Barna

Willy Brandt blir far av fire barn. Fra barna er små, må de leve med at han som topp-politiker ofte er borte hjemmefra, og at tiden han kan tilbringe med dem, er begrenset. Familieforholdene er preget av skiftende faser av nærhet og distanse.

Datteren og de tre sønnene takler belastningene, som oppstår på grunn av at Brandt er en politisk “hundreårsfigur”, på forskjellige måter. Alle fire legger vekt på å stå yrkesmessig på egne ben, og være uavhengige av den prominente faren. Til tross for noen konflikter blir følelsen av gjensidig samhold og anseelse bevart.

Ninja Frahm

Willy Brandts første barn er den norske datteren Ninja Frahm. Da moren hennes, Carlota Thorkildsen, bringer henne til verden den 30. oktober 1940 i Oslo, har faren hennes allerede bodd i Sverige noen måneder. Dit flyktet Brandt etter den tyske okkupasjonen av Norge.

Mor og datter kommer til Stockholm våren 1941. Kort tid etter gifter foreldrene seg. Det offentlige etternavnet til den unge familien er Frahm, som er navnet som Willy Brandt vokste opp med i Lübeck, og som står i hans norske pass utstedt i 1940. Ninja beholder også senere dette etternavnet.

Etter separasjonen og skilsmissen fra Carlota Thorkildsen, anstrenger Willy Brandt seg veldig for å holde nær kontakt med sin datter. Han skriver regelmessig kjærlige brev til jenta, som bor i Norge igjen sammen med moren. I hennes barndom og ungdom tilbringer Ninja alltid sommerferien hos pappaen og hans andre kone Rut i Berlin. Hun kommer godt overens med stemoren og halvbrødrene sine, og er selvfølgelig en del av familien. Senere møtes de alltid i Norge, hvor familien Brandt tilbringer nesten enhver ferie helt frem til 1970-årene.

Ninja står til artium i 1959, blir så lærerinne og leder senere en Montessori-skole. Hun gifter seg med byggingeniøren Knut Kringstad og får i 1983 og 1984 to døtre. Bestefaren Willy utvikler et inderlig forhold fremfor alt til det yngste barnebarnet Janina. Ninja Frahm bor i dag i Oslo.

Peter Brandt

Den eldste sønnen til Willy og Rut Brandt blir født under Berlinblokaden den 4. oktober 1948, og vokser opp i Vest-Berlin. Som senere også hans yngre brødre, nyter Peter Brandt en relativ liberal oppdragelse. Foreldrene gir barna friheter for personlig utvikling, men gir dem også orientering.

Til tross for at den regjerende borgermesteren ofte ikke er hjemme, har Peter sagt at han ikke har følelsen av å ha gått glipp av noe i barndommen. Når Willy Brandt har tid til ham og hans yngre bror Lars, spiller de spill sammen, ror på sjøen Schlachtensee, drar på utflukter i Berlin og omegn eller besøker et museum. Noen ganger reiser de også til Øst-Berlin.

Akkurat som faren, engasjerer Peter seg politisk allerede i ung alder. I 1963 blir han med i “Falkene” i SPDs ungdomsorganisasjon. Men han liker snart ikke politikken til sosialdemokratene lenger, som han kritiserer fra langt til venstre. I 1968 forlater han falkene og danner sin egen trotskistiske organisasjon med navnet “Spartacus”. Konsekvensen er alvorlige konflikter med faren Willy, som ser sin egen politikk satt i tvil av sønnen. Moren Rut må derfor ofte formidle mellom dem, og minner mannen sin da også om hans egen venstresosialistiske ungdomstid.

Da Willy Brandt blir utenriksminister i den store koalisjonen og familien kort tid etter flytter til Bonn, forblir Peter i Berlin. Der står han til artium i 1968. Hans deltagelse i protestene til den Utenomparlamentariske opposisjonen (APO), som fremfor alt demonstrerer mot USAs Vietnamkrig, den store koalisjonens beredskapslov og Springer-forlaget, fører til stor blest. Selv om han alltid demonstrerer fredelig og avviser vold på det sterkeste, blir Peter Brandt i 1968 arrestert og anklaget for deltagelse i ulovlige demonstrasjoner i Vest-Berlin. Amtsgericht Tiergarten dømmer 19-åringen til arrest i to uker, som blir omgjort til en pengestraff i ankedomstolen.

Deler av mediene, offentligheten og til og med noen partimedlemmer bebreider da SPD-formannen Willy Brandt for å ikke ha oppdratt sin eldste sønn på en riktig måte. Til tross for de graverende politiske forskjellene i familien, kommer det for faren aldri på tale å irettesette eller straffe sønnen.

I løpet av 1970-årene legger Peter Brandt sin trotskistiske fase bak seg. Fra 1980 til 1985 er han medlem i Alternative Liste, som er navnet på partiet Die Grünen i Vest-Berlin. I 1990-årene blir han medlem i SPD. Etter historie- og statsvitenskapstudiene på Freie Universitet Berlin og promosjonen i 1973, jobber han som vitenskapelig assistent på Technische Universität Berlin. Historikeren får professorkompetanse i 1988, og er fra 1990 til 2014 professor i tysk og europeisk historie på Fernuniversität Hagen. Til tyngdepunktene i hans forskningsarbeid og publikasjoner hører ikke minst historien om arbeiderbevegelsen og det “tyske spørsmålet”.

Venstresidens forhold til nasjonen og Tysklands gjenforening, noe han går inn for allerede i 1980-årene, er Peter Brandt spesielt opptatt av. Mange samtaler med sin far, som han aldri bryter kontakten med, dreier seg om dette temaet. Dette blir også tydelig i boken “Mit anderen Augen” (“Med andre øyne”) som blir utgitt i 2013, der han fra både sønnens og historikerens synspunkt ser på politikeren og privatmannen Willy Brandt.

