-Afrika (ANC), som kjemper for at de hvites undertrykkelse av de svarte opphører. Sanksjoner mot det sørafrikanske apartheid-regimet utelukker SPD-formannen deretter ikke lenger.
Etter en mellomstopp i Nairobi kommer han den 7. januar 1978 tilbake til Tyskland. Om resultatene av sin tre uker lange reise gir Brandt deretter et intervju til avisen “Frankfurter Rundschau”.

10.–12. mars 1978
Brandt-kommisjon i Mont Pèlerin
Fra 10. bis 12. mars 1978 møtes medlemmene i Nord-sør-kommisjonen i Mont Pèlerin (Sveits) til deres andre møte. På dette stedet ovenfor Genèvesjøen vedtar de et arbeidsprogram, og lytter til eksperter. For å definere nærmere den sentrale idéen om “interessefellesskap” mellom industri- og utviklingsland, setter Willy Brandt et ti-punkts-dokument, som han selv hadde skrevet, til debatt.
Kommisjonspresidenten er overbevist: De globale problemene på områdene rustning, økonomi og miljø kan nå kun løses gjennom internasjonalt samarbeid, hvis viktigste drivkraft er nasjonenes felles interesse i at menneskeheten overlever. I kommisjonen møter Brandts overveielser mye støtte.

24. –26. april 1978
SI-nedrustningskonferanse i Helsingfors
Fra 24. til 26. april finner i Helsingfors en nedrustningskonferanse i Den sosialistiske internasjonale (SI) sted, der det for første gang også deltar representanter for de sovjetiske kommunistene. I sin tale fremhever Willy Brandt at våpenkappløpet kun kan avsluttes hvis avspenningspolitikken mellom Øst og Vest fortsettes.
USA og Sovjetunionen oppfordrer SI-presidenten til å være banebryter for rustningskontroll og nedrustning, og å slutte snarest den andre avtalen om begrensningen av strategiske atomvåpen (SALTII). Jimmy Carters avgjørelse av 7. april 1978, bestemmelsen om å forskyve produksjonen av “nøytronbomben”, hilser Brandt velkommen. Det hersker mye motstand mot det spesielt sterkt strålende atomvåpenet i Vest-Europa.

10.–21. mai 1978
Besøk i Senegal, Mali og Algerie
I midten av mai 1978 besøker Willy Brandt igjen det afrikanske kontinentet. I Senegals hovedstad Dakar har “kontoret” til Den sosialistiske internasjonale et møte den 12./13. mai. Dette er det første møtet i SI-komitéen i Afrika.
Som Caracas-konferansen i 1976, har møtet frem for alt som mål å komme i kontakt med partier fra regionen, som enda ikke er medlemmer i internasjonalen. Idéen til et slikt møte stammer fra et brev fra SPD-formannen til Senegals president Senghor.
Fra 14. til 17. mai deltar Brandt i Bamako (Mali) på det tredje møtet til Nord-Sør-kommisjonen. Etter det oppholder han seg fra 19. til 21. mai i Algerie. Høydepunktet er en tre og en halv time lang samtale med president Boumedienne, som Brandt har møtt allerede en gang i april 1974.

7.–9. juni 1978
Reise til Bulgaria og Romania
Etter møter med Ungarns stats- og partisjef János Kádár i slutten av mars i Budapest, og med den sovjetiske generalsekretæren Leonid Bresjnev i begynnelsen av mai i Bonn, snakker Willy Brandt i begynnelsen av juni 1978 i Sofia og i Bukarest også med Bulgarias og Romanias kommunistiske ledere. Ved sine møter med Todor Zjivkov og Nicolae Ceaușescu drøftes frem for alt fremtiden for Øst-Vest-avspenningen og utviklingspolitikken.
Brandt informerer sine samtalepartnere om arbeidet i Nord-sør-kommisjonen, som han leder, og driver propaganda for blokkovergripende samarbeid mot sult i verden. At han i București offentlig godkjenner idéen om en internasjonal skatt for utviklingsplaner, møter derimot skarp kritikk i CDU/CSU.

4. –19. juli 1978
Reise gjennom Europas hovedsteder
Fra 4. til 19. juli 1978 foretar Willy Brandt en rundreise til Det europeiske fellesskapets hovedsteder. I London, Dublin, Paris, Roma, Bonn, Luxemburg, Den Haag, Brussel og København informerer han personlig regjeringssjefer og ministere, samt representanter for internasjonale organisasjoner om rådslagninger til Nord-sør-kommisjonen, som han leder.
Den 9. juli 1978 stopper Brandt også i Wien. Der deltar han sammen med Bruno Kreisky i en samtale mellom den egyptiske statspresidenten Anwar Sadat og den israelske opposisjonslederen Shimon Peres. I en erklæring appeller de ti Egypt og Israel om å fortsette fredsforhandlingene. I Roma blir Brandt den 13. juli 1978 mottatt av pave Paul VI. til en privat audiens.

25.–28. august 1978
Møte i Nord-sør-kommisjonen i USA
I Tarrytown, i nærheten av New York, møtes på slutten av august 1978 Nord-sør-kommisjonens medlemmer til deres fjerde møte. På dagsorden står ved siden av temaet gjensidig avhengighet denne gangen blant annet også punktene gjeld, overføring av ressurser, arbeidsmigrasjon og “hjerneflukt”, samt ernæring og landbruk.
Det første er, som alltid “Chairman’s Report”. I rapporten informerer Willy Brandt sine kolleger ikke minst om de mange samtalene som han har ført de siste månedene med statsmenn fra hele verden.
Også den kubanske statssjefen Fidel Castro hadde et ønske om å møte kommisjonsformannen, forteller Jan Pronk ham. På en reise til Kuba i juli 1978 overleverte han et brev fra Brandt til Castro.

