Regjerende borgermester og kanslerkandidat
Her finner du alle tekstene fra den multimediale tidslinjen 1957-1966.
I 1957 blir Willy Brandt regjerende borgermester i Berlin, og dermed internasjonalt kjent talsmann for sin by. Under krisen fra 1958 til1962 bidrar han mye for at Vesten ikke gir etter for de sovjetiske truslene, og at Vest-Berlin forblir fri. Brandt kan ikke hindre byggingen av muren i 1961, men han prøver å myke opp de brutale følgene med en “små skritts politikk”. I 1964 overtar Willy Brandt som formann i forbunds-SPD. Ærekrenket av høyre-motstandere, taper han derimot som kanslerkandidat under forbundsdagsvalgene i 1961 og 1965. Med opprettelsen av Den store koalisjonen på slutten av 1966 går Brandt til Bonn.
1957
28. januar 1957
Ærekrenkelser i Berlin
I begynnelsen av 1957 starter det høyreliberale “Berliner Montagsecho” (“Berliner mandagsekko”) en kampanje mot Willy Brandt som varer i mer enn seks måneder. Avisen gransker til å begynne med hans navneendring og hans aktiviteter i eksil. I andre artikler påstås det at han har kjempet med våpen for den kommunistiske internasjonale brigaden i Den spanske borgerkrigen, og skutt på tyske soldater i norsk uniform.
Brandt forsvarer seg med et dementi, og går til søksmål mot bladets rettighetshaver, Hermann Fischer. I juni 1958 dømmer tingretten i Berlin Fischer til å avstå fra sine falske påstander, og til å trykke et offentlig dementi. Men i de kommende årene gjør høyre-krefter og DDR-statsikkerhetstjenesten alt for å fortsette å ærekrenke Brandt.
6. februar 1957
Debatt om “Hovedstaden Berlin”
Den 6. februar 1957 diskuterer Forbundsdagen i Bonn en felles søknad fra SPD, FDP og GB/BHE angående “hovedstaden Berlin”. For SPD-fraksjonen er det Willy Brandt som lager utkastet. Bekjennelsen til Berlin som hovedstad forstår han som et klart signal om at Forbundsrepublikken vil arbeide for den tyske enheten. Delegaten fra Berlin krever hyppigere møter i Forbundsdagen på Spree, og forflyttingen av statsetatene dit. Med kun fire motstemmer bestemmer Forbundsdagen at Berlin skulle være hovedstaden i Tyskland, og at planleggingen av en parlamentsbygning skulle begynne umiddelbart. På slutten av 1957 offentliggjør Brandt boken “Fra Bonn til Berlin”, der han dokumenterer diskusjonen om hovedstadsspørsmålet siden 1949.
April 1957
Kur i Schwarzwald
Våren 1957 er Willy Brandt i flere uker på kur i Höchenschwand i Schwarzwald. Forårsaket av stress i jobben og en usunn livsstil, lider han av hjertebank og søvnforstyrrelser.
Ikke for første og ikke for siste gang prøver Brandt å slutte å røyke. Den 12. april 1957 skriver han til sin kone Rut: “Det var vel på tide at jeg kom ut av den onde sirkelen en stund. (…) Til nå har jeg overholdt røykeforbudet (eller bedre sagt fulgt legens ettertrykkelige råd om å slutte).”
Men i lengden klarte ikke kjederøykeren å gi avkall på nikotin. I tillegg til store mengder sigaretter røyker Brandt også pipe, som han på midten av 1960-tallet erstatter med sigarilloer. Først når han blir eldre reduserer han sigarettforbruket betraktelig.
Mai/juni 1957
SPD-landsmøte i Berlin
Ved den første konferansen under Berlin-SPDs 14. landsmøtet den 11./12. mai 1957 i Britz blir Brandt på nytt valgt til én av de stedfortredende landsformenn. Med 196 av 273 stemmer er hans valgresultat bedre enn Franz Neumanns, hans stadige rival. For SPD-landsformannen voterer 187 delegerte.
Landsmøtets andre konferanse den 22. juni 1957 er allerede helt og holdent preget av kampen om forbundsdagsvalget. I sitt referat “Berlins oppgaver og den 3. tyske Forbundsdagen” går Willy Brandt til et skarpt angrep på Konrad Adenauer, som han bebreider for å ha haltet etter den internasjonale utviklingen i årevis. I tillegg oppfordrer Brandt til å reflektere over “Den tyske enhetens dag”. Helligdagen den 17. juni skulle ikke være en ekstra utflukts- og feriedag.
August–september 1957
Konfrontasjoner om Suhr-etterfølge
Etter en alvorlig sykdom dør Berlins regjerende borgermester, Otto Suhr (SPD) den 30. august 1957. SPD-landsformannen Franz Neumann vill nå absolutt hindre at Willy Brandt blir etterfølgeren, og gjør igjen hans angivelig uavklarte fortid til et tema. Men avisene i Berlin, frem for alt avisene til Springer-forlaget, støtter for det meste Brandt.
Neumann leter i hele Forbundsrepublikken etter en motkandidat, men kun SPD-forbundsdagsrepresentanten Adolf Arndt ser ut til å være klar for å stå på listen. Landskomitéen til SPD i Berlin avgjør derimot den 20. september 1957 med klar majoritet at man ikke ønsker noen annen kandidat enn Brandt. Ti dager senere blir han under et landsmøte nominert til regjerende borgermester.
15. september 1957
Forbundsdagsvalg: Adenauers triumf
Ved valget til Den 3. tyske Forbundsdagen den 15. september 1957 oppnår CDU/CSU under forbundskansler Konrad Adenauer med 50,2 % av stemmene absolutt flertall, og dermed sitt historisk beste resultat. SPD med sin toppkandidat Erich Ollenhauer står langt tilbake til tross for litt fremgang, og får kun 31,8 %.
Willy Brandt er ikke lenger med i den nye Forbundsdagen. Fra Berlin støtter han derimot kreftene i SPD, som etter dette tunge nederlaget presser på en partireform. Brandt er derfor veldig glad for at SPD-forbundsdagsfraksjonen velger Carlo Schmid, Fritz Erler og Herbert Wehner til stedfortredende formenn i begynnelsen av november 1957. Makten til parti- og fraksjonslederen Ollenhauer ble dermed begrenset.
3. oktober 1957
Valg til regjerende borgermester
Den 3. oktober 1957 blir Willy Brandt av Berlins parlament valgt til regjerende borgermester med 86 mot 10 stemmer. I sin første regjeringserklæring, som han leverer 14 dager senere, lover han å fortsette konsekvent en politikk for innlemmelse av Vest-Berlin i Forbundsrepublikken. Samtidig krever 43-åringen Tysklands gjenforening i fred og frihet.
Brandt presiserer derimot også at senatet er innstilt på å lette menneskenes liv i den delte byen gjennom tekniske avtaler mellom myndighetene i Vest- og Øst-Berlin. Hans erkerival Franz Neumann hadde nå tapt den årelange maktkampen for godt. Under landsmøtet den 12. januar 1958 blir Brandt også formann med 163 mot 124 stemmer i SPD i Berlin.
8. november 1957
Bekymring for stenging av grensen i Berlin
En rapport fra etterretningstjenestene skremmer opp Willy Brandt i begynnelsen av 1957. Ifølge rapporten planlegger SED-regimet snarlige avsperringstiltak for å hindre flyktninger fra DDR og østberlinere, som jobber i Vesten, i å gå over til Vest-Berlin. Allerede i midten av oktober har det vært strenge kontroller ved sektorgrensene og avbrudd av undergrunns- og bybane-forbindelser. I flere uker blir også trafikken fra og til Berlin vesentlig hindret.
I et intervju med NRZ (nyhetssentral) offentliggjør den regjerende borgermesteren den 8. november 1957 sin bekymring om DDR-regjeringens planer. “Pankow” ville ødelegge “Berlins funksjon som bro mellom Øst og Vest”, advarer Brandt. En sammenhengende “kinesisk mur” gjennom Berlin tror han derimot ikke på.
1958
10. januar 1958
Hos den sovjetiske bykommandanten
Den 10. januar 1958 reiser Willy Brandt til den sovjetiske bykommandanten, generalmajor Andrej Tschamow, i Berlin-Karlshorst. Han avlegger dermed gjenvisitt av hans besøk i Rådhuset Schöneberg i Oktober 1957. De to timer lange samtalene i Karlshorst fører riktignok ikke til noen konkrete resultater. Likevel forlater Brandt møtet i godt humør – ikke minst på grunn av rikelig servering av vodka, som pressen i Vest-Berlin skriver neste dag.
Kritikk av møtet tilbakeviser den regjerende borgermesteren. Han vil fortsette dialogen, og håper på avspenning med sovjeterne. For å få det til skulle Forbundsrepublikken som supplement til vestintegrasjonen, og i tett kontakt med dens vestlige venner, utvikle en “østpolitikk”, krever Brandt i en tale den 17. januar 1958.
6. – 19. februar 1958
Tiltredelsesbesøk i USA
Fra flyplassen Tempelhof starter Willy Brandt den 6. februar 1958 en nesten to uker lang Amerika-reise. Hans tiltredelsesbesøk som regjerende borgermester fører ham til Philadelphia, Washington DC, New York og Boston. Brandt møter blant annet president Eisenhower, visepresident Nixon, utenriksminister Dulles og mange senatorer. Blant hans flere enn 50 offentlige opptredener er et TV-intervju som varer i 30 minutter.
Også i Tyskland rapporterer mediene utførlig. For avisen “Bild” skriver Brandt en “Dagbok om min reise til USA” (“Tagebuch meiner USA-Reise”). Hans konklusjon: USA står fast ved siden av Vest-Berlin. Spesielt inntrykk gjør en setning fra US-utenriksministeren på ham. Amerikanere og sovjetere, sier John Foster Dulles, er enige i ett punkt: Et gjenforent Tyskland måtte ikke være nøytralt.
