“Nå vokser sammen, det som hører sammen” – tysk enhet 1989/90

Under oppløsningen av det kommunistiske regimet, som først startet i Polen og Ungarn i 1989, erkjenner Willy Brandt den historiske muligheten til å overvinne den europeiske og tyske delingen. Når østtyskere flykter til vesten i masser og samtidig hundretusener av landsmenn feirer friheten og demokratiet, er også SED-diktaturet i DDR slutt. Med murens fall den 9. november 1989 og den fredelige revolusjonen går for Brandt en drøm i oppfyllelse. Begeistret krever SPD-æresformannen at begge de to tyske statene må vokse sammen. Den tyske enheten i 1990 kroner Willy Brandts livsverk. Suksess har han også med sin propaganda for Berlin som sete for regjering og parlament i det gjenforente Tyskland.

Østeuropa mellom oppbrudd og avsperring

Etter erklæringen fra den sovjetiske generalsekretæren Mikhail Gorbatsjov på slutten av 1988, om at hver nasjon har rett til å velge sin egen vei, kom systemet, som har vært fastlåst i flere tiår, i Øst-Europa i bevegelse. De kommunistiske regimene, som var alliert med Sovjetunionen, reagerer imidlertid meget forskjellig på den friheten til avgjørelse, som for første gang kommer fra Moskva.

I Ungarn leder kommunistene i februar 1989 en trinnvis overgang til et flerpartisystem. I Polen blir regjeringen på begynnelsen av 1989 i en “rundbordskonferanse” enig med fagforbundet “Solidaritet”, som leder opposisjonen, om omfattende reformer. De delvis frie valgene som finner sted etterpå, skaffer Solidaritet en overveldende seier og fører i august 1989 til valg av Tadeusz Mazowiecki som første ikke kommunistiske president i etterkrigstiden.

Makthaverne i andre østblokkland derimot avviser kategorisk en oppmykning av diktaturet med reformer, og forsterker i stedet undertrykkelsen. I DDR manipulerer Erich Honecker, som leder SED-regimet, i mai 1989 resultatet i kommunalvalget. Valgbedraget, som oppdages av opposisjonsgrupper og offentliggjøres, forsterker befolkningens utilfredshet med kommunismen. Menneskene kommer sammen til de første, fortsatt småe protestdemonstrasjoner.

Følelse for den epokegjørende endringen

Willy Brandt oppfattet den epokegjørende endringen og slutten av den europeiske og tyske delingen tidligere enn andre politikere. SPD-æresformannen er overbevist om at de dyptgripende endringene i Øst-Europa også vil komme til DDR. Sommeren 1989 skriver han følgende setning, som senere kommer i hans bok “Erindringer”: “Hvorfor, med hvilken rett og på grunn av hvilken erfaring utelukke at det at en dag i Leipzig og Dresden, Magdeburg og Schwerin – og i Øst-Berlin – ikke hundrevis, men hundretusenvis står på sine ben og forlanger sine statsborgerrettigheter? (…) Og Berlin? Og muren? Byen vil leve og muren vil falle.”

Sommeren 1989 da tusenvis av DDR-borgere flykter til Vesten via Ungarn, og stadig flere mennesker i DDR demonstrerer mot SED-herredømmet, plederer Brandt for en ny Tysklands-politikk. I en tale for Forbundsdagen den 1. september 1989, gjør han det klart at det i forholdet mellom Forbundsrepublikken og DDR fra nå av måtte dreie seg om tydelig mer om enn bare “å hjelpe å bevare samholdet i delte familier og dermed i nasjonen med mange små skritt”. For den forhenværende kansleren er det straks klart at virkeliggjøringen av “selvbestemmelse og enhet” står på dagsordenen i Tyskland.

Den tyske gjenforening, murens fall og fredelig revolusjon i DDR

På fluktbevegelsene og de økende masseprotestene i byene, fremfor alt mandagsdemonstrasjonene i Leipzig, reagerer SED-regimet i midten av oktober 1989 ved å skifte ut ledelsen. Men den nye generalsekretæren Egon Krenz, som erstatter Erich Honecker, kan til tross for alle løfter om endringer ikke stabilisere situasjonen i sitt parti. Åpningen av Berlinmuren og grensen innenfor Tyskland den 9. november 1989, som ikke var planlagt på måten den skjedde, fremskynder SEDs tap av makt, og sørger for Den fredelige revolusjonens gjennombrudd i DDR.

Allerede morgenen etter murens fall flyr Willy Brandt til Berlin. Dypt beveget og med tankene på byggingen av muren i 1961, kommenterer den tidligere regjerende borgermesteren i et intervju grenseåpningen med følgende ord: “Nå er vi i en situasjon, der igjen kan vokse sammen det som hører sammen.” Samtidig betoner Brandt at denne setningen ikke bare gjelder Tyskland, men hele Europa.

Under en kunngjøring foran rådhuset i Schöneberg, sent på ettermiddagen den 10. november 1989, der blant annet også forbundskansler Helmut Kohl (CDU) og utenriksminister Hans-Dietrich Genscher (FDP) deltar, krever SPD-æresformannen at det avholdes frie valg i DDR. Den samme kvelden inntreffer i Øst-Berlin for første gang representanter for det nyopprettede sosialdemokratiske partiet i DDR i Øst-Berlin.

