Nordens skole – preget av Skandinavia 1933–1946

I Norge finner Willy Brandt i 1933 tilflukt fra forfølgelsene til NS-regimet. Det norske arbeiderparti DNA støtter ham, og han engasjerer seg også politisk. Norge er hans andre hjemland. Etter den tyske okkupasjonen og hans flukt til Sverige, får Brandt norsk statsborgerskap. Frem til slutten av krigen arbeider han lidenskapelig for Norges frihetskamp. Under sterk innflytelse fra de nordiske demokratiene omformes Brandt i skandinavisk eksil fra en venstrerevolusjonær sosialist til en sosialdemokrat.

Starthjelp fra det norske arbeiderpartiet DNA

Da han kommer til Oslo i begynnelsen av april 1933 får Willy Brandt, som i Oslo skal bygge opp en base for Det sosialistiske tyske arbeiderpartiet (SAPD) som motstand mot NS-regimet, mye støtte fra Det norske arbeiderpartiet DNA. Begge partiene er medlem i Det internasjonale arbeidsfellesskapet (IAG), en veldig liten venstresosialistisk paraplyorganisasjon.

Via Finn Moe, utenrikspolitisk redaktør i partiavisen “Arbeiderbladet”, kommer nykomlingen straks i kontakt med sjefredaktøren Martin Tranmæl, slik at Brandt allerede etter noen dager kan offentliggjøre sin første artikkel på norsk. Siden han lærer seg språket raskt, er han snart i stand til å arbeide som journalist og holde foredrag. Hans bidrag handler først og fremst om hvordan Hitler kunne komme til makten og hvilken skyld arbeiderbevegelsen har i det.

Allerede i begynnelsen blir 19-åringen også kjent med DNA-formannen Oscar Torp, som skaffer ham et bosted, finansiell hjelp og arbeidstillatelse. I de kommende månedene og årene hjelper Torp ham i det norske justisdepartementet slik at den tidsbegrensede oppholdstillatelsen til Brandt alltid forlenges, og at han ikke blir utvist til Tyskland.

Kamp om DNA-kursen

I nært samarbeid med Jacob Walcher, SPADs leder i utenlandssentralen i Paris, engasjerer Willy Brandt seg også fra begynnelsen av for den norske arbeiderbevegelsen. Han blir medlem i Arbeidernes Ungdomsfylking (AUF) som er DNAs ungdomsforbund. Den unge tyskeren skal, ifølge Walchers eventyrlige plan, forsøke å bringe Det norske arbeiderparti mot en revolusjoner kurs ved hjelp av dets venstre fløy.

For å styrke motstanderne mot den moderate DNA-ledelsen, tilslutter Brandt seg høsten 1933 også hemmelig den marxistiske intellektuelle organisasjonen “Mot Dag”. På toppen av denne elitære gruppen, som allerede i 1925 ble utelukket fra DNA, står den tidligere kommunisten Erling Falk. Den skarpe opposisjonen innen partiet og arbeidet i “Mot Dag”, der Willy Brandt tilhører ledersjiktet, fører Willy Brandt inn i en heftig konflikt med DNA-formannen Oscar Torp. Tidvis trekker partiet derfor den materielle støtten.

Del av den norske arbeiderbevegelsen

Først fra våren 1935 blir forholdet til DNA avspent. Mot viljen til SAPD-ledelsen i Paris, bryter Brandt med “Mot Dag”. I tillegg ytrer 22-åringen seg forsiktig positivt til at det norske arbeiderpartiet overtar regjeringsmakten i mars 1935, selv om det ikke ønsker en revolusjon, men heller en pragmatisk reformpolitikk innenfor det parlamentariske demokratiet.

Etterhvert begynner Brandt å tenke seg om og fjerner seg fra den revolusjonære retorikken i SAPD. Avgjørende er til slutt at DNA-ledelsen, til tross for all krangel med ham, alltid har vist seg tolerant og solidarisk. Fremfor alt har ledelsens reformpolitikk suksess, som gjør inntrykk på Willy Brandt. Politisk blir fascister og kommunister i Norge presset til siden. DNA omformes til et folkeparti, som også velges av bønder, fiskere og statsansatte.