9.-15. mars 1958
Reise til Storbritannia
Fra 9. til 15. mars 1958 besøker den regjerende borgermesteren Willy Brandt Storbritannia. I London snakker han både med den konservative statsministeren Harold Macmillan og med lederen for det opposisjonelle Labour Party, Hugh Gaitskell. Begge politikere regner i overskuelig fremtid med sovjetiske innrømmelser i det tyske spørsmålet.
Med Gaitskell diskuterer Brandt idéen om tilbaketrekning av tropper (“disengagement”) fra begge supermaktene fra Sentral-Europa. Samtidig presiserer den regjerende borgermesteren at et “disengagement” ikke måtte begynne i Berlin, og at de tre vestmaktene absolutt måtte forbli i byen. I et foredrag foran “Royal Institute for Foreign Affairs” utelukker han en separat løsning av Berlin-problemet før gjenforeningen av Tyskland.
19. april 1958
“Til kamp mot atomdøden”
Ved landsmøtet den 19. april 1958 uttaler sosialdemokratene i Berlin seg mot å avholde en folkeavstemning om atombevæpningen av forbundshæren, som var planlagt av regjeringen Adenauer. Under Willy Brandts ledelse tar de avstand fra forbundspartiet.
SPD i Bonn har i mars 1958 vært med på å danne komitéen “Kamp mot atomdøden”, og fremlagt et lovutkast for en folkeavstemning. Brandt er riktignok avgjort imot å utstyre forbundshæren med atomvåpen, men han ønsker ikke å engasjere seg for en folkeavstemning i Vest-Berlin. Som han forklarer for partisjef Ollenhauer, kunne man ellers bebreide SPD for å gjøre felles sak med SED. Den regjerende borgermesteren advarer også mot generell kritikk av den vestlige sikkerhetspolitikken.
18.-23. mai 1958
Valg inn i SPD-styret
Ved SPD-forbundets landsmøte i Stuttgart fra 18. til 23. mai 1958 klarer Willy Brandt endelig spranget inn i den utvidede partiledelsen. Under styrevalgene får Berlins regjerende borgermester og SPD-landsformannen 268 av 383 mulige stemmer. I tillegg til Brandt rykker også Helmut Schmidt, Alex Möller og Gustav Heinemann for første gang inn i SPD-styret. Herbert Wehner og Waldemar von Knoeringen velges til stedfortredende formenn.
Landsmøtet i Stuttgart er preget av beslutninger om en organisasjonsreform av SPD og utarbeidelsen av et nytt prinsipprogram, som også Brandt går inn for i sin tale foran de delegerte den 20. mai 1958.
27. juni 1958
Åpning av filmfestivalen
I følge med sin kone Rut og sin datter Ninja åpner den regjerende borgermesteren Willy Brandt den 27. juni 1958 i den nye kongresshallen Den VIII. internasjonale filmfestivalen i Berlin. Siden 1951 finner festivalen sted i Vest-Berlin, og denne gangen er gjestelisten så internasjonal som aldri før. Blant festivalens gjester er Gina Lollobrigida, Walt Disney, Sydney Poitier og Ingmar Bergman.
I åpningstalen advarer Brandt berlinerne mot trangsynthet, og fremhever byens utadvendthet. Etter en lang nøling har Berlinale-ledelsen for første gang også invitert Sovjetunionen til å delta i filmkonkurransen. Men Moskva avslår dette.
Juli 1958
Propaganda-offensiver i Berlin
Under SEDs V. landsmøtet fra 10. til 16. juli 1958 i Øst-Berlin erklærer Walter Ulbricht den sosialistiske oppbygningen i DDR som fullført, og lover med store ord å passere Forbundsrepublikken økonomisk innen 1961. Samtidig øver SED-sjefen skarp kritikk på senatet i Vest-Berlin og de vestlige troppene, som befinner seg der.
Under sin ferie i Norge innrømmer Willy Brandt i intervjuer at Ulbrichts stilling er sterkere enn noen gang, og man heller måtte regne med mer enn mindre konfrontasjon i Berlin. Allerede i midten av juni 1958 har DDR, som forventet, tilbakevist en liste over spørsmål om mulige lettelser i Berlin, som ble gitt i oppdrag av den regjerende borgermesteren og formidlet til administrasjonen i Øst-Berlin. Begge sider gjør ikke annet enn å drive polemikk.
4. september 1958
Flyktningebølge fra DDR
Siden 1949 har allerede flere enn to millioner tyskere kommet fra DDR til Forbundsrepublikken og Vest-Berlin. Sommeren 1958 øker antallet flyktninger enda en gang. Årsaken til denne “avstemningen med føttene” er den politiske undertrykkelsen og den dårlige økonomiske situasjonen i DDR, samt den stadig økende velstanden i Vesten. For å flykte benytter flertallet av de for det meste velutdannede menneskene den åpne sektorgrensen i Berlin.
I en erklæring fra senatet gjør den regjerende borgermesteren Willy Brandt den 4. september 1958 foran Berlins parlament oppmerksom på landsmennenes store nød. Han formaner Sovjetunionen inntrengende til å overholde inngåtte avtaler angående Berlin og Tyskland, og bringe det kommunistiske regimet i DDR til fornuft.
27. november 1958
Khrusjtsjovs Berlin-ultimatum
Den 27. november 1958 krever Sovjetunionen tilbaketrekking av troppene fra USA, Storbritannia og Frankrike, som er stasjonert i Vest-Berlin, innen seks måneder. Vest-Berlin skal omvandles til en “demilitarisert fri by”. I motsatt fall vil Sovjetunionen ikke lenger anerkjenne de tre vestmaktenes rettigheter i Berlin og i Tyskland som helhet, truer den sovjetiske partisjefen Nikita Khrusjtsjov.
I en fem-punkts-erklæring tilbakeviser Willy Brandt omgående kravene og ultimatumet. Den kommunistiske politikkens formål er, sier den regjerende borgermesteren, å innlemme “hele Berlin i den såkalte ‘DDR’. Brandt stoler derimot på at vestmaktene ikke forlater byen, og at Vest-Berlins tilhørighet til Forbundsrepublikken opprettholdes.
7. desember 1958
Valgseier i Berlin-krisens tegn
Representanthusvalget i Vest-Berlin den 7. desember 1958 er som følge av det sovjetiske ultimatumet, fullstendig preget av den nye Berlin-krisen. SPD, under den regjerende borgermesteren Willy Brandt, er den klare vinneren med 52,6 %. Til tross for absolutt flertall fortsetter partiet koalisjonen med CDU, som får 37 %. De andre partiene, deriblant også SED, klarer ikke sperregrensen på 5 %.
Valget viser klart: Vest-berlinerne lar seg ikke skremme av Khrusjtsjovs trusler. Dette budskapet og appellen om ikke å gi etter for sovjeterne, overbringer Brandt den 14. desember 1958 i Paris til NATO-utenriksministerne. Hans urokkelige holdning og hans streben etter størst mulig enighet med Vesten, spesielt med regjeringen Adenauer, møter derimot kritikk i forbunds-SPD.
1959
6. februar–6. mars 1959
På verdensreise for Berlin
Den 6. februar 1959 starter Willy Brandt en oppsiktsvekkende tur verden rundt. Raust støttet av Forbundsregjeringen arbeider den regjerende borgermesteren internasjonalt for Vest-Berlin som trues av Khrusjtsjovs ultimatumet. Etter stoppestedene Ottawa, Washington D. C., New York, Springfield og Los Angeles i Nord-Amerika, flyr Brandt via Hawaii videre til Asia. Der besøker han blant annet Tokyo, Bangkok, Colombo, Karachi, Calcutta (nå Kolkata) og New Delhi. Under reisen er US-president Eisenhower, UN-generalsekretær Hammarskjöld, den japanske keiseren Hirohito og den indiske ministerpresidenten Nehru Brandts mest prominente samtalepartnere. Da han kommer tilbake den 6. mars 1959, blir han begeistret mottatt av tusenvis av berlinere på flyplassen Tempelhof.
9. mars 1959
Avslag til Khrusjtsjov
Tilbake fra verdensreisen mottar Willy Brandt den 9. mars 1959 overraskende en invitasjon til en samtale med den sovjetiske partisjefen Nikita Khrusjtsjov. Samtalen var planlagt neste dag i Øst-Berlin.
Den regjerende borgermesteren er i tvil om han skal akseptere invitasjonen, som han – i motsetning til fremstillingen fra sin venn, Bruno Kreisky – ikke har bedt om.
Den resultatløse samtalen til SPD-formannen Erich Ollenhauer med Khrusjtsjov den 9. mars, virker lite oppmuntrende. Hvis i det hele tatt, så vil Brandt snakke med Kreml-sjefen kun med samtykke fra Bonn og de tre vestmaktene. Mens Forbundsregjeringen ikke fraråder ham, uttaler den amerikanske delegaten i Berlin seg bestemt mot et møte med Khrusjtsjov. Deretter avlyser Brandt møtet.
April 1959
Reiser gjennom Europa
Også hos de europeiske partnerne verver Willy Brandt om støtte for Vest-Berlin. Allerede i januar 1959 har han snakket foran Europarådet i Strasbourg. Fra 13. til 15. april 1959 gjester den regjerende borgermesteren Nederland der han besøker Amsterdam, Rotterdam, Utrecht og Den Haag. Den 18./19. april fører Brandt i Stockholm samtaler med Sveriges, Norges og Danmarks statsministere, samt sosialdemokratiske venner fra Europa.
Det sentrale emnet ved hans besøk i London fra 20. til 22. april 1959, er samtaler med den britiske regjeringen. Om og om igjen presiserer Brandt at Berlins rettslige status ikke måtte bli endret. Bebreidelser fra venstre Labour-representanter om at han var villig til å risikere en atomkrig for Vest-Berlin, tilbakeviser han på det sterkeste.