Peter Brandt er med i mange komitéer, blant annet Den historiske kommisjonen i SPD-partiledelsen, styret i Friedrich-Ebert-stiftelsen, rådet i Forbundskansler-Willy Brandt-stiftelsen og rådet i Rikspresident-Friedrich-Ebert-minnestedet i Heidelberg. Han bor med sin kone Antonia Brandt i Berlin og har to barn. Fra hans første ekteskap med Gabriele Brandt stammer datteren Karoline, som ble født i 1983, og fra det andre ekteskapet sønnen Anton, som ble født i 1986.

Lars Brandt

Den andre sønnen til ekteparet Brandt blir født den 3. juni 1951. Som hans bror Peter, vokser Lars opp som vaskeekte berliner. Mot hans vilje flytter han med familien til Bonn i 1967.

I Vest-Berlin står de eldste sønnene til den regjerende borgermesteren tidlig i medienes rampelys. I 1966/67 kommer brødrene for første gang i hele Tyskland på førstesiden i avisene fordi begge spiller hovedrollene i filmproduksjonen av novellen “Katz und Maus” (“Katt og mus”) av Günter Grass. Spesielt én av scenene vekker oppmerksomhet og protest, da Lars Brandt danser halvnaken rundt med et ridderkors fra Wehrmacht, de tyske stridskreftene i annen verdenskrig. Konservative og høyreradikale ser det som en ærekrenkelse av soldatene. Enda en gang retter den skarpe kritikken seg mot Willy Brandt, som har tillatt sine sønner å delta i filmen, som ble spilt inn i Polen.

Selv om man mener at han har et visst talent, bestemmer Lars seg ikke for en skuespillerkarriere. Han tar artium og studerer deretter politikk, sosiologi og filosofi. Fra midten av 1970-årene er han frilanskunstner og driver som maler, filmskaper og forfatter. I dag bor han sammen med sin kone Renate i Bonn.

Av barna har den mellomste sønnen i lang tid det nærmeste forholdet til faren. Lars arbeider med tekstutkast til viktige taler og bøker av Willy Brandt, ikke minst på autobiografien “Begegnungen und Einsichten” (1976) (“Møter og minner)” samt “Links und frei” (1982) (“Venstre og fri”). Han følger også Forbundskansleren og SPD-formannen på noen reiser. Men i 1980-årene splittes de to. Det kommer til et brudd, som overvinnes først kort tid før Willy Brandt dør.

I 2006 publiserer Lars Brandt boken “Andenken” (“Minner”) som har blitt veldig rost av litteraturkritikerne. Det er et følelsesladet portrett av faren, som gir uvanlige private innblikk i familielivet. Langt fra å være et oppgjør, beskriver Lars den kompliserte personligheten til Willy Brandt med alle sine særegenheter og motsigelser.

Matthias Brandt

Åtte år etter starten på byggingen av muren ser den yngste Brandt-sønnen verdens lys den 7. oktober i Vest-Berlin. Mor og barn overlever så vidt den vanskelige fødselen. Far Willy får til å begynne med ikke noe av det med seg. Den regjerende borgermesteren fløy dagen før til USA mot hennes uttalte ønske.

I 1967 flytter Matthias til Bonn med foreldrene sine. Når Willy Brandt i 1969 blir forbundskansler, interesserer pressen og offentligheten seg veldig for hans yngste spire. For første gang bor det et mindreårig barn hos familien til en fungerende forbundskansler. Det gir mediene om og om igjen fine bilder ved offisielle fotoavtaler og feriereiser.

Men det er få øyeblikk far og sønn virkelig foretar noe sammen. Desto nærmere er guttens forhold til moren. Rut Brandt sørger for at Matthias vokser opp så normalt som mulig. Han har venner i nabolaget og i fotballklubben. Den begeistrede fotballtilhengeren spiller i flere år i et juniorlag.

Etter å ha tatt artium i Bonn, studerer Matthias Brandt skuespill på Hochschule für Musik und Theater i Hannover. Fra 1985 er han engasjert på mange tyskspråklige scener. Dessuten overtar han mindre roller på kino- og tv-filmer. Gjennombruddet skjer i 2003 gjennom tv-produksjonen “Im Schatten der Macht” (“I maktens skygge”), som gjør ham kjent for det brede publikumet. Der spiller han DDR-spionen Günter Guillaume, hvis avsløring hadde føret til at forbundskansler Willy Brandt gikk av.

I dokumentarfilmen “Schattenväter” (“Skyggefedre)”, der også Guillaume-sønnen Pierre Boom er med, forteller Matthias Brandt i 2005 for første gang om sine opplevelser og inntrykk som kansler-sønn, og det vanskelige forholdet til faren. I 2016 utgis hans bok “Raumpatrouille” (“Rompatrulje”), som får mye oppmerksomhet. I boken beskriver 55-åringen i fjorten historier hvordan han som barn oppfattet årene i Bonn.

Som skuespiller har Matthias Brandt imidlertid flere ganger blitt utmerket for sine fremragende prestasjoner, blant annet i 2006 og 2013 med Bayerischer Filmpreis, i 2007 med Adolf-Grimm-prisen og i 2011 med Bambi. I dag bor han i Berlin med sin kone Sofia og datteren Naima født i 1999.

Litteraturhenvisninger:

Lars Brandt, Andenken, München/Wien 2006.

Matthias Brandt, Raumpatrouille. Geschichten, Köln 2016.

Peter Brandt, Mit anderen Augen. Versuch über den Politiker und Privatmann Willy Brandt, Bonn 2013.

Torsten Körner, Die Familie Willy Brandt, Frankfurt a. M. 2013.