“Utover Europa” – den sosialistiske internasjonale 1976–1992

Som president i Den sosialistiske internasjonale fra 1976 til 1992 skaffer Willy Brandt den tidligere nesten betydningsløse organisasjonen gehør i verdenspolitikken. Sammenslåingen av sosialistiske og sosialdemokratiske partier blir under hans ledelse for første gang aktiv utover Europa og vinner nye medlemmer fremfor alt i Latin-Amerika. Sammen med sine politiske venner i SI engasjerer Brandt seg for fred, demokrati og menneskerettigheter. Regionale tyngdepunkter i hans anstrengelser er Mellom-Amerika, Sør-Afrika, Øst-Europa og Midtøsten.

Ny verdenspolitisk betydning

Først etter måneder med betenkningstid er SPD-formannen Willy Brandt i 1976 klar til å overta som president i Den sosialistiske internasjonale. Grunnen til hans bekymring er fremfor alt den dårlige tilstanden organisasjonen befinner seg i. Den ble startet i 1951 og har sete i London. Selv om dens tradisjonslinjer kan følges tilbake til Den internasjonale arbeiderassosiasjonen fra 1864, har SI allerede i mange tiår ikke spilt noen stor rolle lenger i verdenspolitikken.

Men på grunn av det bemerkelsesverdige store renomméet, som den forhenværende forbundskansler og nobelprismottageren nyter, stiger interessen for Den sosialistiske internasjonale umiddelbart etter at Brandt overtar den 26. november 1976 i Genève. Til SIs fagkonferanser sender utenriksdepartementene i USA og Sovjetunionen for første gang observatører. Den økende statusen til SI kan også avleses på en stadig økende medieinteresse. Til tross for tiltagende verdenspolitisk vekt forblir den en løs organisasjon, hvis beslutninger ikke er bindende for medlemspartiene.

Verdensomspennende nettverk av innflytelsesrike politikere

Under Willy Brandts ledelse deltar i møtene i SIs topputvalg regelmessig politiske tungvektere som Bruno Kreisky, François Mitterrand, Olof Palme og Mário Soares. Senere deltar også Felipe González.

Til de partilederne som Brandt intenst samarbeider med i løpet av sin tid som president i SI teller i tillegg: fra Europa Bettino Craxi (Italia), Anker Jørgensen (Danmark), Lionel Jospin (Frankrike), Kalevi Sorsa (Finland) og Joop den Uyl (Nederland), fra Mellom- og Sør-Amerika Michael Manley (Jamaika), Luis Alberto Monge (Costa Rica), José Francisco Peña Gomez (Den Dominikanske Republikk), Guillermo Ungo (El Salvador) og Carlos Andrés Pérez (Venezuela) samt fra Afrika Leopold Senghor (Senegal) og Boutros Boutros Ghali (Egypt).

Åpning og utvidelse

En vesentlig mangel i Den sosialistiske internasjonale, som Willy Brandt vil rette opp, er sentreringen på Europa. I 1976 kommer medlemspartiene overveiende fra det gamle kontinentet. Sammen med Kreisky og Palme plederer Brandt allerede siden begynnelsen av 1970-årene for et verdensomspennende samarbeid av venstre reformkrefter. De tre ledende hodene i det europeiske sosialdemokratiet søker fremfor alt en dialog med partier og bevegelser i “den tredje verden”, der sosialismens idéer står nærmest, men som ikke stammer fra den tradisjonelle arbeiderbevegelsen.

Spesielt i fokus er Latin-Amerika. Her kan Brandt vise til “Alliansen for fred og fremskritt”, som han selv har utropt i 1975, og som i mai 1976 i Caracas for første gang har ført sammen 13 europeiske og 16 latinamerikanske partier – fortsatt utenfor SI-strukturen – til en diskusjonsrunde. I mai 1978 arrangerte SI et tilsvarende møte for afrikanske partier i Dakkar (Senegal).

Retningen med åpenhet og utvidelse er vellykket. Allerede i 1980 er de ikke-europeiske medlemspartiene i SI i flertall. Mens Willy Brandt er president lykkes det å øke antallet fra 13 til 34. Fremfor alt i Latin-Amerika og i Karibia, men også i Afrika får SI tallrike nye partnere. Ulempene med den raske tilveksten er imidlertid opptak av partier fra for eksempel Panama, Grenada, Tunisia og Egypt, som ikke kan vise til en tilstrekkelig demokratisk minstestandard.

Støtte til frigjøringsbevegelser

Under sin tiltredelsestale ved konferansen i Genève i 1976 annonserer Willy Brandt en SI-offensiv for menneskerettighetene. Som følge av det stiller Internasjonalen seg for første gang i sin historie på samme side som frigjøringsbevegelser, som med våpen i hånd kjemper mot politisk og sosial urett.