1. mai 1959
“Berlin forblir fri”
Den 1. mai 1959 forsamles nesten 600 000 mennesker på Platz der Republik (Republikkens plass) i Berlin foran riksdagsbygningen for å demonstrere mot det sovjetiske Berlin-ultimatumet. Kunngjøringen, som er organisert av senatet i Vest-Berlin, er et signal til De fire maktene, hvis utenriksministere møtes ti dager senere i Genève til nye forhandlinger om Tyskland og Berlin.
I sin tale gjør den regjerende borgermesteren Willy Brandt det klart at Vest-Berlins frihet slettes ikke kan forhandles. Forbundet med kraftige angrep på det kommunistiske regimet i Øst-Berlin, krever han at Tysklands deling opphører. Berlin-ultimatumet utgår den 30. mai 1959 uten at Sovjetunionen og DDR treffer noen av tiltakene som Nikita Khrusjtsjov i slutten av november 1958 har truet med.
12. juni 1959
Reise til Genève til møtet med De fire maktene
Etter at han to dager før hadde møtt statspresident Charles de Gaulle for første gang i Paris, reiser Willy Brandt den 12. juni 1959 til konferansen med De fire maktene i Genève angående Tyskland og Berlin. I et møte med utenriksministerne i USA, Storbritannia, Frankrike og Forbundsrepublikken, advarer han på forhånd mot for store innrømmelser.
Innholdet i en foreløpig Berlin-avtale, som de tre vestmaktene foreslår for Sovjetunionen den 16. juni 1959, synes den regjerende borgermesteren lite om. Foran Berlins parlament betegner han den 25. juni 1959 Vestens tilbud som “ytterste grense”. Som seier kan Brandt bokføre at forbundsforsamlingen for valget av forbundspresidenten kan holde et møte, som planlagt, den 1. juli 1959 i Vest-Berlin.
5. juli 1959
SPD-”kommisjonen av de sju” til kandidatkåringen
Den 5. juli 1959 erklærer partiformannen Erich Ollenhauer at han ved Forbundsdagsvalget i 1961 ikke lenger skal stille som toppkandidat for SPD. På forslag fra Herbert Wehner setter partiledelsen deretter inn en komité som skal forberede valgkampen og foreslå en kanslerkandidat.
“Kommisjonen av de sju” består av SPD-formannen, forbundsdagsrepresentantene Carlo Schmid, Fritz Erler og Heinrich Deist samt ministerpresidenten i Hessen, Georg August Zinn, Hamburgs borgermester Max Brauer og Berlins regjerende borgermester Willy Brandt. Schmid ansees som favoritt til kanslerkandidaturen. Men innerst inne tenker også Brandt på denne oppgaven. I mellomtiden er han ved siden av kansleren Adenauer den mest populære politikeren i Forbundsrepublikken.
5. august 1959
Ingen enighet under Genève-konferansen
Alarmert av utenriksdepartementet avbryter Willy Brandt sin ferie i Allgäu, og kommer tilbake til Genève den 31. juli 1959. Grunnen: Under utenriksministerkonferansen til De fire maktene, som møtes igjen etter en fire ukers pause fra midten av juli, har tre av vestmaktene fornyet og supplert sine forslag til en Berlin-avtale. En mellomløsning med en tidsfrist på fem år er både Forbundsregjeringen og senatet i Berlin veldig imot. De frykter at sovjeterne, etter fristens utløp, i enda større grad kunne sette spørsmålstegn ved de allierte rettighetene i Berlin og i forbindelse med det også tilstedeværelsen av vestlige tropper i byen.
I en samtale med US-utenriksminister Herter ytrer Brandt seg veldig skeptisk mot det vestlige forslaget. At avslutningen av Genève-konferansen den 5. august 1959 er uten resultat, reagerer den regjerende borgermesteren derfor med lettelse på. Foran Berlins parlament den 8. september 1959 legger han ikke skjul på sin overbevisning om at ingen avtale er bedre enn en dårlig avtale.
Siden Berlin-spørsmålet derimot kun er utsatt, og krisen ikke er over, presser Brandt desto mer på en ny realistisk utenriks- og tysklandspolitikk. I et skriv til den stedfortredende partiformannen Waldemar von Knoeringen i slutten av august 1959, refser han SPDs Tysklands-plan fra mars 1959. Idéene om “disengagement” og forslaget om en konføderasjon mellom Forbundsrepublikken og DDR som et forstadium til gjenforeningen, som nevnes i skrivet, synes Brandt er illusjoner.
13.–15. november 1959
Program-landsmøte i Godesberg
På et ekstraordinært landsmøte fra 13. til 15. november 1959 i Bad Godesberg avgjør SPD med stort flertall sitt nye prinsipprogram som en kommisjon under ledelse av Willi Eichler har utarbeidet. Der bekjenner sosialdemokratene seg til en liberal-demokratisk sosialisme som sier nei til marxistiske dogmer. SPD aksepterer prinsippet om en sosial markedsøkonomi, bekrefter landets forsvar og avgrenser seg bestemt fra kommunismen. Det tradisjonelle arbeiderpartiet blir dermed et moderne folkeparti.
Til å begynne med skepsis overfor tidspunktet for vedtakelsen, går Willy Brandt i sin landsmøtetale inn for nyorienteringen i SPD, som han har støttet i mange år. Som styremedlem har han deltatt sommeren 1959 i diskusjonen om innhold og formuleringer.
1960
11. januar 1960
Enighet med kansler Adenauer
Den 11. januar 1960 besøker Konrad Adenauer Vest-Berlin der Willy Brandt hilser ham hjertelig velkommen. I en tale i parlamentet støtter forbundskansleren fullt ut de fem punktene, som den regjerende borgermesteren fire dager i forveien har kunngjort som prinsipper i senatets Berlin-politikk:
1. Anerkjennelse av vestmaktenes rettigheter, 2. ivaretakelse av Vest-Berlins tilhørighet til Forbundsrepublikken, 3. ingen innskrenkning av den frie adkomsten til og fra byen, 4. hensyn til viljen til befolkningen i Berlin, 5. opprettholdelse av Berlin som menneskelig møtested.
Under fire øyne mottar Brandt fra Adenauer en rapport om det vestlige toppmøtet i Paris i desember 1959. Siden begynnelsen av Berlin-krisen møtes begge regelmessig til fortrolige samtaler.
27. februar 1960
Autobiografi “Min vei til Berlin”
“Berliner Morgenpost”, en avis fra Axel-Springer-forlaget, offentliggjør den 27. februar 1960 første utdrag av Willy Brandts autobiografi “Min vei til Berlin”. Boken utgis våren 1960. Samtidig med den tyske utgivelsen kommer oversettelser også i USA, Sverige, Norge, Danmark, Nederland, Italia, Frankrike og Japan på markedet. Journalisten Leo Lania har nedtegnet Brandts memoarer.
Med den utførlige fremstillingen av hans politiske vei, som førte ham fra Lübeck via eksil i Skandinavia til Berlin, imøtegår Brandt de stadige ærekrenkelsene av hans person. I pressen vurderes 47-åringens biografi som hans søknad om SPD-kanslerkandidatur.
12. mars 1960
Opprop for Tysklands politikk
Den 12. mars 1960 diskuterer SPD-styret i Bonn mulige nye Tyskland- og Berlin-forslag til De fire maktenes toppmøte i Paris, som er planlagt å være i mai 1960. Willy Brandt er overbevist om at partiet må gi opp sololøpene, og søke fellesskapet med regjeringen Adenauer.
Allerede på slutten av februar 1960 har den regjerende borgermesteren uttalt seg i Berlins SPD-avis “Telegraf” for en “felles politikk i vår nasjons skjebnespørsmål”. Dette gjør at han stadig får mer oppslutning i SPD, frem for alt fra Fritz Erler og Herbert Wehner. Den 17. mars 1960 erklærer Wehner SPDs Tysklands-plan fra 1959 som avsluttet, men Carlo Schmid vil holde fast ved den. Når det gjelder kanslerkandidaturet går stemningen bort fra Schmid og i favør av Brandt.
1. april 1960
Egon Bahr som ny rådgiver
Den 1. april 1960 blir Egon Bahr ny leder av presse- og informasjonsembetet i senatet i Berlin, og dermed en av den regjerende borgermesteren Willy Brandts nærmeste medarbeidere i senatskontoret. Den 38 år gamle journalisten erstatter Hans Hirschfeld (SPD), som i denne stillingen allerede har tjenestegjort for Ernst Reuter.
Til den indre sirkelen rundt Brandt hører på dette tidspunktet også Heinrich Albertz, som siden 1959 er sjef i senatskontoret, og Klaus Schütz, som siden 1957 er medlem av Forbundsdagen i Bonn. Den mangeårige senatoren for forbundsanliggender, Günter Klein, en nær venn av familien Brandt, er til da den mest innflytelsesrike rådgiveren til den regjerende borgermesteren i Berlin- og Tyskland-politikken. Den rangen derimot inntar snart Bahr.
16. mai 1960
Toppmøte i Paris går i vasken
Etter nedskytingen av et amerikansk U2-spionasjefly hinder Khrusjtsjov den 16. mai 1960 overraskende toppmøtet med Eisenhower, Macmillan og de Gaulle i Paris. På nivået til De fire maktene er det ikke lenger mulig å se en løsning i det tyske spørsmålet.
Derfor erklærer den regjerende borgermesteren Willy Brandt i en radiotale den 25. mai 1960 at heller ikke SPD setter et spørsmålstegn ved Forbundsrepublikkens tilhørighet til NATO lenger. Hver regjering i Bonn skulle holde seg til vestkontraktene. Dagen før har Brandt og Adenauer igjen demonstrert fellesskap i Berlin-politikken. Men de har forskjellige syn på muligheten for en interimsavtale. Før har allerede idéen om en folkeavstemning i Vest-Berlin sørget for meningsforskjeller.
