Historisk ansvar – forhold til jødedommen og Israel 1933–1992

Fra ungdommen av har Willy Brandt stilt opp mot antisemittismen og NS-raselæren. Etter 1945 betoner han det vedvarende historiske ansvaret Tyskland har for nazistenes folkemord på de europeiske jødene. Det resulterer for Brandt i forpliktelsen Tyskland har for å beskytte jødenes liv, hvis gjenopprettelse han støtter veldig. Det inkluderer spesielt Forbundsrepublikken Tysklands store hjelp til staten Israel, som han besøker i 1973 som fungerende kansler. Staten Israels rett til å eksistere er for Brandt ukrenkelig. I Midtøsten-konflikten satser han like mye på en fredelig løsning, som også anerkjenner Palestinernes rettigheter.

Motstander av antisemittismen

Fra starten av baserer Willy Brandts motstand mot nasjonalsosialismen seg på hans sterke avvisning av antisemittismen og Hitlers rasemodell. Han advarer allerede i 1930 mot den folkehetsende virkningen av jødehatet, som hører til kjernen i NS-ideologien.

Boikottet av jødiske butikker den 1. april 1933 er et av de siste inntrykkene 19-åringen tar med seg til eksil i Norge før hans flukt fra Hitler-Tyskland. I artiklene og skriftene som journalisten Brandt informerer nordmennene om i 1930-årene angående utviklingen i “det tredje riket”, er den tiltagende forfølgelsen av jødene alltid et tema. Han rapporterer utførlig og med stor avsky om pogromnatten den 9. november 1938 samt de etterfølgende terrortiltakene og represaliene foretatt av nazistene mot jødiske borgere.

Forferdet over folkemord

I 1943 i Stockholm hører Willy Brandt for første gang om de planmessige mordene på jødene, som NS-regimet gjennomfører under den andre verdenskrigen i de områdene, som var okkupert av Hitlers stridskrefter. Nyheten fra en polsk venn om gassing av jødene gir han straks videre til et amerikansk pressebyrå.

Den totale størrelsesorden av de tyske forbrytelsene erfarer Brandt først under Nürnbergprosessen i 1945/46 mot hoved-krigsforbryterne i “det tredje riket”. Avsløringene gjør ham forferdet og rystet. Tatt i betraktning at seks millioner jøder i Europa ble myrdet og med ytterligere millioner av ofre, betoner han at ingen tysker kan trekke seg unna ansvaret for krigen, folkemordene og følgende.

Anstrengelser for forsoning

I etterkrigstiden arbeider Willy Brandt i Tyskland energisk mot alle tendenser til den spirende antisemittismen. Sosialdemokraten fra Berlin anstrenger seg oppriktig for en forsoning med jødene. I Forbundsdagen i Bonn stemmer han og hele SPD-fraksjonen i 1953 for forbundskansler Konrad Adenauers (CDU) undertegnelse av “Luxemburg- avtalen”, der Forbundsrepublikken Tyskland forplikter seg til å gi “erstatningsytelser” til Israel og Jewish Claims Conference.

I Berlin hjelper Brandt spesielt det jødiske samfunnet. I 1959 kan han overlevere til deres formann Heinz Galinski et nytt samfunnshus, som ble bygget av delstaten Berlin. Han er overbevist om at minnene om Holocaust må holdes våkne, og erklærer som regjerende borgermester i 1961: “De fryktelige forbrytelsene (…) på millioner av jødiske mennesker kan ikke utslettes med god vilje, ingen erstatning, ingen tilbakebetaling”.

Renessansen av jødisk kultur, som ble ødelagt av nazistene, ligger Brandt tungt på hjertet. Først etter hans død blir det kjent at størstedelen av prissummen han fikk for Nobels fredspris i 1971 ble donert til oppbyggingen av den synagoge «Schola Grande Tedesca» i Venedig.

Oppbygging av forholdet til Israel

Willy Brandt har allerede i slutten av 1930-årene uttalt seg positivt til den sionistiske bevegelsen om dannelsen av en jødisk stat i Palestina. Han besøker Israel, som ble opprettet i 1948, for første gang i november 1960. Gjesten fra Tyskland taler i den forbindelse med statsgrunnleggeren David Ben-Gurion, og er veldig imponert over pionerinnsatsen i kibbutzen.

Opprettelsen av diplomatiske forbindelser med Israel gjennom Forbundsregjeringen under kansler Ludwig Erhard (CDU) i mai 1965, tilsvarer et langsiktig ønske fra SPD og dets formann Brandt. De tyske sosialdemokratene beklager imidlertid at nesten alle arabiske land avbryter sine forbindelser med Forbundsrepublikken som resultat av det.

