For det “andre” Tyskland – motstand mot Hitler 1930–1945

Allerede som ungdom er Willy Brandt en resolutt motstander av nasjonalsosialismen. I 1933 gjør han straks opprør mot det totalitære diktaturet som Hitler og NSDAP oppretter. Brandt må flykte fra nazi-regimet, først til Norge og deretter til Sverige. I eksil tilhører den demokratisk sosialisten, som knytter mange internasjonale kontakter, representantene for “det andre” Tyskland. Fra Skandinavia kjemper Brandt politisk for frigivelse av Europa fra NS-voldsherredømmet, som først ender i 1945 med det totale tyske nederlaget.

Kamp mot NSDAP i Weimarerrepublikken

Herbert Frahm, som Willy Brandt het i sin barndom og ungdom, stiller tidlig opp mot det nasjonalsosialistiske arbeiderpartiet i Tyskland (NSDAP) og mot Adolf Hitler. I avisbidrag og i forsamlinger i den sosialistiske arbeiderungdommen (SAJ), ungdomsorganisasjonen til SPD, henger ungpolitikeren fra Lübeck ut hetsen og terroren til NS-bevegelsen allerede i 1930.

For å demme opp for den stadig større trusselen fra høyre, krever han fra SPD en kampklar sosialistisk politikk istedenfor svakelig venting. Men en endring av kursen skjer ikke, derfor forlater Frahm partiet dypt skuffet i oktober 1931. 17-åringen går over til det nyopprettede Sosialistiske Arbeiderparti Tyskland (SAPD) og overtar ledelsen av partiets ungdomsavdeling på stedet. Som venstresosialistisk gren av sosialdemokratene strever SAPD for en revolusjonær enhetsfront av sosialdemokrater og kommunister i kamp mot nasjonalsosialismen. Det blir imidlertid et splittelsesparti.

Forfølgelse og motstand etter Hitlers maktovertagelse

Da Hitler den 30. januar 1933 blir utnevnt til rikskansler og begynner å opprette et diktatur i Tyskland, yter Herbert Frahm og hans venner i Lübeck SAPD-gruppen straks motstand. Med sine aksjoner utsetter de seg for en høy risiko. De kan bli utsatt for vilkårlig arrestasjon og brutal mishandling av nazi-tropper, som heller ikke avstår fra mord og drap.

På grunn av forfølgelsene beslutter SAPD i midten av mars 1933 på et landsmøte i Dresden å gå i dekning og samtidig opprette støttepunkter i utlandet. På det “illegale” møtet er også Herbert Frahm tilstede. På reisen dit bruker han for første gang dekknavnet Willy Brandt. To uker senere får 19-åringen oppdraget med å bygge opp et støttepunkt for partiet i Norge.

Aktiviteter i norsk eksil

Etter sin ankomst i Oslo i begynnelsen av april 1933 fortsetter Willy Brandt motstanden mot NS-regimet. Han blir støttet av Det norske arbeiderpartiet DNA, et søsterparti til SAPD. I den norske arbeiderpressen offentliggjør den unge tyskeren raskt bidrag på norsk der han tar for seg årsaken til nasjonalsosialistenes seier. Også med foredrag forsøker Brandt å opplyse den norske offentligheten om den vanskelige situasjonen i sitt hjemland. Han tror ikke på en snarlig slutt for NS-regimet og advarer: “Hitler betyr krig!”

Sammen med sin ungdomskjæreste Gertrud Meyer og flere tyske flyktninger bygger Willy Brandt opp en liten SAPD-gruppe i Oslo. Vennene fremstiller material for undergrunnsarbeidet og smugler det inn i “Det tredje riket”. Eksilgruppen i Norge støtter også politisk forfulgte i Tyskland. I 1935/36 er Brandt med i en avgjørende del av en kampanje som fører til at den fengslede publisisten Carl von Ossietzky får Nobels fredspris.

Underveis i Europa

På grunn av sitt antifascistiske motstandsarbeid må Willy Brandt også reise mye gjennom Europa. Sverige, Danmark, Frankrike, Nederland, Belgia, Tyskland, Spania, Storbritannia, Polen og Tsjekkoslovakia er landene han delvis oppholder seg i mellom 1933 og 1939. For det meste står internasjonale møter og konferanser i venstresosialistiske organisasjoner på hans program. Oftest reiser Brandt til Paris, for å delta i rådgivningssamtaler med utenlandssentralen i SAPD. Lederen der er hans faderlige venn Jacob Walcher, som han også er nær brevkontakt med.