15. juni 1960
Tildeling av Sant Olavs orden
Den 15. juni 1960 tildeler den norske ambassadøren i Forbundsrepublikken Tyskland, Hersleb Vogt, Berlins regjerende borgermester Willy Brandt, storkorset av Sankt Olavs orden. Det er den høyeste utmerkelsen som kan tildeles i Norge. Med dette æres den fremragende innsatsen for landets frihet, som Brandt har vist som norsk statsborger under den andre verdenskrigen.
Angående dette forklarer forbundskansleren Konrad Adenauer den 6. juli 1960 bak lukkede dører i CDU-forbundsstyret: Om man ikke hadde brydd seg om Willy Brandts medlemskap i den norske armeen, så hadde han vært “rystet (…) over mangelen på nasjonal- og selvfølelse til det tyske folk”. CDU skulle tenke nærmere på tiltak for Forbundsdagsvalget 1961 “for oppklaringen om Brandt”, sier Adenauer.
11. juli 1960
SPDs kanslerkandidat
Presidiet og SPDs “Kommisjon av de syv” uttaler seg den 11. juli 1960 i favør av Willy Brandt som kanslerkandidat for Forbundsdagsvalget i 1961. Allerede to dager før har over 80 sosialdemokrater fra Forbundsrepublikken signalisert deres støtte. Til SPD-politikerne fra mellomgenerasjonen, som har forsamlet seg i møter organisert av Klaus Schütz, hører blant annet Hans-Jochen Vogel og Helmut Schmidt.
Men det er frem for alt Herbert Wehner som baner vei for Willy Brandt som kanslerkandidat. I sin forbundsdagstale den 30. juni 1960 har Wehner erklært Forbundsrepublikkens vestintegrasjon som grunnlag for enhver Tysklands- og gjenforenings-politikk. Brandt hilser denne kursendringen til SPD, som han lenge har stått for, velkommen.
25. august 1960
Besøk i Øst-Berlin
Uten forutgående varsel besøker den regjerende borgermesteren Willy Brandt den 25. august 1960 SPD-kretskontoret i Friedrichshain i Øst-Berlin. På grunn av Berlins status til De fire maktene, kan partiet der fortsatt være legalt aktivt. Men sosialdemokratene i Øst-Berlin er utsatt for stadig økende represalier fra SED-regimet. Deres kretskontor på Boxhagener Platz er det siste av sin art.
Med sitt besøk demonstrerer Brandt, som også er landsformann i hele SPD i Berlin, sin solidaritet med de nødstedte partifellene. Da han forlater kontoret står en del skuelystne utenfor, som hilser på ham med begeistring. En dag i forveien har SPD-partiledelsen i Bonn kunngjort offentlig å delta i forbundsdagsvalget 1961 med Brandt som kanslerkandidat.
24. oktober 1960
Jubileum for frihetsklokken i Berlin
En seremoni for den tiende årsdagen for frihetsklokkens overlevering finner sted den 24. oktober 1960 i Rådhuset Schöneberg. Den er en presang fra amerikanske borgere til berlinerne, til minne om tiden under blokaden. Siden 1950 oppfordrer klokken, som er en etterligning av Liberty Bell i Philadelphia, med sin klokkekiming fra rådhustårnet, symbolsk til innsats for friheten og til motstand mot tyranniet.
I sin tale i parlamentet takker den regjerende borgermesteren Willy Brandt USA samt alle venner av Berlin for deres støtte. Som takk for solidariteten i den “kalde krigen” har Vest-Berlin funnet på en spesiell presang: Prominente gjester fra hele verden får en porselenskopi av frihetsklokken.
21.-25. november 1960
SPD-forbundets landsmøte i Hannover
Enstemmig kårer SPD-landsmøtet den 22. november 1960 den regjerende borgermesteren i Berlin til kanslerkandidat ved forbundsdagsvalget i 1961. I deres “Appell fra Hannover” bekjenner sosialdemokratene seg til en ny form for politikk.
SPDs regjeringsmannskap, under ledelse av Brandt, står ifølge dette for ærlighet, saklighet, samarbeid og kompromiss. I sin tale er kanslerkandidaten ikke redd for patos. Og for å leve opp til den nye US-presidenten Kennedy, siterer Brandt avslutningsvis forbundskanslerens embetsed, og avslutter med ordene “Så sant hjelpe meg gud”.
Før det besøkte han fra 11. til 19. november 1960 Hellas, Israel og Italia, og kunne snakke blant annet med regjeringssjefene Karamanlis, Ben Gurion og Fanfani samt pave Johannes XXIII.
1961
15. februar 1961
Ærekrenkelser under valgkampen
Etter nomineringen som SPD-kanslerkandidat blir Brandt angrepet personlig av underavdelinger til CDU og CSU. Ærekrenkelsene myntes mot eksil, avstamning, navnendring og privatliv. Ledelsen i unionen gjør ingenting mot kampanjen som Brandt er dypt såret av.
I Vilshofen forklarer Franz Josef Strauß (CSU) den 15. februar 1961 underfundig at det måtte da være lov å spørre herr Brandt følgende: “Hva er det egentlig du har gjort i de tolv årene ute?” Brandt reagerer opprørt, men konstaterer anerkjennende i et skriv av 7. mars 1961 at Strauß har uttalt seg mot en “skitten valgkamp”. Men lovnaden hans er bare en avledningsmanøver. Finansiert av en CSU-nær forlagssjef og Strauß-venn, utgis i 1961 mange nedsettende skrifter om Brandt.
13. mars 1961
Første møte med president Kennedy
Den 13. mars 1961 blir Berlins regjerende borgermester Willy Brandt mottatt av John F. Kennedy i Det hvite hus i Washington. Den nye amerikanske presidenten interesserer seg for SPD-kanslerkandidaten. Nesten én time varer samtalen mellom de to politikerne som liker hverandre godt.
Brandt er imponert av Kennedys oppriktighet. US-presidenten stryker resolutt en omstendelig passasje i det forberedte kommunikéet, og konstaterer: USA står ved sine forpliktelser overfor Vest-Berlin “by treaty and conviction” (“med kontrakt og overbevisning”).
I fokus av Brandts åtte dager lange Amerika-reise står nå som før Berlin-krisen. Foran Theodor-Herzl-instituttet i New York taler han den 19. mars 1961 for første gang om temaet “Tyskland, Israel og jødene”.
28. april 1961
Blå himmel over elven Ruhr?
Under en ekstraordinær kongress i Bonn vedtar SPD den 28. april 1961 sitt regjeringsprogram for Forbundsdagsvalget i 1961. I sin tale lover kanslerkandidaten Willy Brandt en ny politikk. Sosialdemokratene vil frem for alt ta fatt i de såkalte “fellesoppgavene”: Helsevern – og behandling, familievern og sosiale ytelser, boligbygging og trafikk samt miljøvern.
SPD planlegger å øke ferien til minst fire uker innen 1965 samt å øke barnetrygden og pensjonen. I tillegg vil partiet treffe tiltak for ren luft, rent vann og mindre støy. Brandts krav om at “himmelen over Ruhr-området måtte bli blå igjen” vekker oppsikt, men avfeid som utopisk av de politiske motstanderne og av deler av mediene.
7. mai – 8. juli 1961
Valgkamptur gjennom Tyskland
I forbundsdagsvalgkampen i 1961 prøver SPD og Willy Brandt nye metoder. Hans rådgiver Klaus Schütz har observert US-presidentvalgene i 1960, og har med seg mange idéer derfra, som nå brukes for første gang i Forbundsrepublikken. Så starter SPD-kanslerkandidaten den 7. mai 1961 “Tysklandsturen”, der han søker, som i den amerikanske “Canvassing”, den direkte kontakten med velgerne.
Inntil 8. juli 1961 har Brandt reist 21 dager i Vest-Tyskland og tilbakelagt 22 000 km. På slutten av juli fortsetter han turen. Hver dag står fem til seks byer, og i inntil 15 landkommuner på programmet. Avisene er fulle av bilder og reportasjer om Brandt som bevisst lar seg stilisere til “tysk Kennedy”.
Juli 1961
Tilspissing av Berlin-krisen
Etter toppmøtet i Wien mellom Kennedy og Khrusjtsjov den 3./4. juni 1961 har frontene i Berlin-spørsmålet hardnet til mer enn noen gang. Menneskestrømmen, som flykter fra DDR via den åpne sektorgrensen til Vest-Berlin, svulmer stadig opp.
For å hindre Sovjetunionen og DDR i å foreta seg handlinger på egenhånd, bringer den regjerende borgermesteren og SPD-kanslerkandidaten Willy Brandt den 7. juli 1961 en fredskonferanse med alle de 52 tidligere krigsmotstanderne i Tyskland på tale. Men kansler Adenauer er imot denne idéen.
I en TV-tale fremhever US-presidenten Kennedy den 25. juli 1961 at USA vil forbli i Vest-Berlin. Også de alliertes tilgang til byen og levedyktigheten til Vest-Berlinerne er del av hans “three essentials” som ikke kan forhandles.
13. august 1961
Grensestengning og bygging av muren i Berlin
For å stoppe masseutvandringen fra DDR, stenger SED-regimet, med Sovjetunionens samtykke, den 13. august 1961, en søndag, Berlins sektorgrense. De kommunistiske makthaverne gir ordre om å sette opp en mur rundt Vest-Berlin. Over natt skilles tusenvis av familier. 50 000 Øst-Berlinere kan ikke nå frem til arbeidsplassen sin i Vesten.