For “nyforening“ i stedet for “gjenforening”

Straks etter murens fall blir ropet om Tysklands enhet stadig sterkere. Ved mange opptredener, som han har fra desember 1989 i DDR, opplever Willy Brandt at det største flertallet av østtyskere så snart som mulig vil ha en gjenforening med Forbundsrepublikken. Den forhenværende kansleren forstår og støtter dette ønsket. Fast bestemt vender han seg derfor mot skeptikerne i SPD, fremfor alt Oskar Lafontaine og Günter Grass, som vil innrømme en behandling av den europeiske samlingen eller avvise en tysk nasjonalstat med henvisning til NS-forbrytelsene.

I motsetning til 1950-årene vil Willy Brandt ikke lenger høre snakk om “gjenforening”. Hans distansering fra dette begrepet har begynt allerede i slutten 1960-årene og i løpet av 1980-årene ble det stadig sterkere. Det ble stor oppstandelse om Brandts uttalelse fra året 1988, der “håpet om gjenforening omtrent var en livsløgn” i den gamle Forbundsrepublikken. Denne formuleringen, som også finnes i 1989 i hans “Erindringer”, blir han ofte heftig angrepet for av konservative politikere og publisister.

Brandt forstyrres av forstavelsen “gjen”, som ifølge hans syn kan misforstås som tilbake til Bismark-tiden og en bevaring av de tyske grensene fra 1937. Med blikket rettet mot fremtidens utforming av forholdet mellom de to tyske statene taler mye for en mer bevisst “nyforening”.

Anbefaler en rask enhet

I 1989/90 er Willy Brandt på grunn av sine klare bekjennelse til den tyske enheten en nasjonal integrasjonsfigur, noe som bare kan sammenlignes med kansler Kohl. I øst og vest nyter Brandt like stor anseelse. I valgkampen til DDRs folkekammer er han et populært trekkplaster for Øst-SPD, som utnevner han til sin æresformann. Øst-CDUs seier og det overraskende svake resultatet for sosialdemokratene ved valget den 18. mars 1990, skuffer Brandt.

Dette avholder imidlertid ikke 76-åringen fra å snakke positivt om og hilse velkommen en videre økning av sammenslåingsprosessen. Til tross for kritikk av mange detaljer er Brandt grunnleggende positiv til forbundskanslerens politikk. Angående de ytre aspektene av sammenslåingen, har han – foruten Kohls omgang med anerkjennelsen av den polske vestgrensen – ingen innvendinger. Dette gjelder ikke minst også for NATO-medlemskapet til det forente Tyskland.

Strid og brudd med Lafontaine

Med henvisning til tempoet og organiseringen av den tyske enheten, finnes det tungtveiende meningsforskjeller mellom SPD-æresformannen og kanslerkandidaten i partiet, ministerpresident Oskar Lafontaine fra Saarland. Mot hans erklærte vilje presser Willy Brandt sammen med partiformannen Hans-Jochen Vogel, sommeren 1990, gjennom at SPD i Forbundsdagen stemmer for valutaunionen og enhetsavtalen.

Striden om dette fører til brudd mellom Brandt og Lafontaine. For det alvorlige nederlaget for SPD ved det fellestyske forbundsdagsvalget den 2. desember 1990 gjør den forhenværende kansleren i første rekke Lafontaine og dens manglende begeistring for den tyske enheten ansvarlig.

Oppfyllelsen av en drøm

Når DDR blir en del av grunnloven i Forbundsrepublikk den 3. oktober 1990, blir Tysklands statlige enhet gjenopprettet. Med tårer i øynene betrakter Willy Brandt rundt midnatt festlighetene fra ærestribunen foran riksdagsbygningen i Berlin. For ham er i dette øyeblikk en drøm gått i oppfyllelse, noe som først hans øst- og tysklandspolitikk har gjort mulig.

Kronet med suksess er også hans engasjerte propaganda for Berlin, ikke bare som nominell hovedstad for et samlet Tyskland. Den 20. juni 1991 stemmer Forbundsdagen i Bonn, etter en spennende debatt, med knapt flertall for at regjeringens sete og Forbundsrepublikkens parlament skal flyttes fra Rhinen til Spree.

Litteraturhenvisning:

Willy Brandt – Berliner Ausgabe, Bd. 10: Gemeinsame Sicherheit. Internationale Beziehungen und deutsche Frage 1982–1992, bearb. von Uwe Mai, Bernd Rother und Wolfgang Schmidt, Bonn 2009.

Willy Brandt: Erinnerungen. Mit den „Notizen zum Fall G“, erweiterte Ausgabe, Berlin/Frankfurt a. M. 1994 (Neuauflage 2013).

Willy Brandt: „Was zusammengehört…“ Über Deutschland, 2., völlig neu überarbeitete und erweiterte Aufl., Bonn 1993.

Daniel F. Sturm: Uneinig in die Einheit. Die Sozialdemokratie und die Vereinigung Deutschlands 1989/90, Bonn 2006 (Willy-Brandt-Studien, Bd. 1).