Det farligste oppdraget fører Willy Brandt i 1936 til Tyskland. I oppdrag for sitt parti og skjult som en norsk student Gunnar Gaasland, lever han tre måneder i Berlin og tar der kontakt med de få SAPD-medlemmene som er i dekning. Våren 1937 sender partiledelsen 23-åringen som politisk observatør til Barcelona. I den spanke borgerkrigen står Brandt på republikanernes side, som setter seg opp mot de fascistiske troppene. Han besøker fronten, tar imidlertid ikke aktivt del i kamphandlingene.

Tap av statsborgerskap og mislykket folkefront

Først etter fem år fastslår myndighetene i Tyskland at Herbert Frahm og Willy Brandt er den samme personen. På grunn av sin motstand mot NS-regimet mister han i september 1938 sitt tyske statsborgerskap. Likevel forblir den unge venstresosialisten i Gestapos visir.

Prinsipielt går han inn for en antifascistisk folkefront, som skal være en sammenslutning av alle venstre-partiene samt borgerlige krefter. Men denne drømmen sprekker til slutt når den sovjetiske diktatoren Josef Stalin i august 1939 inngår en pakt med Hitler. Mens de Moskva-trofaste kommunistene hilser pakten velkommen fordømmer Brandt Sovjetunionen sterkt. Han påstår at Stalin er en forræder for arbeiderbevegelsen.

Motstand i krig og planer for fremtiden

Under den andre verdenskrigen støtter tysk-nordmannen anti-Hitler-koalisjonen, som Storbritannia, Sovjetunionen og USA i 1941 inngår mot “Det tredje riket”. Etter sin flukt til det nøytrale Sverige i 1940 opprettholder Brandt mange kontakter til representanter av de allierte. Som publisist konsentrerer han seg i Stockholm om alle spørsmålene om en fredsordning for tiden etter en militær seier over Hitler.

Sammen med tyske og internasjonale demokratiske sosialister utarbeider Willy Brandt etterkrigsprogrammer for Tyskland, Europa og verden. Etter at SAPD med starten av krigen faktisk ikke eksisterte som parti, går han i 1944 igjen inn i SPD. Imidlertid er han fortsatt for en sammenslåing av sosialdemokratene og kommunistene og opprettelsen av et enhetsparti for arbeiderbevegelsen.

Skuffet over nasjonalsosialistenes millionvis av forbrytelser ønsker Brandt et snarlig og totalt nederlag for “Det tredje riket”. Imidlertid betoner han i eksil alltid at ikke alle tyskere er nazister og at det ikke finnes en kollektiv skyld. Hans håp at tyskerne feller NS-regimet med en revolusjon oppfylles ikke.

Også attentatforsøket til motstandsgruppen “Kreisauer Kreis” som Brandt siden 1943 har en løs forbindelse til, mislykkes den 20. juli 1944. Først en fullstendig okkupasjon av amerikanske, britiske og sovjetiske tropper og “den betingelsesløse kapitulasjonen” av de tyske stridskreftene den 8. mai 1945, avslutter nazi-tyranniet.

Literatturhenvisning:

Willy Brandt – Berliner Ausgabe, Bd. 1: Hitler ist nicht Deutschland. Jugend in Lübeck – Exil in Norwegen 1928–1940, bearb. von Einhart Lorenz, Bonn 2002.

Willy Brandt – Berliner Ausgabe, Bd. 2: Hitler ist nicht Deutschland. Zwei Vaterländer. Deutsch-Norweger im schwedischen Exil – Rückkehr nach Deutschland 1940-1947, bearb. von Einhart Lorenz, Bonn 2000.

Willy Brandt: Links und frei. Mein Weg 1930–1950, Hamburg 1982 (Neuauflage 2012).

Willy Brandt: Verbrecher und andere Deutsche. Ein Bericht aus Deutschland 1946, bearb. von Einhart Lorenz, Bonn 2007 (Bd. 1 der Willy-Brandt-Dokumente).