Dagen før har Willy Brandt advart i Nürnberg “om at menneskene bak jernteppet blir sementert”. Da han tidlig på morgenen den 13. august får høre om grensestengningen, avbryter han sin valgkampreise, og reiser tilbake til Berlin. Men sperringene tvers gjennom byen, står den regjerende borgermesteren maktesløs overfor. Om kvelden i parlamentet kritiserer han på det sterkeste tiltakene fra Øst.
19. august 1961
Brevveksling med Kennedy om byggingen av muren
I tillegg til å protestere i Moskva, gjør Vesten, til Vest-berlinernes store skuffelse, ingenting mot grensestengningen i Berlin, som var beordret av DDR. Willy Brandt henvender seg derfor den 15. august 1961 med et brev direkte til John F. Kennedy. Den regjerende borgermesteren oppfordrer US-presidenten til ikke å nøle lenger, og å motvirke en truende tillitskrise.
Kennedys svar, som visepresidenten Lyndon B. Johnson overleverer personlig til Brandt den 19. august 1961, er ikke til å misforstå: USA vil ikke skride inn mot byggingen av muren, fordi dette ville medføre en krig med Sovjetunionen. Men de garanterer for Vest-Berlins sikkerhet. Derfor øker Kennedy US-troppene i Vest-Berlin med 1 500 menn, som ankommer under stor jubel den 20. august 1961.
17. september 1961
SPD-økning ved Forbundsdagsvalget
Ved Forbundsdagsvalget den 17. september 1961 oppnår SPD med kanslerkandidaten Willy Brandt 36,2 % av stemmene, og dermed 4,4 poeng mer enn i 1957. Men målet for valget om at det ikke er mulig å danne regjering uten SPD, bommer sosialdemokratene på. Til tross for tap for CDU/CSU, som oppnår 45,3 %, kan den 85 år gamle forbundskansleren Konrad Adenauer fortsette.
Etter mange uker med forhandlinger inngår FDP, som er den store valgvinneren med 12,8 %, en koalisjon med unionen. Brandts forslag om å danne en allpartiregjering på grunn av byggingen av muren, hadde i grunnen ingen sjanse. Hans forhold til kansleren er dessuten veldig anspent siden Adenauer hadde angrepet han den 14. august 1961 i Regensburg som “Brandt alias Frahm”.
5. – 7. oktober 1961
Kort besøk i USA
I New York får Willy Brandt den 6. oktober 1961 frihetsprisen til Freedom House. På grunn av reisen går han glipp av fødselen av sin sønn Matthias dagen etterpå.
Om samtalene sine i USA og en telefonsamtale med president Kennedy forfatter den regjerende borgermesteren et memorandum til forbundsregjeringen. Ifølge det er det “store uklarheter” i den amerikanske Berlin-politikken. Brandt savner en entydig definisjon av Kennedys “three essentials”, og ser at Vest-Berlins forpliktelser overfor Forbundsrepublikken er i fare.
Etter hans mening prøver USA å oppnå en avtale med Sovjetunionen, som ved siden av en Berlin-ordning også ville inneholde anerkjennelsen av Oder-Neisse-grensen og en faktisk anerkjennelse av DDR. Brandt minner om at Bonn måtte reagere på det.
5. desember 1961
Kritikk på isolerte Berlin-forhandlinger
I Bonn underretter Konrad Adenauer den 5. desember 1961 Willy Brandt om sin USA-reise i november. I Washington har kansleren akseptert at amerikanere og sovjetere kun forhandler om Berlin.
Å gå forbi det tyske spørsmålet synes Brandt er veldig alvorlig. Den regjerende borgermesteren frykter, som han allerede har meddelt Adenauer i et skriv av 16. november 1961 at firemaktsstatusen i fremtiden kun ville gjelde for Vest-Berlin. Muren bør ikke tolereres, presiserer Brandt. Under Berlin-forhandlingene skulle Vesten i det minste kreve en ordning med begrenset persontrafikk mellom de to bydelene.
I en tale foran Forbundsdagen bekrefter Brandt den 6. desember 1961 sin posisjon og krever: “Muren må bort!”
1962
10. januar 1962
“Jeg er rede til å forhandle med Øst-Berlin“
I et “Spiegel”-intervju, som publiseres den 10. januar 1962, fastholder Willy Brandt kravet om at “Muren må bort!” Om dette ikke er mulig å få til, skulle man i det minste forsøke å gjennomhulle den. Den regjerende borgermesteren erklærer at senatet i Vest-Berlin kunne være villig, på embetsnivå, til å snakke med magistratet i Øst-Berlin om passersedler for å besøke familien.
Et tilsvarende tilbud ble allerede på slutten av november 1961 formidlet via Røde Kors og bykommandanten til Øst-Berlin – resultatløst. SED-politbyrået krever direkte forhandlinger mellom senatet og DDR-regjeringen. Men dette kommer ikke på tale for Brandt. Han vil hverken fremme en folkerettslig selvstendighet av Vest-Berlin eller anerkjennelsen av DDR.
22. – 24. februar 1962
Robert Kennedy besøker Berlin
På sin politiske verdensreise kommer den amerikanske justisministeren Robert Kennedy den 22. februar 1962 tre dager på besøk til Vest-Berlin. Broren til US-presidenten danner seg, på hans vegne, en mening om situasjonen i den delte byen. Berlinerne mottar Kennedy med stor jubel.
Sammen med den regjerende borgermesteren Willy Brandt inspiserer gjesten fra Amerika muren hvis brutalitet ryster ham. I Bernauer Strasse legger begge ned en krans til ære for de første ofrene for muren. Under en kunngjøring foran Rådhuset Schöneberg med 100 000 vestberlinere som deltakere, og i en tale ved Freie Universität, gjentar Kennedy de amerikanske beskyttelsesgarantiene for Vest-Berlin.
14. april 1962
Transatlantisk krise
De nyeste Berlin-forslagene fra USA utløser i midten av april 1962 den inntil da største krisen i de tysk-amerikanske relasjonene. US-administrasjonen har informert Forbundsregjeringen strengt konfidensielt om sine planer. De blir derimot raskt videreformidlet til mediene. President Kennedy er så sint på grunn av det at Bonns ambassadør i Washington i mai må ta sin hatt og gå.
Veldig kritisk bedømmer den tyske siden frem for alt den amerikanske idéen om en internasjonal tilgangsmyndighet, der 13 stater skal vokte den frie trafikken fra og til Berlin. Den 14. april 1962 informerer Willy Brandt utenriksministeren Gerhard Schröder (CDU) om betenkelighetene til senatet i Vest-Berlin. I et intervju med avisen “Welt am Sonntag” uttrykker Brandt likevel sin tillit overfor USA.
26.-30. mai 1962
Stedfortredende SPD-formann
Under SPD-forbundets landsmøte i Köln fra 26. til 30. mai 1962 blir Willy Brandt og Herbert Wehner valgt til de to stedfortrederne til partiformannen Erich Ollenhauer. Fra de 335 delegerte får Brandt 298 stemmer, Wehner 232.
I sin tale tar den regjerende borgermesteren fra Berlin CDUs valgkampslagordet “Ingen eksperimenter” på kornet, som skal være mottoet for stillstandens politikk til Adenauer-regjeringen. Internasjonalt måtte Forbundsrepublikken ikke lenger sitte i “bremserhuset”, men skulle, i tett avstemning med de allierte, endelig yte egne bidrag til avspenningen, krever Brandt. Til tross for et nytt partiembete vil han fortsette å opptre “partipolitisk nøytralt”, som det heter i et skriv til Ollenhauer og Wehner i begynnelsen av juni 1962.
29. juni 1962
Økonomisk hjelp for Vest-Berlin
Etter byggingen av muren står den regjerende borgermesteren Willy Brandt overfor store økonomiske problemer i Vest-Berlin. Byen mangler plutselig 50 000 arbeidere (“grensegjengere”) fra Øst-Berlin og omlandet. På grunn av den usikre situasjonen flytter i tillegg firmaer og unge, kvalifiserte fagpersoner til Vest-Tyskland.
Den 29. juni 1962 vedtar Forbundsdagen i Bonn derfor en ny Berlin-hjelpelov. Tillegg for arbeidstagere (“risikotillegg”) samt skattelettelser og investeringsstøtter for bedrifter belønner de som blir igjen og fremmer tilflyttingen. Ved hjelp av forbundet klarer Brandt og hans senat å overvinne krisen. Hovedvekten av investeringene i Vest-Berlin ligger på bolig- og byutvikling, samferdselsprosjekter og kulturbygg, for eksempel den nye filharmonien.
17. august 1962
Proteststorm mot dødsskuddene
Bare i det første året etter byggingen dør 24 mennesker ved muren under fluktforsøk. Harmen i Berlin er stor, spesielt etter at Peter Fechter dør. Den 17. august 1962 blir 18-åringen skutt ned av DDR-grensevakter, og blir liggende i Øst-Berlins territorium. Man kunne se og høre den hardt skadede mannen fra Vesten. Men ingen hjelper Fechter, han blør seg i hjel.
I de nærmeste dagene følger til dels voldelige protester i Vest-Berlin. For første gang er protestene også rettet mot de tre beskyttelsesmaktene, som bebreides for tiltaksløshet. Inntrengende formaner Willy Brandt demonstrantene til moderasjon. I en radiotale den 2. september 1962 gir han klart uttrykk for at muren ikke kan fjernes med vold, og at de vestlige garantiene kun gjelder for Vest-Berlin.
7. september 1962
Bekymring for et sovjetisk angrep på Vest-Berlin
Den 7. september 1962 blir Willy Brandt advart av de tre vestlige allierte at sovjetiske troppebevegelser tyder på et militært kupp mot Vest-Berlin. Den regjerende borgermesteren råder sine nærmeste medarbeidere etterpå til å ha solid skotøy stående klart: “Kan hende vi må løpe langt.”