September 1978
Avtaler i Ljubljana, Paris og Estoril
Også i september 1978 står det en rekke utenlandsavtaler på Willy Brandts program. Først besøker han Jugoslavia, som spiller en viktig rolle i den blokkfrie bevegelsen. Med landets ledende politikere, med statssjef Tito i spissen, har Brandt en meningsutveksling om Nord-sør-kommisjonen den 7./8. september i Ljubljana.
Tre uker senere deltar 64-åringen i Paris på en konferanse i “kontoret” til Den sosialistiske internasjonale. Under ledelse av dens president, fatter SI et vedtak om å støtte opposisjonen i Nicaragua, som gjør opprør mot Somoza-regimet i Nicaragua. Deretter reiser Brandt til Estoril i Portugal, der det fra 30. september til 2. oktober finner sted konferansen “Demokratiseringsprosesser på Den iberiske halvøy og Latin-Amerika”.

25.–31. oktober 1978
Opphold i New York og Washington
På slutten av oktober 1978 flyr Willy Brandt enda en gang til USA. Ett år etter stiftelsen av Nord-sør-kommisjonen vil han informere internasjonale organisasjoner, FN-ambassadører fra stater i Den tredje verden, og USAs regjering om komitéens arbeidsstatus.
I New York snakker Brandt den 26.oktober med FNs generalsekretær Kurt Waldheim, som skal være den første til å få kommisjonens sluttrapport, som var planlagt for høsten 1979. Samme kveld forlanger Tysklands forhenværende forbundskansler i en tale foran United Nations Association en ny internasjonal ordning.
I Washington rekker Brandt den 28. oktober å delta i en middag hos German Marshall Fund før han må kansellere alle avtaler og holde sengen. At 64-åringen har et “stille” hjerteinfarkt, oppdages ikke.

3. –5. november 1978
Hjertesyk på SI-kongressen i Vancouver
Selv om han er alvorlig svekket, reiser Willy Brandt i begynnelsen av november 1978 fra Washington til kongressen i Den sosialistiske internasjonale (SI) i Vancouver i Canada. Der skal og vil han opptre, ikke minst fordi hans gjenvalg som president i SI skal behandles. Bekreftelsen i embetet er en formalitet. Men Brandt er så dårlig under sin tale at han må holde seg fast i talerstolen, som han senere forteller i en samtale med “Spiegel”.
Først etter at han er tilbake i Forbundsrepublikken, konstaterer legene i midten av november 1978 at Brandt i mellomtiden hadde to hjerteinfarkter på den fremre hjerteveggen, og en ubehandlet lungebetennelse. SPD-formannen får behandling i Elisabeth-sykehuset i Bonn, og må ta en pause fra alle yrkesmessige forpliktelser inntil videre.

18. desember 1978
65-årsdagen på sykehuset
65-årsdagen tilbringer Willy Brandt i Elisabeth-sykehuset i Bonn, der han midten av november er til behandling for to hjerteinfarkter. Derfor ble den planlagte festen til ære for SPDs formann i Westfalenhalle i Dortmund kansellert. Til tross for sykdommen har sosialdemokratene den 9./10 desember 1978 under et ekstraordinært landsmøte i Köln kåret ham til toppkandidaten til Europavalget i juni 1979.
Like før han endelig kan forlate sykehuset på julaften, melder Brandt seg som partileder per brev tilbake hos SPD-fraksjonslederen Herbert Wehner og et gratulasjonsbrev til forbundskansler Helmut Schmidt i anledning hans 60-årsdag. Etter jul reiser han på en flere ukers kur til Sør-Frankrike.


1979

Januar–februar 1979
Kur i Frankrike og separasjon fra Rut Brandt
På en rehabiliteringsklinikk i Hyères i Sør-Frankrike kommer Willy Brandt seg i begynnelsen av 1979 etter hjerteinfarktene som han fikk to måneder tidligere. Mye bevegelse, saltfattig mat og streng legekontroll sørger for en snarlig bedring. De fire timene han får lov til å arbeide per dag under den seks uker lange kuren, bruker han til Nord-sør-kommisjonen.
Hans venner Klaus Harpprecht og Egon Bahr besøker ham, men Rut Brandt får ikke lov til å komme. Ekteskapet eksisterer nå bare på papiret. Under kuroppholdet bestemmer Willy seg for å gå fra Rut. Hans nye livsledsager er den 32 år gamle historikeren Brigitte Seebacher. Hun jobber som taleskriver for SPD-formannen, og har også privat vært sammen med ham en god stund.

22. –26. februar 1979
Brandt-kommisjon i Mont Pèlerin
Som nesten et år tidligere, finner på slutten av februar 1979 et nytt møte sted i Nord-sør-kommisjonen i Mont Pèlerin i Sveits. På forrige møte i Kuala Lumpur i slutten av november 1978 kunne Willy Brandt ikke delta på grunn av sin hjertesykdom. Fordi dette møtet forløp veldig kontroversielt, står kommisjonen nå under et stort tidspress.
På starten appellerer Brandt ettertrykkelig til deres samvittighet. I sin “Chairman’s Report” oppfordrer han dem til en konsentrert diskusjon, og presiserer at sluttrapporten måtte komme på markedet i Oktober 1979. Samtidig skisserer han innholdet som skal behandles i rapporten. Brandt varsler også at han som formann skal skrive en innledning, som måtte være en integrert bestanddel av rapporten.

1. april 1979
Flytting til Unkel
Etter separasjonen fra sin kone Rut flytter Willy Brandt med sin nye livsledsager Brigitte Seebacher til Unkel, en liten by 20 kilometer sør for Bonn på høyre siden av Rhinen. Loftsleiligheten i Eschenbrenderstrasse 4, der de to bor fra 1. april 1979, har 5 rom og en stor terrasse. Der skal paret bo inntil flyttingen til et nytt hus med adresse Auf dem Rheinbüchel 60 i november 1989.
Kuren på begynnelsen av 1979 og den nye kjærligheten har rett og slett forynget Brandt. Han passer på å få nok søvn, har slanket seg og ser sprekere ut. At SPD-formannen også kler seg mer moderne, kan også tilbakeføres til den unge kvinnen ved hans side.