På denne måte viser Brandt seg solidarisk med de revolusjonære i Nicaragua i 1979, som bringer det årtier lange diktaturet til fall. Samtidig kritiserer han i 1980-årene alltid den for store tilnærmingen fra sandinistene under Daniel Ortega til kommunistiske grunnprinsipper. I El Salvador sympatiserer SI-presidenten med den venstre frigjøringsbevegelsen FMLN, der også de lokale sosialdemokratene hører til, og som kjemper mot den konservative militærjuntaen som får støtte fra USA. Samtidig er Brandt og hans venner koblet inn i anstrengelsene for å avslutte borgerkrigen i landet. På hans oppdrag reiser hans Bonn-medarbeider Klaus Lindenberg og SPD-politikeren Hans-Jürgen Wischnewski ofte til Mellom-Amerika og fører der samtaler med konfliktpartiene.

Kampen mot rasediktaturet i Sør-Afrika er også del av SI-offensiven for menneskerettighetene. I 1978 tar Internasjonalen direkte kontakt med ANC, organisasjonen for svarte sør-afrikanere. I midten av 1980-årene kommer en lenge skeptisk Willy Brandt endelig til den overbevisningen at det hvite apartheid-regimet i Pretoria må settes under trykk med økonomiske sanksjoner utenfra. Han og SI går inn for en frigjøring av Nelson Mandela, som har sittet i fengsel siden 1962. Når ANC-lederen Mandela besøker Bonn kort tid etter løslatelsen i 1990, er det hans uttrykkelige ønske å treffe Brandt og takke ham for støtten.

For fred og avspenning

En av de viktigste politiske temaene for Willy Brandt og Den sosialistiske internasjonale er sikkerhetspolitikken. Mellom 1979 og 1984 tilspisser øst-vest-konflikten seg igjen. Med store bekymringer for freden anstrenger SI-presidenten og hans medarbeidere seg for å bevare restene av avspenningspolitikken, og om mulig, videreutvikle den.

Brandt forsøker å gjøre Internasjonalen til et forum for blokadeovergripende meningsutveksling. Dette blir imidlertid vanskeliggjort fordi det også innenfor SI finnes vesentlige motsetninger om sikkerhetspolitiske spørsmål. De tyske sosialdemokratene, som går inn for prioritering av nedrustningen, avviser i 1983 utplasseringen av nye amerikanske mellomdistanseraketter i henhold til NATOs dobbeltvedtak. Frankrikes sosialister derimot er for utplasseringen, som i deres øyne gjenoppretter likevekten i den atomære avskrekkingen overfor Sovjetunionen.

Etter at Mikhail Gorbatsjov blir generalsekretær i SUKP i 1985, utvikler det seg en intens dialog mellom SI og sovjetledelsen. Begge sider taler om konseptet for “felles sikkerhet”. Brandt og Internasjonalen hilser Gorbatsjovs vidtrekkende nedrustningsforslag veldig velkommen.

Overvinnelse av kommunismen

Med sammenbruddet av det kommunistiske regimet blir Øst-Europa fra 1989 i fokus for den sosialistiske internasjonale. Da Gorbatsjov griper ordet på SI-kongressen i Berlin i 1992, er det et symbol på nederlaget for kommunismen og gjennomslagskraften til sosialismens demokratiske idéer.

Men Willy Brandts forventninger fra 1989/90 at det skal komme en sosialdemokratisk renessanse i Europa, viser seg å være feil. Riktignok er det mange av de kommunistiske statspartiene der, som bekjenner seg til sosialdemokratiet, men de øst-europeiske borgerrettsbevegelsene vender seg overveiende mot liberalismen.

Brandts årelange propaganda overfor det kommunistiske partiet i Italia, som allerede i 1970-årene har brutt med Sovjetunionen, er derimot vellykket. I 1990/91 løser KPI seg helt fra kommunismens leninistiske preg og gir seg et nytt navn. Som “Venstres demokratiske parti” blir de medlem i SI i 1992.

Begrenset engasjement i Det nære østen og Midtøsten

Til forskjell fra Mellom-Amerika er Brandt og Internasjonalen i Midtøsten-konflikten lite etterspurt som formidler. I 1970-årene og 1980-årene reiser Kreisky, Palme og Soares for SI undersøkelsesmisjonene til Midtøsten uten at dette fører til noen tilnærming mellom Israel på den ene siden, og araberne og Palestina på den andre siden.

I de tilfellene, der han selv er aktiv, går SI-presidenten inn for å trekke inn alle konfliktpartier i søken etter en fredsløsning. I 1979 møter Brandt og Kreisky for første gang Yasir Arafat, sjefen for den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO). I 1990/91 forsøker Willy Brandt å overbevise den irakiske diktatoren Saddam Hussein til frivillig å trekke troppene sine ut av Kuwait – forgjeves. Han oppnådde imidlertid å få løslatt vestlige gisler fra Irak.

Litteraturhenvisning:

Willy Brandt – Berliner Ausgabe, Bd. 8: Über Europa hinaus. Dritte Welt und Sozialistische Internationale, bearb. von Bernd Rother und Wolfgang Schmidt, Bonn 2006.

Willy Brandt/Bruno Kreisky/Olof Palme: Briefe und Gespräche 1972–1975, Frankfurt a. M./Köln 1975.

Bernd Rother: Sozialdemokratischer Internationalismus – Die SI und der Nord-Süd-Konflikt, in: Ders. (Hrsg.): Willy Brandts Außenpolitik, Wiesbaden 2014, S. 259–334.