I flere måneder har man vært veldig bekymret i senatet i Vest-Berlin. I juli 1962 ble de amerikanske-sovjetiske Berlin-samtalene definitivt avbrutt. Igjen truer Sovjetunionen med en snarlig inngåelse av en separat fredsavtale med DDR. Med støtte fra Egon Bahr presser Willy Brandt spesielt på avklaringen av spørsmålet om hvordan Vesten i dette tilfellet skal reagere på en eventuell blokade av tilgangsveiene til Berlin.
28. september – 6. oktober 1962
USA-reise: Foredrag i Harvard og møte med Kennedy
Den 2./3. oktober 1962 holder Willy Brandt to foredrag ved Harvard-universitetet med tittel “Sameksistens – tvang til risiko”. Som allerede i 1950-årene plederer han for sameksistensens politikk, som fremmer systemenes fredelige konkurranse, og så mange relasjoner som mulig mellom Øst og Vest. På denne måten skal vestlige idéer bringes til Øst-Europa, og kommunismen transformeres.
I samtalene som Brandt fører under sin USA-reise, står derimot Berlin-krisen sentralt. I Det hvite hus snakker den regjerende borgermesteren den 5. oktober 1962 med president Kennedy om en mulig blokade av tilgangen til Vest-Berlin og faren for et sovjetisk angrep. Etter hans tilbakekomst informerer Brandt forbundskansler Adenauer om samtalen.
22. – 28. oktober 1962
Dobbeltkrise om Cuba og Berlin
Den 22. oktober 1962 meddeler president Kennedy at sovjetiske raketter befinner seg på Cuba. Han forlanger tilbaketrekking av rakettene som er rettet mot USA, og beordrer en sjøblokade mot øya i Det karibiske hav. Verden står på kanten av en atomkrig.
John F. Kennedy meddeler Brandt at Vest-Berlin må regne med mottiltak fra Øst. Likevel forsikrer den regjerende borgermesteren US-presidenten hans fulle støtte. Ved et sovjetisk angrep er Brandt til og med beredt til å oppfordre befolkningen i DDR til opprør!
Den 28. oktober 1962 gir Khrusjtsjov etter. Moskva trekker rakettene tilbake fra Cuba. Brandt gratulerer Kennedy med denne suksessen. Det lykkelige utfallet av Cuba-krisen er et vendepunkt i den kalde krigen.
19. november 1962
“Spiegel-affære” og regjeringskrise
Arrestasjonen av ledere i magasinet “Der Spiegel” på slutten av oktober 1962, utløser voldsomme protester i Forbundsrepublikken, og fører til en regjeringskrise i Bonn. Den 19. november 1962 avslutter FDP koalisjonen med CDU/CSU. Sammen med SPD krever de liberale oppsigelsen av forsvarsminister Franz Josef Strauß (CSU) som har løyet om sin rolle i affæren.
Da Strauß går av den 30. november, fører Herbert Wehner for SPD allerede hemmelige samtaler om en storkoalisjon. Willy Brandt er ytterst reservert overfor det. På grunn av influensa deltar han bare så vidt i forhandlingene med unionen, som til syvende og sist mislykkes. I midten av desember 1962 diskuteres på nytt en CDU/CSU-FDP-koalisjon under forbundskansler Adenauer.
1963
17. januar 1963
Igjen intet møte med Khrusjtsjov
Noen dager før besøket av den sovjetiske stats- og partisjef Nikita Khrusjtsjov i midten av januar 1963 i Øst-Berlin, uttrykker Willy Brandt sin interesse for et personlig møte. Og sannelig inviterer Khrusjtsjov ham den 17. januar 1963 om kvelden til residensen til den sovjetiske ambassadøren. De tre allierte og forbundskansler Adenauer har ingenting imot at Brandt ønsker å akseptere invitasjonen.
Men, som allerede i 1959, blir det ikke noe møte. Like før terminen truer CDU i Berlin med at senatorene deres går av hvis den regjerende borgermesteren reiser til Øst-Berlin. Siden han ikke vil tre frem for Khrusjtsjov med en oppløst regjering i ryggen, trekker Brandt sitt tilsagn motstrebende tilbake.
17. februar 1963
Stor valgseier for SPD i Berlin
Under representanthusvalget i Vest-Berlin den 17. februar 1963 får SPD, under ledelse av den regjerende borgermesteren Willy Brandt, 61,9 % av stemmene. Dets hittidige koalisjonspartner CDU med Franz Amrehn i spissen når kun 28,8 %. Deretter avslutter Brandt alliansen med kristeligdemokratene, som fire uker i forveien har hindret hans planlagte møte med Khrusjtsjov.
Til tross for et klart eget flertall inngår SPD i Berlin en koalisjon med FDP. I den nye regjeringen stiller sosialdemokratene åtte og de liberale tre senatorer. I sin regjeringserklæring den 18. mars 1963, kunngjør Brandt at krisen, som ble utløst av Sovjetunionen, er overstått. Han presiserer: “Berlin er en by i Vesten. (…) Berlin er en tysk delstat.”
24. april 1963
Kulturdager i Paris og møte med president de Gaulle
I anledning “Berliner Kulturdager” er Willy Brandt fra 24. april 1963 tre dager i Paris. Til en samtale med Frankrikes president Charles de Gaulle hentes den regjerende borgermesteren med helikopter til Saint Dizier i Lorraine. . Etter 1959 og 1962 er det den tredje gangen de to politikerne møtes
De Gaulle viser seg åpen for å hjelpe til å lette de umenneskelige følgene av Berlinmuren. Han har lite forståelse for Forbundsdagens intensjon om å avklare under ratifiseringen av den tysk-franske Élysée-avtalen fra januar 1963, at han ikke svekker de transatlantiske og europeiske forpliktelsene til Forbundsrepublikken. Også Brandt og SPD går sterkt inn for tillegget, som også har sitt opphav i press fra USA.
26. juni 1963
US-president Kennedy i Berlin
For å avslutte sitt 4 dager lange besøk i Tyskland kommer John F. Kennedy den 26. juni 1963 til Vest-Berlin. Begeistringen er enorm. 1,5 millioner mennesker står i gatene da US-presidenten, den regjerende borgermesteren Willy Brandt og forbundskansler Konrad Adenauer kjører gjennom byen i åpen bil.
Etter inspiseringen av muren er det en kunngjøring ved Rådhuset Schöneberg. Der berømmer Kennedy Vest-Berlins lengsel etter frihet og viljestyrken mot den kommunistiske trusselen, og sier: “Ich bin ein Berliner!” (“Jeg er en berliner”) på tysk. På ettermiddagen bekjenner han seg foran Freie Universität til en politikk basert på fred og avspenning, også med Sovjetunionen. Brandt er helt enig med Kennedy når det gjelder dette. I mellomtiden stoler begge veldig på hverandre.
15. juli 1963
Tale foran Det protestantiske akademiet i Tutzing
I tilknytning til “fredens strategi” av US-president John F. Kennedy, skisserer Willy Brandt den 15. juli 1963 i en tale i Tutzing prinsippene om en ny øst- og tysklandspolitikk. Som allerede i oktober 1962 i Harvard propaganderer han for Øst-Vest-avspenningen. Frem for alt plederer Brandt for et nytt forhold mellom Forbundsrepublikken og Sovjetunionen, fordi uten Moskva kunne det tyske spørsmålet ikke løses.
Det som aller mest vekker oppsikt er derimot at senatspressetalsmannen Egon Bahr uttaler seg i Tutzing med slagordet “endring gjennom tilnærming” for forhandlinger med det kommunistiske regimet i DDR. Hans bidrag utløser hissige kontroverser. Til tross for motforestillinger mot Bahrs formel beskytter den regjerende borgermesteren sin nærmeste rådgiver mot kritikk.
15. oktober 1963
Forbundskansler Adenauers fratredelse
Fem dager før han går av, blir Konrad Adenauer utnevnt til æresborger av Berlin. Under den festlige seremonien i Rådhuset Schöneberg anerkjenner den regjerende borgermesteren Willy Brandt den 10. oktober 1963 innsatsen til 86-åringen for oppbyggingen av Forbundsrepublikken Tyskland. Han takker Adenauer spesielt for alltid å ha vært åpen for byens sorger.
Brandt legger ikke skjul på spenningene mellom de to rett etter byggingen av muren. Slagferdig svarer den avtroppende regjeringssjefen: “Her ble det gjort antydninger om konflikter – jeg husker ingenting lenger om konflikter.” Etter 14 år i embetet går Adenauer den 15. oktober 1963 av. En dag senere velger Forbundsdagen i Bonn Ludwig Erhard (CDU) til ny forbundskansler.
22. november 1963
Forferdelse over mordet på Kennedy
Willy Brandt var nettopp kommet tilbake fra en 2,5 uker lang Afrika-reise, da han om kvelden den 22. november 1963 får vite om mordet på John F. Kennedy. Ved midnatt møtes 50 000 vestberlinere spontant foran Rådhuset Schöneberg. I en tale sier Brandt: “Spesielt vi i Berlin sørger, fordi vi har mistet vår beste venn.” Stedet, der US-presidenten den 26. juni 1963 har holdt sin berømte tale, døpes kort tid etterpå om til John-F.-Kennedy-Platz.
Den 25. november 1963 deltar Brandt i begravelsesseremonien i Washington. Som venn av familien blir den regjerende borgermesteren også invitert til en samtale med enken Jacqueline Kenendy og presidentens bror Robert Kennedy.
I 1964 offentliggjør Brandt en bok om sine “Møter med Kennedy”.