2. –6. mai 1979
Møte i Nord-sør-kommisjonen i Annecy
I den østfranske byen Annecy har medlemmene i Nord-sør-kommisjonen i begynnelsen av mai 1979 sitt syvende møte. Under ledelse av formannen Willy Brandt kretser diskusjonen frem for alt rundt strukturen av anbefalingene for sluttrapporten.
Debatten om finans- og valutaspørsmål, samt mulige reformer i Verdensbanken og Det internasjonale valutafondet (IMF) forløper kontroversielt. Spesielt omstridt er her idéene om å innføre internasjonale skatter til utviklingshjelp og å innrede et verdens utviklingsfond.
Med hensyn til hans samtaler med FN-generalsekretær Waldheim i april og verdensbankens president McNamara i mars 1979, foreslår Brandt for første gang å innkalle til et Nord-sør-toppmøte med ca. 30 til 40 regjeringssjefer fra hele verden.

7./10. juni 1979
Første direktevalg av Europaparlamentet
Den 7. og 10. juni 1979 finner i de ni EF-medlemslandene for første gang direktevalg til Europaparlamentet sted. Med sin toppkandidat Willy Brandt oppnår SPD i Forbundsrepublikken 40,8 % av stemmene. Dermed får sosialdemokratene 35 av 81 av de tyske mandatene. CDU/CSU får 49,2 % (42 seter) og FDP når 6,0 % (4 seter).
I midten av juli 1979 deltar Brandt i Strasbourg på det konstituerende møte til Europaparlamentet. Som alle SPD-folkevalgte, som også formannen Heinz-Oskar Vetter samt Gerd Walter og Heidemarie Wieczorek-Zeul tilhører, er han medlem i den sosialistiske fraksjonen. Med 113 av 410 seter er det den største. I sin første tale i plenarforsamlingen den 19. juli 1979 kritiserer Brandt at parlamentet ikke klarte en god start.

8. juli 1979
Møte med PLO-sjef Arafat i Wien
I forbindelse med det åttende møtet i Nord-sør-kommisjonen fra 4. til 9. juli 1979 treffer Willy Brandt og Østerrikes forbundskansler Bruno Kreisky i Wien for første gang lederen i Palestinas frigjøringsorganisasjon (PLO), Yasir Arafat. I en felles pressekonferanse etterpå tilbakeviser Brandt den 8. juli 1979 anklagen om illojalitet overfor Israel.
Presidenten i Den sosialistiske internasjonale (SI) informer også om at han har blitt forklart at PLO ønsker å realisere palestinernes selvbestemmelse “uten tilintetgjørelse eller ødeleggelse”. Som Brandt presiserer under en konferanse på SI-kontoret på slutten av oktober 1979 i Lisboa, er han mer enn noen gang overbevist om at det ikke kunne finnes varig fred i Midtøsten uten deltagelse av PLO.

25. september 1979
Avtale hos kansleren om Nord-sør-rapport
Den 25. september 1979 snakker Willy Brandt med forbundskansler Helmut Schmidt og forbundsminister for økonomisk samarbeid, Rainer Offergeld, om Nord-sør-kommisjonens utestående sluttrapport. På samtalen i kanslerens kontor deltar også SPD-forbundsforretningsfører Egon Bahr og forbundsminister Hans-Jürgen Wischnewski.
Schmidt signaliserer samtykke til idéen om et Nord-sør-toppmøte. Men endringene av stemmeretten i verdensbanken og IMF, som Brandt-kommisjonen hadde gått inn for, får et blankt avslag av kansleren. Også Offergeld ytrer tydelig kritikk. Nye internasjonale institusjoner, som for eksempel et verdens utviklingsfond, avviser forbundsministeren bestemt. Brandt er enig i en del av betenkelighetene. Han beretter også at hans kommisjon neppe kunne bli enig.

5. –9. oktober 1979
Nytt møte i Brandt-kommisjonen i Brussel
Siden Nord-sør-kommisjonen i juli 1979 ikke klarte å vedta sluttrapporten sin, må den avholde et nytt møte tre måneder senere i Brussel. Men også det nye rapportutkastet til sekretariatet i Genève er fortsatt for langt og for teknisk. I tillegg er en rekke forslag i utkastet omstridt. Willy Brandt insisterer på at teksten måtte være balansert og forståelig for et bredt publikum.
Når kommisjonen selv etter tre dager fortsatt er uenig, trekker formannen seg deprimert tilbake til rommet sitt. At den nesten strander hindres i siste liten: Edward Heath og Shridath Ramphal får i oppdrag å danne et redaksjonsteam i London, som skal ferdigstille rapporten i overensstemmelse med Brandt inntil midten av desember.

14. november 1979
Dialog med Bresjnev om NATO-vedtak
NATOs dobbeltvedtak, som er berammet til den 12. desember 1979, sørger for sterke Øst-Vest-spenninger. Som motvekt til de sovjetiske SS-20-rakettene, som utplasseres siden 1976 og som er rettet mot vesteuropeiske byer, vil Det atlantiske forbundet fra 1983 stasjonere 108 Pershing II og 464 Cruise Missiles fra USA i Vest-Europa. Samtidig tilbyr NATO Sovjetunionen forhandlinger for å avtale en permanent likevekt angående de kjernefysiske mellomdistansevåpnene.
På grunn av dobbeltvedtaket gjenopptar Leonid Bresjnev og Willy Brandt samtalene. I et skriv til den sovjetiske generalsekretæren presiserer SPD-formannen den 14. november 1979 at han ikke vil ha en opprustning, men at han ønsker en forhandlingsløsning.

