“Berlin forblir fritt” – politikk i og for Berlin 1947–1966

I den kalde krigens delte Berlin fullføres Willy Brandts politiske opprykk. Som berliner representerer han Bonn i Forbundsdagen og som medlem av parlamentet kjemper sosialdemokraten lidenskapelig for Vest-Berlins frihet og for Tysklands enhet. Etter en mangeårig maktkamp i SPD i Berlin blir Brandt i 1957 regjerende borgermester. Den uvanlig populære politikeren fører sin by gjennom Berlin-krisen, som når sitt høydepunkt med byggingen av muren i 1961. Dette gir Willy Brandt stor anerkjennelse over hele verden. Styrket av den store valgseieren går han fra 1963 inn på nye veier i øst- og tysklandspolitikken.

Avgjørelse for Berlin

I 1947 kommer Willy Brandt til Berlin til den norske militærmisjonen. Som presseattaché for utenriksdepartementet i Oslo lager han reportasjer om utviklingen i fire-sektor-byen, som, på samme måte som hele Tyskland siden 1945, er kontrollert av de fire seiersmaktene USA, Storbritannia, Frankrike og Sovjetunionen.

Etter knapt et år bestemmer Brandt seg for å skifte til den tyske politikken, fordi han aktivt vil medvirke til den demokratiske oppbyggingen av landet. I 1948 overtar 34-åringen stillingen som Berlin-representant for SPD-partiledelsen i Hannover, der Kurt Schumacher står på toppen. I samme år får Brandt også tilbake sitt tyske statsborgerskap.

Vitne til den kalde krigen

Ved elven Spree opplever den unge sosialdemokraten opptakten til øst-vest-konflikten. Her støter det sovjetkommunistiske diktaturet og det parlamentariske demokratiet direkte mot hverandre. I 1948 gjennomfører Sovjetunionen en blokade av de tre vestsektorene i Berlin, som deretter forsynes av amerikanerne og britene via en “luftbro” i 14 måneder. Den kalde krigen fører til slutt til opprettelsen av to tyske nasjoner: Forbundsrepublikken Tyskland i vest og Den tyske demokratiske republikk (DDR) i øst.

Sammen med de tre vestmaktene og ved overborgermester Ernst Reuters (SPD) side kjemper Willy Brandt for vest-berlinernes frihet og deres nære forbindelse til Forbundsrepublikken og den vestlige verden. Fra 1949 til 1957 er han medlem av den tyske Forbundsdagen i Bonn, men som representant for Berlin har han ikke full stemmerett. Fra 1950 tilhører Brandt også Vest-Berlins parlament.

Opprykk i partiet med hindringer

I SPD-landsforbundet får den nye berlineren snart fotfeste. Willy Brandt er, ved siden av sitt arbeid som representant, fra 1950 også sjefredaktør i partiavisen “Sozialdemokrat”, som han i Berlin døper om til “Berliner Stadtblatt”. På grunn av underskudd må avisen innstille sine utgivelser i 1951.

Sitt avansement i ledelsen av delstatsforbundet blir vanskeliggjort for Brandt, spesielt av formannen. Franz Neumann og hans tilhengere vil beholde SPD som et tradisjonelt arbeiderparti, mens fløyen til Ernst Reuter og Willy Brandt vil åpne partiet for folk i alle sjikt. Begge partifløyer strides også om Berlins og Forbundsrepublikkens vestintegrasjon, som Reuter og Brandt ettertrykkelig ønsker.

Maktkamp med Neumann

Maktkampen i Berlin SPD utkjempes med alle midler. Neumann samler material om Brandts tid i eksil og bruker det til å ærekrenke rivalen. Ved valgene til SPD-landsformann i 1952 og 1954 beholder embetsinnehaveren overtaket over utfordreren. Men allerede i 1955 kan ikke Neumann hindre at Brandt blir valgt til president i parlamentet.

I 1957 har den populære 43-åringen endelig flertallet i SPD i Berlin på sin side. Til tross for bitter motstand fra den gamle rivalen, nominerer landsmøtet Willy Brandt som etterfølger etter den avdøde Otto Suhr til regjerende borgermester og ved valget i 1958 også som landsformann. Det er nok ikke minst takket være Klaus Schütz, som systematisk har overbevist de delegerte om Brandt. De mektigste støttene i Brandt-leiren i SPD i Berlin er Kurt Mattick og Kurt Neubauer.

Taler for det frie Berlin

Akkurat som Ernst Reuter før ham får den regjerende borgermesteren Willy Brandt nasjonal og internasjonal anerkjennelse. Som taler for alle partiene i det frie Berlin, er han den sterkeste kritikeren av det kommunistiske SED-diktaturet i DDR og alltid en som sier noen alvorsord om gjenforening av Tyskland i fred og frihet.