17. desember 1963
Første passerseddel-avtale i Berlin
Etter vanskelige forhandlinger undertegner fullmektigene til senatet i Vest-Berlin og DDR-regjeringen den 17. desember 1963 en passerseddelavtale. Dermed kan vestberlinerne for første gang siden byggingen av muren besøke slektninger i Øst-Berlin. Til sammen benytter 730 000 mennesker ordningen, som er gyldig til 5. januar 1964. Willy Brandt, som feirer sin 50-årsdag den 18. desember, gleder seg veldig over de mange menneskelige møtene i den delte byen.
Avtalen, som er sluttet med de alliertes samtykke og forbundsregjeringen, er den første suksessen til hans “små skritts politikk”, som skal gjøre muren mer gjennomtrengelig. Mot gryende kritikk i Berlin og Bonn forsikrer den regjerende borgermesteren at avtalen ikke betyr en anerkjennelse av DDR.
1964
16. februar 1964
Valg til SPD-formann
På et ekstraordinært landsmøte i Bad Godesberg blir Willy Brandt den 16. februar 1964 valgt til SPD-formann som etterfølger av Erich Ollenhauer, som døde 2 måneder før. Han får 320 av 330 stemmer, og blir i tillegg igjen nominert til kanslerkandidat. Stedfortredere til den nye formannen blir Herbert Wehner og Fritz Erler, som i tillegg overtar ledelsen av SPD-forbundsdagsfraksjonen.
Willy Brandt har kun stilt seg til disposisjon som partileder under betingelsen av at han ikke må gi opp sitt embete som regjerende borgermester i Berlin. Han ser gode muligheter for at SPD vil vinne forbundsdagsvalget i 1965, sier Brandt i et intervju i midten av mars 1964 med avisen General-Anzeiger i Bonn.
Mars 1964
Familieflytting til Taubertstrasse
Våren 1964 flytter familien Brandt fra Marinesteig 14, der de har bodd siden slutten av 1955, til et hus, som er kjøpt av senatet, i Taubertstrasse 19 i Berlin-Grunewald. I tillegg til foreldrene og de tre sønnene hører også en dvergpuddel og en siameser til familien.
For denne romslige tjenestevillaen med 6 rom betaler den regjerende borgermesteren over 700 DM husleie. På den tilhørende 7 000 m2 tomten, som ligner på en park, befinner seg også senatets gjestehus og et svømmebasseng.
15. mai 1964
Sympati for de Gaulles østpolitikk
Under sitt USA-besøk fra 13. til 21. mai 1964 utløser et lovord fra Willy Brandt om Frankrikes amerikakritiske president ganske mye oppstuss. I en tale foran “Foreign Policy Association” i New York erklærer den regjerende borgermesteren og SPD-formannen den 15. mai 1964 at de Gaulle benytter spillerommet mellom supermaktene til å sette i gang de ubevegelige frontene i Europa. “Og noen ganger spør jeg meg som tysker: Hvorfor egentlig bare han?”
Kritikere bebreider Brandt deretter for å sette et spørsmålstegn ved det transatlantiske partnerskapet. I sine samtaler med president Lyndon B. Johnson og utenriksminister Dean Rusk gjør Brandt det klart hva han virkelig er opptatt av: Forbundsrepublikken skal endelig vise mer eget initiativ for en avspenning med de østeuropeiske statene.
August 1964
For relasjoner med Øst-Europa
I august 1964 sender Willy Brandt opptegnelsen “Om relasjoner til de østeuropeiske statene og folkene” til US-utenriksministeren Dean Rusk samt til politiske venner i inn- og utlandet. Under USA-besøket i mai 1964 har Rusk bedt han om denne utarbeidelsen.
Memorandumet, som er avstemt med Herbert Wehner og Fritz Erler, ser sjanser til å støtte østeuropeernes streben etter mer selvstendighet overfor Sovjetunionen. Gjennom felles prosjekter innen økonomi og kultur skulle så mange relasjoner som mulig skapes mellom Vest- og Øst-Europa.
Da CDU/CSU og SPD i Bonn får vite om det fortrolige papiret, bebreider de den regjerende borgermesteren for et utenrikspolitisk sololøp. Opprørt over kritikken, sørger Brandt for at opptegnelsen blir offentliggjort
24. september 1964
Andre avtale om passersedler
Etter måneder med forhandlinger blir fullmektigene til senatet i Vest-Berlin og DDR-regjeringen, senatsråd Horst Korber og statssekretær Erich Wendt, den 24. september 1964 enige om enda en passerseddelavtale. Med den andre passerseddelordningen kan vestberlinerne besøke slektninger i Øst-Berlin fra 30.oktober til 12. november 1964, fra 19. desember 1964 til 3. januar 1965 samt i påsken og pinsen 1965. I tillegg avtales at søknader om besøk på grunn av presserende besøk fra 1. oktober 1964 får særbehandling.
Til Willy Brandts store beklagelse, var det fra slutten av februar 1964 et lengre avbrudd i samtalene, ikke minst på grunn av de store forbeholdene mot den første avtalen fra forbundskansleren Ludwig Erhard.
23.–27. november 1964
SPD-landsmøtet i Karlsruhe
SPD-landsmøtet i tiden 23. til 27. november 1964 i Karlsruhe, bekrefter Willy Brandt med 314 av 324 stemmer som formann. Som målsetting for forbundsdagsvalget i 1965 fastsetter kanslerkandidaten: SPD skal bli det sterkeste partiet og regjere. I Brandts fremragende besatte regjeringsmannskap er Fritz Erler ansvarlig for utenrikspolitikken, Karl Schiller for økonomien, Helmut Schmidt for forsvaret og Herbert Wehner for fellestyske spørsmål.
Med Hans Werner Richter og Günter Grass er også prominente intellektuelle gjester på landsmøtet. Motsatt virker derimot scenebildet: Under valgspråket “Arv og oppdrag” vises et portrett av Kurt Schumacher og Tysklands konturer i grensene fra 1937, det vil si med områdene øst for Oder og Neisse.
1965
Januar–februar 1965
Kuropphold i Wildbach Kreuth
På slutten av januar 1965 begir Willy Brandt seg til en kur på tre uker til Wildbach Kreuth ved Tegernsjøen.
Denne pausen fra det politiske arbeid betyr derimot ikke at den regjerende borgermesteren fra Berlin og SPD-formannen ikke arbeider under kuren. I et skriv til borgermester Heinrich Albertz fra 13. februar 1965 gir Brandt for eksempel detaljerte anvisninger til senatskontoret i Berlin.
Som 51-åringen innrømmer i august 1965 i et intervju med nyhetsmagasinet “Der Spiegel”, innskrenker han som følge av kuroppholdet sitt alkoholforbruk, og drikker “ikke lenger harde saker”. Ifølge Brandt selv røyker han også mindre etter at han stilte om til sigarilloer. Hans kone Rut derimot synes at han fortsatt røyker for mye.
12.–22. april 1965
Ny reise til USA
Sammen med formannen i SPD-forbundsdagsfraksjonen, Fritz Erler, oppholder den regjerende borgermesteren fra Berlin, Willy Brandt, seg i ti dager i USA. Med president Lyndon B. Johnson, utenriksminister Dean Rusk, forsvarsminister Robert McNamara og andre US-politikere, drøfter de blant annet situasjonen i Berlin, initiativer i Tysklandsspørsmålet, relasjoner med Frankrike og NATOs planlagte multilaterale atomstyrke (MLF).
I oppsummeringen av besøket, som han gjør som SPDs partiformann og kanslerkandidat, presiserer Brandt den høye overensstemmelsen med US-regjeringen. Han krever mer forståelse av Europa og Tyskland for deres politikk i Vietnam. Den 19. april 1965 tildeler “New School of Social Research” Brandt i New York æresdoktortittelen.
27. mai 1965
Queen-besøk Berlin
Under sitt første besøk i Tyskland fra 18. til 28. mai 1965 kommer den britiske dronningen Elizabeth II. også til Berlin. Den 27. mai blir hun hilst velkommen av den regjerende borgermesteren Willy Brandt. Berlinerne mottar den kvinnelige monarken med like stor jubel som knappe to år før John F. Kennedy.
Queen tar imot den britiske morgenparaden på Maifeld ved olympiastadion, besøker muren på Potsdamer Platz, planter et tre i Tiergarten, og skriver seg inn i byens gjestebok i Rådhuset Schöneberg. Sammen med Brandt og kansler Ludwig Erhard spiser dronningen lunsj i oransjeriet i slottet Charlottenburg før hun forlater Berlin i retning Hannover.
1. – 3. juni 1965
Politiske samtaler i Paris
Under et tre dager langt besøk i Paris møter Willy Brandt den 2. juni 1965 igjen den franske statspresidenten Charles de Gaulle. I tillegg til de tysk-franske relasjonene og statusen til den europeiske integreringen dreier samtalen seg også om temaer som forholdet til Øst-Europa og Sovjetunionen samt NATO og sikkerhetskonseptet.
Frankrikes president synes ikke noe om en tysk medbestemmelsesrett i atomforsvaret til den atlantiske alliansen. Om tysklandsspørsmålet sier de Gaulle rett ut at det ikke finnes noen sjanse for gjenforeningen hvis grensene med Tsjekkoslovakia og Polen ikke ville bli anerkjent. Neste dag fører Brandt ytterligere samtaler med ministerpresident Georges Pompidou og utenriksminister Maurice Couve de Murville.
Juli – august 1965
Forbundsdagsvalgkamp og ny ærekrenkelsesbølge
Som allerede fire år tidligere, foretar Willy Brandt også i forbundsdagsvalgkampen i 1965 en “Tysklandsreise” for å komme i direkte kontakt med folket. Per bil og med spesialtog tilbakelegger SPD-kanslerkandidaten omtrent 50 000 kilometere. “Sikker er sikker” lyder sosialdemokratenes slagord hvis valgprogram presenteres av Brandt på en kongress i Dortmund den 14. august 1965. Hans appell for en saklig valgkamp derimot dør hen.