3. –7. desember 1979
SPD-forbundets landsmøte i Berlin
Under valgspråket “Sikkerhet for 80-årene” debatterer SPD på forbundets landsmøte i Berlin kontroversielt om NATOs dobbeltvedtak. Den venstre fløyen i partiet avviser prinsipielt utplasseringen av nye kjernefysiske mellomdistanseraketter fra USA i Europa fra 1983. Også Willy Brandt frykter et kjernefysisk våpenkappløp, men vil ikke opponere mot forbundskansler Helmut Schmidt, som anses for å være initiativtaker til dobbeltvedtaket.
Under betingelsen av at det gis avkall på stasjoneringen av nye raketter hvis forhandlingene med Sovjetunionen “fører til tilfredsstillende resultater”, samtykker landsmøtet i NATOs vedtak. Det krangles også voldsomt om atomenergien og utviklingshjelpen. Ved sitt gjenvalg til SPD-formann får Brandt 360 av 402 stemmer.

17. desember 1979
Vedtak fra Nord-sør-kommisjonen
På en pressekonferanse i London kan Willy Brandt den 17. desember 1979 kunngjøre avslutningen av arbeidene i hans Nord-sør-kommisjon. Dagene før har komitéen hatt sitt tiende møte i Leeds Castle. Medlemmene fulgte Brandts innstendige formaning og aksepterte Nord-sør-rapporten i den versjonen som Edward Heath og Shridath Ramphal hadde laget etter møtet i Brussel i overensstemmelse med formannen.
Med tanke på en drastisk økning i oljeprisen, krever kommisjonen et nødprogram for å avverge en truende økonomisk verdenskrise. Energispørsmålet har også vært hovedtemaet i en reise til Kuwait og Saudi-Arabia, som Brandt foretok ledsaget av elleve kommisjonsmedlemmer, fra 8. til 12. desember 1979.


1980

14. januar 1980
Redd for krig etter sovjetisk invasjon i Afghanistan
Innmarsjeringen av sovjetiske tropper i Afghanistan julen 1979, er starten på en ny isfront i øst-vest-forholdet. I begynnelsen av januar 1980 stopper USAs president Jimmy Carter ratifiseringen av avtalen om begrensningen av strategiske atomvåpen (SALT II) fra 1979. I tillegg varsler han sanksjoner mot Sovjetunionen, noe som også skal innebære en boikott av de olympiske sommerlekene i Moskva 1980.
Willy Brandt reagerer med stor bekymring på utviklingen, og advarer mot at man muligens “sklir inn i krigen”. I et “Spiegel”-intervju, som publiseres den 14. januar 1980, plederer SPD-formannen for fortsatt å satse uten illusjon på avspenning. “Vi må gjøre alt som står i menneskelig makt for å hjelpe til å hindre et tilbakefall i den kalde krigen.”

12. februar 1980
Overlevering av Nord-sør-rapporten
Den 12. februar 1980 overleverer Willy Brandt i New York rapporten fra sin “Uavhengige kommisjon for internasjonale utviklingsspørsmål” offisielt til FNs generalsekretæren Kurt Waldheim. Neste dag avleverer han personlig et eksemplar til Verdensbankens president Robert McNamara i Washington. Den engelske originaltittelen til “Brandt-rapporten” er “North-South: A Programme for Survival”. Den tyske utgaven heter “Das Überleben sichern”.
Den 15. februar 1980 blir Brandt også mottatt av USAs president Jimmy Carter, som også anerkjenner Nord-sør-kommisjonens arbeid. Carter informerer sin tyske gjest også om at han vil fortsette avspenningen og “hverken bringe i forlegenhet eller krenke” Sovjetunionen. Denne informasjonen viderformidler Brandt i et skriv til Leonid Bresjnev.

26.–28. mars 1980
SI-regionalkonferanse i Santo Domingo
Med regionalkonferansen for Latin-Amerika og Karibia på slutten av mars 1980 i den dominikanske hovedstaden, vil Den sosialistiske internasjonale (SI) videreutvikle sine relasjoner med vennskapspartier i regionen. Målet er å fremme demokratiet og overvinne høyreorienterte diktaturer i Mellom- og Sør-Amerika.
SI-president Willy Brandt synes at Somoza-regimet i Nicaragua, som ble styrtet av Sandinistene i juli 1979, er «nøkkelen til demokratiseringen“. I mellomtiden øker volden i Mellom-Amerika. På begynnelsen av SI-konferansen minnes Brandt og hans venner biskop Óscar Romero, regimekritikeren, som kort tid i forveien ble myrdet i San Salvador. Støttet av USA, regjerer El Salvadors militærjunta med brutal terror, som driver landet inn i en borgerkrig.

27. mai 1980
Anstrengelser om Nord-sør-toppmøtet
Et forslag fra Nord-sør-rapporten er Willy Brandt spesielt opptatt av: et toppmøte med stats- og regjeringssjefer fra industri- og utviklingsland. I et skriv til forbundskansler Schmidt av 27. mai 1980 ser Brandt gode sjanser for det. Det er resultatet av hans samtaler med Mexicos president López Portillo og Østerrikes forbundskansler Kreisky, som sonderer prosjektet internasjonalt.
Brandt, som allerede selv har snakket med USAs president Carter og Frankrikes Giscard d’Estaing, ber Schmidt om å støtte idéen i kretsen av de syv ledende industrinasjonene (G7). Initiativet til toppmøtet derimot står i stampe. I november 1980 og mars 1981 innfinner utenriksministerne fra elleve stater seg i Wien til et forberedende møte.

11. –13. juni 1980
Møte med iransk utenriksministeren i Oslo
Under møtet til “kontoret” i Den sosialistiske internasjonale (SI) fra 11. til 13. juni 1980 i Oslo, treffer Willy Brandt og hans kolleger utenriksministeren Sadegh Ghotbzadeh fra Iran. Tema er gisselaffæren i Teheran, der 52 amerikanske diplomater blir holdt fanget i den amerikanske ambassaden siden 4. november 1979. På slutten av mai 1980 har derfor Felipe González, Bruno Kreisky og Olof Palme allerede reist til hovedstaden i Iran for å føre samtaler med det islamske regimet.
SIs anstrengelser, som ble gjort med USAs samtykke, fører ikke frem. I erklæringen fra Brandt angående Ghotbzadehs forklaringer, heter det bare: “Vi ønsker å oppfordre de ansvarlige i Iran i bestrebelsen på å løse problemet på en ‘fredelig og ærefull’ måte.”