SPD-FDP-regjeringens Israel-politikk

Som for den forrige regjeringen ser også kabinettet under forbundskansler Willy Brandt fra 1969 uten tvil nødvendigheten av et godt forhold til Israel. Forbundsrepublikken fortsetter sin hjelp til den israelske nasjonen, og støtter deres innlemming i det europeiske markedet.

SPD-FDP-regjeringen strever etter en “normalisering” av forholdet med Israel. Den fremhever imidlertid alltid den “spesielle karakteren” som kommer fra tyskernes historiske ansvaret for shoah. Med sitt knefall foran ghetto-minnesmerket i Warszawa i desember 1970, understreker Willy Brandt dette vedvarende ansvaret. Hans gest finner stor anerkjennelse også i Israel og bidrar positivt til utviklingen av det tysk-jødiske forholdet.

Kansleren pleier en intens utveksling med formannen i Jewish Claims Conference, Nahum Goldmann. Men anstrengelsene for en avsluttende erstatning til jødene, som ble forfulgt av NS-regimet, blir uten resultat.

Kompliserte forhold til regjeringen Meir

Den nye “øst-politikken” overfor Sovjetunionen og oppbyggingen av Forbundsrepublikkens relasjoner overfor de arabiske statene i begynnelsen av 1970-årene, støter på vesentlig mistillit fra den israelske regjeringen. Statsminister Golda Meir ser fremfor alt i Bonns anstrengelser for en “balansert Midtøsten-politikk” en nedskalering av de tysk-israelske relasjonene.

Forholdet blir sterkt belastet på grunn av olympia-attentatet i München i 1972 der elleve israelske idrettsmenn blir drept. Israel reagerer med alvorlige beskyldninger mot Forbundsregjeringen på grunn av den raske frigivelsen av de palestinske terroristene som deltok i angrepet.

Inntil det første statsbesøket av en tysk forbundskansler i Israel i juni 1973, lykkes det Willy Brandt og Golda Meir å få relasjonene ordnet igjen. Begge føler seg knyttet til hverandre ikke bare på grunn av den demokratiske sosialismens idé. De har dyp respekt for hverandre og setter hverandre høyt. Angående forutsetningene og mulighetene for fred i Midtøsten har begge svært forskjellig synspunkter.

Hemmelig hjelp i Jom-Kippur-krigen

Til tross for sin offisielt erklærte nøytrale holdning, leverer Forbundsrepublikken under Jom-Kippur-krigen i oktober 1973, etter anvisning fra kansler Willy Brandt og forsvarsminister Georg Leber (SPD), militært utstyr til Israel. Israel er absolutt avhengig av denne hemmelige hjelpen i de første dagene etter det arabiske angrepet, fordi den israelske armeen er i en veldig trengt posisjon.

Den sosial-liberale Forbundsregjeringen tolererer også at etterleveringer fra USA til Israel foregår over tysk territorium. Først når pressen rapporterer om hvordan amerikanerne laster et fraktskip under israelsk flagg i Bremerhafen, forlanger Brandt at disse aktivitetene opphører under henvisning til den tyske nøytraliteten. Hans krav fører til heftige protester i Israel og USA.

Kritisk solidaritet

Israels rett til å eksistere, er for Willy Brandt ukrenkelig og ikke mulig å forhandle. Samtidig tilslutter han seg etter 1973 til stemmene i internasjonal politikk, som går inn for anerkjennelse av legitime rettigheter for det palestinske folk.

At Brandt som president i den sosialistiske internasjonale (SI) i 1979 for første gang treffer Yasir Arafat, sjefen for den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO), støter imidlertid på heftig kritikk fra det israelske arbeiderpartiet til Shimon Peres og Itzhak Rabin. På sin side går Brandt hardt ut mot den israelske hærens fremgangsmåte i Libanon-krigen.

Men til tross for all kritikk tviler han aldri på sin solidaritet for staten Israel. Hvor høy den forhenværende forbundskanslerens anseelse der er, viser seg under hans siste Israels-besøk i 1985. I nærheten av Nasaret oppkalles en skog etter Brandt.


Litteraturhenvisning:

Willy Brandt: Verbrecher und andere Deutsche. Ein Bericht aus Deutschland 1946, bearb. von Einhart Lorenz, Bonn 2007 (Bd. 1 der Willy-Brandt-Dokumente).

Willy Brandt – Berliner Ausgabe, Bd. 8: Über Europa hinaus. Dritte Welt und Sozialistische Internationale, bearb. von Bernd Rother und Wolfgang Schmidt, Bonn 2006.

Wolfgang Schmidt: Aus historischer Verantwortung, moralischer Verpflichtung und politischer Überzeugung. Wie sich Bundeskanzler Willy Brandt um Israel und den Frieden im Nahen Osten bemühte, Berlin 2014 (Heft 26 der Schriftenreihe der Bundeskanzler-Willy-Brandt-Stiftung).

Tilbake til toppen