På grunn av den nyeste Berlin-krisen, som den sovjetiske partisjefen Nikita Khrusjtsjov utløser i 1958 med sitt ultimatum, blir Brandt kjent over hele verden og den mest likte SPD-politikeren i Forbundsrepublikken. På en energisk måte avviser den regjerende borgermesteren kravene fra Sovjetunionen, som krever at Vest-Berlin tømmes for tropper fra USA, Storbritannia og Frankrike og omformes til en “demilitarisert fri by”.

Det at Vesten ikke gir etter for Khrusjtsjovs trusler, må tilskrives Willy Brandts store personlige innsats. I et nært samarbeid med forbundsregjeringen til Konrad Adenauer (CDU) holder han fast ved at Berlins rettslige status ikke skal endres og at den frie tilgangen til byen skal opprettholdes.

Krise når muren bygges

Med sperring av sektorgrensene den 13. august 1961 når krisen sitt høydepunkt. For å stoppe masseutvandringen fra DDR, bygger SED-regimet under Walter Ulbricht, med samtykke fra Sovjetunionen, en mur rundt Vest-Berlin. Grensemuren splitter familier og venner og er en dødbringende barriere, der tilsammen 139 mennesker mister livet frem til 1989.

Den brutale grensestengingen, som er en fornærmelse mot Berlins fire-makter-status, fordømmer Willy Brandt på det sterkeste. Den regjerende borgermesteren gir uttrykk for befolkningens harme. og oppfordrer i et brev presidenten i USA til å handle. Riktignok forsterker John F. Kennedy de amerikanske troppene i Vest-Berlin etterpå, men mot byggingen av muren gjør USA ikke noe på grunn av frykt for en atomkrig.

Også Brandts forhold til regjeringen i Bonn er i disse dagene tungt belastet. I valgkampen i 1961, der sosialdemokraten i Berlin er SPDs kanslerkandidat for første gang, ærekrenker forbundskansler Adenauer sin motkandidat ved å kalle ham “Brandt alias Frahm”.

Hjelp til Vest-Berlin

Som regjerende borgermester må Willy Brandt ikke bare ta til seg sorgen og frustrasjonen til Berlinerne, som protesterer mot muren og dødsskuddene på flyktninger. SPD-CDU-senatet, som han leder, er også konfrontert med massive økonomiske problemer. På grunn av grensestengingen mangler i Vest-Berlin over natt mer enn 50 000 arbeidere som før pendlet fra Øst-Berlin. I tillegg flytter bedrifter til Vest-Tyskland.

På grunn av sjenerøs økonomisk hjelp fra Forbundsrepublikken lykkes det for senatet å stabilisere situasjonen. Tallrike nye investeringer i infrastruktur og trafikkprosjekter, i bygging av boliger samt kulturinstitusjoner øker byggeaktiviteten i den innmurte byen. Vesttyske studenter og tyrkiske “gjestearbeider” flytter i økende grad til Vest-Berlin, som stadig blir mer avhengig av forbundsmidler.

Stor valgseier og politisk oppbrudd

Etter slutten av den internasjonale krisen i Berlin og den gledelige avslutningen av Cubakrisen, er Willy Brandt på høyden av sin popularitet. Med ham på toppen oppnår Berlin i representanthusvalget i 1963 drømmeresultatet på 61,9 % av stemmene. Styrket på denne måten våger den regjerende borgermesteren en ny politisk start. Han avslutter det mangeårige samarbeidet med CDU og henter FDP inn i senatet.

Koalisjonsbyttet gjør det lettere å gå nye veier i øst- og tysklandspolitikken. Fordi ingen kan fjerne muren foreløpig, vil Willy Brandt og hans viktigste rådgiver Egon Bahr i det minste gjennomhulle den med sin “politikk i små trinn”. De blir støttet av forbundssenator Klaus Schütz, innenrikssenator Heinrich Albertz og sjefen for senatskontoret Dietrich Spangenberg. I slutten av 1963 gjør senatet og DDR-regjeringen en passerseddelavtale, som gjør det mulig for Vest-Berlinere for første gang siden byggingen av muren å besøke sine familier i Øst-Berlin.

For å bli utenriksminister i den store koalisjonen i Bonn, går Willy Brandt i 1966 av som regjerende borgermester. Hans etterfølger er Heinrich Albertz, som snart mislykkes på grunn av studentprotestene i Vest-Berlin og kampen om nye fløyer i SPD i Berlin, som også har gitt Brandt mye hodebry.

Litteraturhenvisning:

Willy Brandt: Mein Weg nach Berlin. Aufgezeichnet von Leo Lania, München 1960.

Willy Brandt – Berliner Ausgabe, Bd. 3: Berlin bleibt frei. Politik in und für Berlin 1947–1966, bearb. von Siegfried Heimann, Berlin 2004.

Wolfgang Schmidt: Kalter Krieg, Koexistenz und kleine Schritte. Willy Brandt und die Deutschlandpolitik 1948–1963, Wiesbaden 2001.