31. august 1980
Reaksjon på stiftelsen av Solidarność i Polen
Etter ukelange massestreiker slutter den polske regjeringen den 31. august 1980 i Gdansk en traktat med representanter for de streikende arbeiderne. Kjernepunkter er innføringen av streikeretten og autorisasjonen av “Solidarność“. Formannen i det første frie fagforbundet i det kommunistiske maktområdet blir elektrikeren Lech Wałęsa.
I en erklæring viser SPD-formannen seg lettet over enigheten i Polen. Ikke-intervensjonen utenfra har nok hjulpet til. Brandt har mye sympati for de polske arbeiderne. De hadde stått opp og stilt opp “med mot, men også med beundringsverdig modenhet (…) for sine rettigheter”. I et intervju uttaler han seg i midten av september mot økonomisk støtte fra Forbundsrepublikken til Solidarność.

5. oktober 1980
Forbundsdagsvalg: SPD-FDP-seier mot Strauß
Ved valget til Den 9. tyske Forbundsdagen blir den sosial-liberale koalisjonen i Bonn bekreftet på nytt. CDU/CSU med kanslerkandidat Franz Josef Strauß oppnår kun 44,5 % (-4,1) av stemmene. Men av den utbredte anti-Strauß-stemningen i valgkampen, drar SPD med forbundskansler Helmut Schmidt nesten ingen nytte. Partiet øker ikke oppslutningen nevneverdig, og oppnår 42,9 %.
Den store vinneren er FDP med utenriksminister Hans-Dietrich Genscher, som oppnår 10,6% (+2,7). De grønne, som for første gang er med i et Forbundsdagsvalg, klarer med 1,5 % absolutt ikke sperregrensen på 5 %. I en stillingtaken til valgresultatet forklarer Willy Brandt FDPs suksess med partiets entydige uttalelse om et fortsatt samarbeid med Schmidt og SPD i de neste fire årene. Den 5. november 1980 blir Schmidt gjenvalgt til kansler.

13.–16. november 1980
SI-kongress i Madrid
Kongressen i Den sosialistiske internasjonale i midten av november 1980 i Madrid bekrefter Willy Brandt i embetet som president. I den spanske hovedstaden, der nesten samtidig det andre KSSE-oppfølgingsmøtet startes, uttaler SI seg klart for en fortsettelse av avspennings- og nedrustningspolitikken. Forventningene retter seg her frem for alt mot de to supermaktene, som Brandt etterpå skriver i et brev til den sovjetiske generalsekretær Bresjnev.
SI-presidenten og SPD-formannen håper at amerikanere og sovjetere snart innleder forhandlinger om kjernefysiske mellomdistansevåpen. Riktignok har Ronald Reagan, som vinner USAs presidentvalg den 5. november 1980, lovet USA massiv opprustning under valgkampen. Om valgresultatet ytrer Brandt seg tilbakeholdent.

16. desember 1980
Skilsmisse fra Rut Brandt
Etter 32 år skilles Willy og Rut Brandt den 16. desember 1980. Rundt de økonomiske forholdene har de på forhånd kommet til enighet.
Etter rettsmøtet i Bønn møtes de to, ledsaget av deres advokater, hos deres sønn Lars. De sitter sammen med et glass vin og snakker om morsomme anekdoter.
Ruts håp om et vedvarende vennskap med Willy oppfylles ikke. Tvert imot: Etter dette møte skal de aldri sees igjen.


1981

23. januar 1981
Kritikk på SI-opprop om El Salvador
Siden 1980 herjer i El Salvador en borgerkrig mellom Duarte-regimet, som støttes av militæret og USA, og den venstre geriljabevegelsen FMLN. Til opposisjonen hører også partiet MNR, som ledes av Guillermo Ungo og som er medlem av Den sosialistiske internasjonale (SI).
Da det ser ut som om FMNL seirer, kommer presidenten og generalsekretæren i SI, Willy Brandt og Bernt Carlsson den 23. januar 1981 med en erklæring, som avviker sterkt fra den linjen som gjaldt til nå. Ingen av dem ser noen sjanse lenger for en fredelig løsning, og støtter det “revolusjonære skifte” i El Salvador.
Dette møter skarp kritikk fra SI-medlemspartiet PLN fra Costa Rica, som andre tilslutter seg. Protesten tvinger Brandt til å pledere snarest igjen for en forhandlingsløsning. En formidlerrolle i El Salvador avviser han derimot.

21. februar 1981
Planer om å gå av på grunn av SPD-konflikt
På grunn av den økonomiske krisen, som tilspisser seg, beslutter den sosial-liberale regjeringen sparetiltak etter forbundsdagsvalget i 1980. Dette sørger for krangel i SPD, samtidig som motstanden i partiet mot NATOs dobbeltvedtak øker. På begynnelsen av 1981 krever 24 SPD-folkevalgte med henvisning til Nord-sør-rapporten at utviklingshjelpen måtte økes med en halv milliard DM på bekostning av forsvarsutgiftene.
En 5-punkts-erklæring, som partiledelsen offentliggjør på initiativ fra Willy Brandt den 12. februar 1981, kan ikke få slutt på SPD-krisen. Fraksjonssjef Herbert Wehner ser fortsatt faren for en splittelse. Som en følge av det truer Brandt den 21. februar 1981 med å nedlegge partiformannskapet. Sine avskjedserklæringer, som han for sikkerhets skyld hadde skrevet på forhånd, legger han til slutt derimot ikke frem.