Enda massivere enn i 1961 ærekrenker CDU og CSU Willy Brandts tid i eksil. Støtte får han derimot for første gang av kjente intellektuelle. 25 forfattere med Günter Grass i spissen, plederer for en ny regjering, og tar offentlig parti for Brandt og SPD. Forbundskansler Ludwig Erhard skjeller ut forfatterne som “pinsjere”.
19. september 1965
Forbundsdagsvalg: Nederlag mot Erhard
Ved valget til Den 5. tyske Forbundsdagen den 19. september 1965, møter Willy Brandt ikke på noen måte målene han satte for seg selv. SPD oppnår riktignok en forbedring til 39,3 %, men det er på langt nær nok til 1. plass. Sterkeste fraksjon forblir helt klart CDU/CSU, som med kansler Ludwig Erhard når 47,6 %. FDP oppnår 9,5 %, og blir igjen unionens koalisjonspartner.
Skuffet over nederlaget og dypt såret av ærekrenkelsene under valgkampen, erklærer Brandt, tre dager etter valget, at han ikke lenger står til disposisjon som kanslerkandidat. Han aksepterer heller ikke forbundsdagsmandatet i Bonn. En kort stund ser det ut som om han hadde også overveid å trekke seg fullstendig tilbake fra politikken. Men Brandt fortsetter som SPD-formann og som regjerende borgermester i Berlin.
25. november 1965
Tredje passerseddel-avtale i Berlin
Den 25. november 1965 undertegner Berlin-senatets- og DDRs meklere, senatsråd Horst Korber og statssekretær Michael Kohl, den tredje passerseddelavtalen. Ved søknad kan vestberlinere i tiden fra 18. desember 1965 til 2. januar 1966 besøke sine slektninger i Øst-Berlin. Fra 29. desember 1965 til 31. mars 1966 er det i tillegg mulig med besøk i presserende familieanliggender.
For den regjerende borgermesteren Willy Brandt er den nye overenskomsten “ingen grunn til jubel”. Han lover å anstrenge seg for bedre avtaler, advarer samtidig også mot ønsketenkning. Vestberlinerne blir spesielt irriterte av at DDR siden 1. desember 1964 tvinger dagsbesøkende fra Vesten til å veksle tre tyske mark 1:1 i DDR-mark.
1966
5. februar 1966
Demonstrasjon mot Vietnam-krigen
Den 5. februar 1966 demonstrerer rundt 200 studenter foran Amerikahuset i Vest-Berlin mot bombarderingen av Nord-Vietnam av flyvåenet i US. Demonstrantene blokkerer tilgangen til bygningen gjennom en sittestreik, kaster egg på fasaden og prøver å rive ned det amerikanske flagget.
I en pressemelding dømmer Willy Brandt protestaksjonen på det sterkeste. Den regjerende borgermesteren ser en fare for Berlins omdømme, og bebreider studentene for å besudle det tysk-amerikanske vennskapet. Også overfor US-president Johnson, som han møter den 23. februar 1966 i Washington, ytrer Brandt ingen kritikk på Amerikas fremgangsmåte i Vietnam. Men på denne reisen får han vite at debatten om krigen føres i USA allerede veldig kontroversielt.
7. mars 1966
Fjerde passerseddel-avtale og Bonns “fredsnote”
Den fjerde passerseddelavtalen mellom senat og DDR-regjering, som sluttes den 7. mars 1966, gjelder for påsken og pinsen 1966. I denne tiden kan vestberlinere igjen besøke sine slektninger i Øst-Berlin. Men det er den siste overenskomsten av denne typen. Ytterligere forhandlinger mislykkes. SED-regimet avviser nemlig nye avtaler så lenge DDR nektes anerkjennelse, og Vest-Berlin ikke behandles som selvstendig politisk enhet.
At Forbundsrepublikken fortsatt ikke aksepterer at den østtyske staten eksisterer, viser også “fredsnoten”, som Forbundsdagen vedtar den 25. mars 1966. I noten tilbyr Bonn Sovjetunionen og statene i Øst-Europa, men ikke DDR, for første gang utvekslingen av ikke-voldsavtaler.
8. mai 1966
Dialog med sovjet-ambassadører
Den 8. mai 1966 møter Willy Brandt for første gang den sovjetiske ambassadøren i DDR, Pjotr Abrassimow. Samtalen, som de to fører under en mottagelse hos den svenske generalkonsulen Sven Backlund i Vest-Berlin, kretser rundt de tysk-sovjetiske relasjonene og Berlin-spørsmål.
Etter flere møter den 6. juni og den 29. september aksepterer den regjerende borgermesteren Abrassimows invitasjon til Øst-Berlin. Den 12. oktober 1966 kjører han sammen med sin kone Rut til en middag i den sovjetiske ambassaden Unter den Linden.
Et femte møte finner sted den 22. november 1966 i West-Berlin. Brandt vil ha avspenning med Sovjetunionen. Allerede i mars 1966 har han også snakket for første gang med ambassadøren fra Moskva i Bonn, Andrei Smirnow.
29. juni 1966
Ingen meningsutveksling mellom SPD og SED
Etter måneder med tautrekking i offentlige brev avlyser SED-ledelsen i Øst-Berlin den 29. juni 1966 en meningsutveksling med SPD som var planlagt i juli. En offentlig opptreden av Willy Brandt, Fritz Erler og Herbert Wehner i Chemnitz (den gang Karl-Marx-Stadt) og et arrangement med SED-funksjonærer i Hannover avlyses dermed.
En lov fra Forbundsdagen som sier at talerne som kommer fra DDR til Forbundsrepublikken, ville bli fritatt for straffeforfølgelse i en bestemt tid, mener SED er en unnskyldning for avlysningen. Likevel vil SPD-styret fortsette anstrengelsene for en åpen konfrontasjon med DDR-statsikkerhetstjenesten. Til dette har også landsmøtet bekjent seg i begynnelsen av juni 1966 i Dortmund, der Brandt nesten enstemmig ble bekreftet som SPD-formann.
29. september 1966
Blomster til Speers løslatelse
Albert Speer, Hitlers arkitekt og rustningsminister, blir løslatt fra de alliertes krigsforbryterfengsel i Berlin Spandau etter en fengselsstraff på 20 år. I denne anledning sender Willy Brandt Hilde Schramm, datteren til Speer som bor i Berlin, den 29. september 1966 per bud en blomsterbukett.
Den regjerende borgermesteren har siden 1962 støttet de egentlig nytteløse anmodningene om å løslate hennes far før tiden. Siden reportere beleirer kvinnens leilighet, blir blomsterhilsenen offentlig kjent. Denne gesten møter i pressen, hos nazi-forfulgte og i SPD, manglende forståelse og kritikk, som overrasker Brandt. Etter oppfordring fra formannen Heinz Galinski må han avlyse sin deltagelse på Pogrom-minnearrangementet til det jødiske samfunnet den 9. november.
23. oktober 1966
Et kvelningsanfall og en bok som milepæler
Willy Brandt er hjemme da han den 23. oktober 1966, en søndag, plutselig får et anfall. 52-åringen har smerter i brystet, kan ikke puste og tror han kveles. Han har Roehmheld-syndromet: En luftansamling i mage-tarmkanalen presser på mellomgulvet og videre på hjertet. Medisinsk er det raskt over. Men følelsen av å ha sett døden i øynene, forandrer Brandts innstilling til livet.
Også hans bok “Draussen – Schriften während der Emigration” (“Utenfor – Skrifter under emigrasjon”), er en milepæl. Brandt går offensivt ut mot ærekrenkelsene som har gått hardt inn på livet hans under forbundsdagsvalget i 1965: Det han har skrevet i eksil, kan vises frem, og ingenting av det må bortforklares, presiserer han selvbevisst.
27. november 1966
Enighet om en stor koalisjon i Bonn
På grunn av en økonomisk krise høsten 1966 faller koalisjonen av CDU/CSU og FDP fra hverandre. Etter at forbundskansleren Ludwig Erhard (CDU) har erklært seg villig til å gå av, og unionsfraksjonen hadde valgt Kurt Georg Kiesinger til kanslerkandidat, begynner i midten av november 1966 forhandlingene om en ny regjering.
Den 27. november 1966 blir delegasjonene fra CDU/CSU og SPD enige om en stor koalisjon. Før det har deres respektive samtaler med FDP vært mislykket. Etter en debatt på ti timer godtar toppkomitéene fra SPD tidlig på morgenen den 29. november 1966 den nye alliansen. På dette møtet, og også i en brevveksling med Günter Grass og i et skriv til SPD-medlemmene forsvarer partiformannen Willy Brandt regjeringsdeltagelsen mot voldsom kritikk.
1. desember 1966
Tiltredelse som utenriksminister og visekansler
Den 1. desember 1966 velger Forbundsdagen i Bonn Kurt Georg Kiesinger (CDU) til ny forbundskansler. Samme dag blir kabinettsmedlemmene utnevnt og tatt i ed.
Willy Brandt blir utenriksminister og visekansler. Medarbeiderne i utenriksdepartementet (UD), som for det meste er konservative, møter han på en veldig utadvendt måte. Den store koalisjonens utenrikspolitiske mål skisserer Brandt på følgende måte: „Ta vare på rettighetene til vårt folk, bygge Europa, sikre fred gjennom avspenning uten illusjoner.“ Hans første utenlandsreise som minister fører ham i midten av desember til Paris.
I Bonn flytter familien Brandt til en tjenestevilla i Kiefernweg 12 på Venusberg. Kun sønnen Peter blir værende i Berlin. Egon Bahr og Klaus Schütz blir med Willy Brandt til det tyske utenriksdepartementet. Heinrich Albertz (SPD) blir ny regjerende borgermester.
Forfatter: Dr. Wolfgang Schmidt, Bundeskanzler Willy Brandt-stiftelse