Etter noe skepsis i starten er Brandt i 1939 positiv til det nye, reformerte partiprogrammet, som påvirker hans politiske tenkemåte. På dette tidspunktet er han fullstendig integrert i den norske arbeiderbevegelsen. Norge, der han søker om statsborgerskap etter at han i 1938 ble fratatt statsborgerskapet av de tyske myndighetene, er blitt hans andre hjemland.

Eksil i Stockholm

Da de tyske troppene okkuperer Norge i april 1940, tvinges Willy Brandt til å forlate Oslo hals over hode. For ikke å falle i hendene på det hemmelige statspolitiet, tar han på seg den norske uniformen til en venn, og lar seg ta til fange av de tyske stridskreftene. Etter et kort krigsfangenskap flykter han til Sverige. I Stockholm, dit han kommer i juli 1940, får han et norsk pass.

Han tilhører nå det norske eksilsamfunnet, og jobber som journalist og publisist for frigjøringen av Norge. Sammen med svensken Olov Jansson driver han et “svensk-norsk pressebyrå”. I tillegg til det er han medarbeider i motstandsbladet “Håndslag”, som den svenske forfatteren Eyvind Johnson gir ut. Avisen smugles over grensen og har stor betydning for moralen til nordmennene. Brandt skriver også flere bøker om frihetskampen til sine norske landsmenn. I tillegg rapporterer han for et amerikansk nyhetsbyrå om krigshendelser i Europa og NS-forbrytelsene i de områdene som er okkupert av tyskerne.

Pregende for ham er i tillegg den intense diskusjonen med demokratiske sosialister fra 14 land i den såkalte “Lille internasjonale” i Stockholm samt kontaktene med det svenske sosialdemokratiske partiet. Brandt setter stor pris på det svenske sosialdemokratiet, som i hans øyne agerer udogmatisk, for frihet, folkelig og maktbevisst samtidig. Helt spesiell er den svenske idéen om et “folkehjem” for demokratiske og sosiale reformer i en “velferdsstat”, som fascinerer ham og som han senere tar opp igjen som sosialdemokrat i Berlin og Bonn.

Skandinavisk korrespondent i Tyskland etter krigen

Etter at den andre verdenskrigen er slutt i Europa i mai 1945, pendler Willy Brandt ofte mellom Oslo og Stockholm. I november 1945 reiser han for første gang igjen til Tyskland. Frem til våren 1946 lager han reportasjer for den skandinaviske arbeiderpressen fra Nürnberg om prosessen mot hoved-krigsforbryterne i “det tredje riket”. Inntrykkene fra sitt fire måneder lange opphold bearbeider han også i en bok som utgis i Norge og Sverige i 1946 under tittelen “Forbrytere og andre tyskere”.

På denne måten vil han gjøre det enda tydeligere for det skandinaviske publikumet at ikke alle tyskere kan stemples som nazi-forbrytere. Samtidig fremhever Brandt at hver tysker må påta seg det politiske ansvaret for de folkemordene som er begått av NS-regimet.


Litteraturhenvisning:

Willy Brandt – Berliner Ausgabe, Bd. 1: Hitler ist nicht Deutschland. Jugend in Lübeck – Exil in Norwegen 1928–1940, bearb. von Einhart Lorenz, Bonn 2002.

Willy Brandt – Berliner Ausgabe, Bd. 2: Hitler ist nicht Deutschland. Zwei Vaterländer. Deutsch-Norweger im schwedischen Exil – Rückkehr nach Deutschland 1940-1947, bearb. von Einhart Lorenz, Bonn 2000.

Willy Brandt: Links und frei. Mein Weg 1930–1950, Hamburg 1982 (Neuauflage 2012).

Willy Brandt: Verbrecher und andere Deutsche. Ein Bericht aus Deutschland 1946, bearb. von Einhart Lorenz, Bonn 2007 (Bd. 1 der Willy-Brandt-Dokumente).

Tilbake til toppen