27.–31. mai 1981
Berlin-møte i Nord-sør-kommisjonen
Ett år etter et første oppfølgingsmøte i Den Haag, møtes Nord-sør-kommisjonen i slutten av mai 1981 igjen i Berlin. I Villa Borsig forbereder den seg til toppmøtet, som skal finne sted høsten 1981 i Cancún (Mexico).
I en tale i det Technische Universität fordømmer formannen Willy Brandt de høye forsvarsutgiftene og den økende sulten i verden. I tillegg beklager han mangelen på interesse mange regjeringer og den tyske offentligheten viser for Nord-sør-rapporten.
Dette utvikler seg til en voldsom disputt under en middag den 29. mai 1981 mellom kommisjonsmedlemmer og forbundskansler Helmut Schmidt, som var invitert som gjest. Overfor pressen kommenterer Brandt hendelsen uvanlig barskt: Forbundsrepublikkens utviklingspolitikk er tilbakestående.

2. juni 1981
Kritisk solidaritet med sandinistene
To år etter revolusjonen ser Willy Brandt med tiltagende bekymring på Nicaragua. Sandinistene har skjøvet konkurrerende politiske krefter ut av regjeringen, og tilnærmer seg mer og mer Sovjetunionen.
Den nye amerikanske presidenten Ronald Reagan vil hindre et nytt Cuba, og støtter “kontra-rebellene”, som fra 1981 fører en krig mot sandinistene. En invasjon av USA-tropper ser også ut til å være mulig.
“For å forsvare revolusjonen i Nicaragua” har Den sosialistiske internasjonale (SI) opprettet en komité i november 1980 med Felipe González som formann. Hans oppgave er å gjøre det klart for den sandinistiske ledelsen, sier Brandt i et brev av 2. juni 1981, at SI ikke kan godta nedbyggingen av pluralismen og prinsippene til en rettsstat.

29. juni – 2. juli 1981
Besøk i Moskva
På slutten av juni 1981 aksepterer Willy Brandt en invitasjon fra Leonid Bresjnev, og reiser til Moskva. Den nesten tre timer lange samtalen den 30. juni i Kreml, dreier seg i all hovedsak om NATOs dobbeltvedtaket. Den sovjetiske generalsekretæren går inn for forhandlinger om kjernefysiske mellomdistansevåpen, men krever også inkluderingen av britiske og franske systemer.
Brandt er fast overbevist om Bresjnevs fredsvilje, som han fremhever i et “Spiegel”-intervju. SPD-formannen synes også det nye tilbudet om ikke å ha planer om å utplassere flere SS-20-raketter under forhandlingene, er positivt. Men til Brandts store forargelse, avviser USA og den sosial-liberale Forbundsregjeringen omgående forslaget om et moratorium som ulikevektig.

20. august 1981
Møte med president Mitterrand
Mens Willy Brandt og Brigitte Seebacher er på ferie i Frankrike, blir de inviterte av den nye presidenten François Mitterrand den 20. august 1981 til en bondegård i Nogaro. Etter en felles snartur til DDR i begynnelsen av mars, Mitterrands innsettelse i embetet i mai og et møte i Den sosialistiske internasjonale i midten av juli i Bonn, er det allerede fjerde gang de to politikere møtes dette året.
Under deres samtale i Nogaro og et nytt møte den 25. september 1981 i Paris, kommer det frem forskjellige vurderinger av NATOs dobbeltvedtaket. Riktignok er også Mitterand for forhandlinger om de kjernefysiske mellomdistansevåpnene, men uten å inkludere de franske systemene. I tillegg synes han en opprustning av NATO er nødvendig for gjenopprettingen av likevekten.

11. september 1981
Skriv til Nord-sør-toppmøtet i Cancún
Seks uker før den “Internasjonale konferansen om samarbeid og utvikling” i Cancún, skriver Willy Brandt og Shridath Ramphal et brev til deltagerne i det første Nord-sør-toppmøtet i historien. Dette er en presserende appell til de politiske lederne fra 22 industri- og utviklingsland om å bli enige om felles tiltak for å mestre Nord-sør-problemene. Med henvisning til forslagene fra Nord-sør-kommisjonen, presser Brandt og Ramphal spesielt på et straksprogram mot den økonomiske verdenskrisen, som utviklingslandene er spesielt hardt rammet av.
Men toppmøtet lever ikke opp til disse forventningene. På konferansen i Cancún den 22./23. oktober 1981 deltar blant annet Ronald Reagan (USA), Margret Thatcher (Storbritannia), Zhao Ziyang (Kina), Indira Gandhi (India) og Julius Nyerere (Tanzania). Da forbundskansler Helmut Schmidt uventet må melde avbud på grunn av sykdom, blir Forbundsrepublikken Tyskland representert av utenriksminister Hans-Dietrich Genscher. Sovjetunionen og dens allierte blir uansett borte fra møtet.
Heller ikke Willy Brandt, som er opphavsmannen til toppmøtet, deltar i Cancún. En uke etter konferansen må Nord-sør-kommisjonens formann i et intervju for TV-programmet “Frankfurter Rundschau” innrømme, at møtet substansielt ikke resulterte i fremskritt. Etter råd fra venner i utviklingsland, viser Brandt derimot ikke sin skuffelse tydeligere.

3. –5. oktober 1981
Utmerkelse og samtaler i USA
Den internasjonale jødiske organisasjonen B’nai B’rith utmerker Willy Brandt den 3. oktober 1981 i New York med gullmedaljen for humanitær fortjeneste. Dagen etter fører SPD-formannen samtaler med FN-ambassadører fra utviklingslandene om det forestående Nord-sør toppmøte i Cancún.
På slutten av sitt besøk møter Brandt i Washington D.C. USAs utenriksminister Alexander Haig. I tillegg til Nord-sør-spørsmål og situasjonen i Polen, tas også temaet anti-atomvåpen-protester i Forbundsrepublikken opp. Brandt viser forståelse for fredsbevegelsen, som han ikke klassifiserer som anti-amerikansk. Haig bedyrer at USA vil forhandle alvorlig om kjernefysiske mellomdistansevåpen (INF) med Sovjetunionen under samtalene som begynner igjen på slutten av november 1981 i Genève.

3. november 1981
Tilnærming til fredsbevegelsen
En tale fra Willy Brandt til Dietz-forlagets 100-årsjubileum den 3. november 1981, sørger for stor oppmerksomhet. Én setning derfra siteres senere mye: “Fred er ikke alt, men alt er ingenting uten freden.” Med disse ordene tilnærmer SPD-formannen seg fredsbevegelsen, som protesterer imot stadig flere atomvåpen og mot NATOs dobbeltvedtak. Flere enn 300 000 mennesker har deltatt i den til da største fredsdemonstrasjonen den 10. oktober 1981 i Hofgarten i Bonn.
Håndteringen av fredsbevegelsen er veldig omstridt i SPD. Allerede den 21. september har Brandt i et brev til forbundskansler Helmut Schmidt avvist krav om å hindre Erhard Eppler i å tale under kunngjøringen i Bonn, og å oppfordre SPD-medlemmer til ikke å delta.

6. desember 1981
Kontrovers om Löwenthal-tesen
SPDs høyre fløy synes partiformannen Willy Brandts tilnærming til freds- og miljøbevegelsen er en feil. I “Seks teser om sosialdemokratiets identitet” sammenfatter statsviteren Richard Löwenthal i november 1981 kritikken av kursen til sin gamle venn. Tidligere har Brandt i en tale uttalt seg for å åpne SPD for de nye, grønn-alternative velgermassene.
I stedet for en integrasjon forlanger Löwenthal avgrensningen av “marginale grupper”, som etter hans mening fordømmer “industrisamfunnet som deltar i arbeid”. En underskriftsaksjon, der blant annet også Herbert Wehner deltar, gjør dokumentet spesielt sensitivt. I et intervju som på forhånd offentliggjøres den 6. desember 1981, motsier Brandt Löwenthals teser energisk.

13. desember 1981
Omstridt statement om krigsretten i Polen
På unntakstilstanden, som ble erklært den 13. desember 1981 i Polen, forbudet av fagforbundet “Solidarność” og interneringen av dets ledere, reagerer Willy Brandt veldig tilbakeholdent. I en erklæring fra SPDs presidium den 16. desember og i en første stillingtagen fra Den sosialistiske internasjonale (SI) én dag senere, blir general Jaruzelskis fremgangsmåte ikke ettertrykkelig fordømt.
Den offentlige uttalelsen møter spesielt hos de europeiske SI-medlemmene skarp kritikk. Brandt svarer dem at Polen ikke er hjulpet med “frasemakeri”. For freden i Europa synes han at unntakstilstanden er det minste ondet i forhold til en fryktet sovjetisk intervensjon i Polen. Også skrivet, som Brandt sender til Jaruzelski i begynnelsen av 1982, er opptatt av balanse.


1982

5. –10. januar 1982
Brandt-kommisjonens rådslagninger i Kuwait
Til et nytt møte i Nord-sør-kommisjon flyr Willy Brandt den 5. januar 1982 til Kuwait. Før det hadde han, ledsaget av SPD-politikeren Oskar Lafontaine, tilbrakt en jule- og nyttårsferie på Kypros, som var spekket med mange politiske møter.
Etter evalueringen av toppmøtet i Cancún, diskuterer Nord-sør-kommisjonen i Kuwait fremfor alt mulige tiltak mot verdensøkonomi- og oljepriskrisen samt den raskt voksende gjelden til noen stater fra Den tredje verden. Brandt krever at det internasjonale samfunn absolutt måtte bli enig om en verdensenergistrategi. Kommisjonsmedlemmene beslutter å ta til orde en gang til med en annen Nord-sør-rapport. Det nye dokumentet skal være ferdig inntil slutten av 1982.

5. februar 1982
Schmidts kabinettsspørsmål i Forbundsdagen
På grunn av vedvarende krangler i SPD og tiltagende spenninger med koalisjonspartneren FDP om økonomisk og sosial politikk stiller Helmut Schmidt kabinettsspørsmålet i Forbundsdagen. I debatten, som finner sted den 5. februar 1982 i en avstemning ved navneopprop, kritiserer opposisjonsleder Helmut Kohl (CDU) skrittet som “taktisk manøver”. Schmidt har ikke lenger flertall i sitt parti for NATOs dobbeltvedtak.
SPD-formannen Willy Brandt fremhever i sin tale at kansleren har partiets og fraksjonens tillit, og at SPD vil fortsette den sosial-liberale koalisjonen. Kabinettsspørsmålet har som mål å bevise “regjeringens fulle handleevne”. På slutten stemmer alle 269 folkevalgte fra SPD og FDP for Schmidt.

19. –23. april 1982
SPD-forbundets landsmøte i München
Etter mye strev finner motstandere og tilhengere av forbundskansler Helmut Schmidts politikk under SP-forbundets landsmøte i München en kompromissformel for NATOs dobbeltvedtak. Følgelig skal partiet først høsten 1983 i lys av resultatene, som er oppnådd i Genève under forhandlingene om stasjonering av amerikanske Pershing II og Cruise Missiles i Forbundsrepublikken, avgjøre om de er enige eller ikke.
Allerede tidligere har Willy Brandt erklært at det ikke finnes et automatisk ja hvis forhandlingene i Genève havarerer. Under sitt gjenvalg til SPD-formann den 2. april 1982 får han 388 av 427 stemmer. For misnøyen hos koalisjonspartneren FDP sørger krav fra landsmøtet om økte statsutgifter, økte skatter og et sysselsettingsprogram.

26./27. mai 1982
Kontroversielt møte i SI-kontoret i Helsingfors
Falklandskrigen overskygger møtet i “kontoret” i Den sosialistiske internasjonale (SI). I begynnelsen av april 1982 ble øygruppen i Sør-Atlanteren okkupert av Argentina. Deretter har Margaret Thatchers regjering sendt britiske tropper for å gjenerobre Falklandsøyene.
Konflikten, som Willy Brandt betegner som “et stykke gjenoppliving av det 19. århundre”, sørger for en tung kontrovers i SI. De latinamerikanske medlemmene tar enstemmig parti for den argentinske militærjuntaen. De europeiske partiene derimot krever en fordømmelse av Argentina som aggressor, selv om de kritiserer britenes reaksjon som overdreven. Etter møtet oppholder Brandt seg en uke privat i Norge.

21. juni 1982
Protest mot Israels innmarsj i Libanon
Innmarsjen av israelske tropper i Libanon, som er plaget av borgerkrigen, den 6. juni 1982 og den etterfølgende beleiringen av Beirut, kritiseres skarpt over hele verden. I anstrengelsene for å overtale Israel til å trekke seg ut, griper også Den sosialistiske internasjonale (SI) inn. I dens oppdrag foretar Mário Soares en rekognoseringstur til Midtøsten.
Posisjonen, som portugiseren skal representere der, får han av Willy Brandt i et brev den 21. juni 1982 med på sin vei. Ikke minst skal Soares gjøre det klart for israelerne at det ikke vil bli fred uten anerkjennelse av palestinernes rettigheter og heller ikke uten at PLO samarbeider. Men Israels regjering vil ikke vite noe om det: I august 1982 må PLO-sjef Arafat og hans kjempere flykte fra Beirut, som er beleiret.

6. september 1982
Bok “Links und frei” (“Frihet til venstre”)
Med boken om memoarene “Links und frei. Mein Weg 1930–1950” (“Frihet til venstre. Erindringer 1930–1950”), ytrer Willy Brandt seg i 1982 for første gang om opplevelser og erfaringer i ungdomstiden i Lübeck via det skandinaviske eksil til nystarten i Berlin i etterkrigstiden. Hans motstand mot NS-voldsherredømmet i Tyskland og Europa står sentralt.
Allerede med tittelen avlegger Brandt demonstrativt en stolt bekjennelse om sine overbevisninger og sitt engasjement som ung sosialist, som han om og om igjen ble angrepet for. Den 6. september 1982 offentliggjør nyhetsmagasinet “Der Spiegel” på forhånd den første delen av til sammen fem lengre utdrag fra boken, som utgis i forlaget Hoffmann & Campe, og som får mange lesere. I 2012 kommer et nytt opplag av “Links und frei” på markedet.

17. september 1982
Slutten på den sosial-liberale koalisjonen
Med avgangen av fire forbundsministere fra FDP, som på denne måten foregriper at de blir avskjediget av forbundskansler Helmut Schmidt, går den 17. september 1982, etter tretten år, den sosial-liberale koalisjonen i oppløsning. Dødsstøtet er FDPs krav om dype kutt i sosialområdet, som SPD motsetter seg bestemt. I overensstemmelse med kansleren, uttaler SPD-formannen Willy Brandt seg i Forbundsdagen for snarlige nyvalg.
Koalisjonsbruddet i Bonn har alvorlige følger for delstatsvalget i Hessen den 26. september. Der klarer FDP ikke sperregrensen på 5 %. Samtidig er SPD og partiet Die Grünen til sammen sterkere enn CDU. Med bemerkningen det finnes “et flertall på denne siden av unionen”, antyder Brandt på valgkvelden for første gang muligheten for en rød-grønn allianse.

1. oktober 1982
Schmidts fall og Kohls kanslervalg
Etter bruddet av den sosial-liberale koalisjonen i Bonn, blir CDU/CSU og FDP raskt enige om en ny regjeringsallianse. Med et konstruktivt mistillitsvotum fra Forbundsdagen feller de den 1. oktober 1982 forbundskansler Helmut Schmidt (SPD), og velger Helmut Kohl (CDU) til hans etterfølger. Utenriksminister og visekansler blir igjen Hans-Dietrich Genscher (FDP).
I den kontroversielle debatten før avstemningen, stiller Willy Brandt spørsmålstegn ved den demokratiske legitimiteten uten forutgående nyvalg av Forbundsdagen. I sin tale tilbakeviser han i tillegg bebreidelsen om at Schmidt ble demontert av sitt eget parti under medvirkning av SPD-formannen. Mot dem fra unionen, som avbryter med tilrop, innvender Brandt: “SPD har støttet forbundskansleren og hans politikk i solidaritet.”

18./19. november 1982
SPD-forbundets pressekonferanse
Syv uker etter regjeringsskiftet i Bonn avholder SPD under valgspråket “Oppbrudd forover” en forbundskonferanse i Kiel. I en tale foran delegatene viser formannen Willy Brandt til at partiet ønsker å vinne stemmer ved forbundsdagsvalget, som er planlagt å avholdes i mars 1983, med sin fredspolitikk og et sterkere engasjement for nye arbeidsplasser og moderniseringen av økonomien. Som kanslerkandidat skal Hans-Jochen Vogel stille.
Til tross for anmodningen fra SPD-formannen, har Helmut Schmidt avvist å stille igjen som toppkandidat. Brevene, som de to forhenværende forbundskanslerne skriver til hverandre høsten 1982, åpenbarer to veldig motsatte meninger om årsakene for å ha tapt makt. Schmidts klage om manglende støtte motsier Brandt ettertrykkelig.

11.–14. desember 1982
Møte i Nord-sør-kommisjonen i Ottawa
Etter at kommisjonen hadde et møte den 22./23 september i Brussel, møtes Nord-sør-kommisjonen, som ledes av Willy Brandt, en gang til i midten av desember 1982 i Ottawa, etter invitasjon fra regjeringen i Canada. På programmet står vedtakelsen av den andre Nord-sør-rapporten, som frem for alt er viet den globale nedgangstiden og gjeldskrisen i den “tredje verden”.
Brandt-kommisjonen foreslår nød- og strakstiltak for å unngå at verdensøkonomien bryter sammen, sett fra kommisjonens synspunkt. Det som må til, er å vende seg bort fra høyrentepolitikken og å sørge for at utviklingslandene får ekstra likviditet av IWF og Verdensbanken. I en forsamling med kanadiske politikere erklærer Brandt at han fortsatt håper på en reform av de internasjonale finansinstitusjonene.


Forfatter: Dr. Wolfgang Schmidt, Forbundskansler Willy Brandt-stiftelse

Tilbake til toppen