“En verden” – engasjement i nord-sør-konflikten 1969–1992

Willy Brandt har i hele sitt liv gått inn for å utrydde sult og fattigdom i verden. I nord-sør-kommisjonen, som han leder, engasjerer han seg fra 1977 for et bedre utviklingssamarbeid og for reformer innen verdensøkonomien. Kommisjonsrapporten fra 1980 og 1983, som fremhever at alle stater har en felles interesse om å overleve, kommer med mange forslag angående det. Fremfor alt krever Brandt at mer penger må brukes til utvikling og mindre til opprustning. Som en pioner av globaliseringen og idéen om en “verdensinnenrikspolitikk”, gir han i begynnelsen av 1990-årene viktige impulser for konseptet “Global Governance”.

Tidlig kontakt til “Den tredje verden”

Kampen mot sult og fattigdom, for fred og mer rettferdighet i verden, oppfatter Willy Brandt hele livet som en moralsk og medmenneskelig plikt. Allerede under sitt eksil i Skandinavia viser han stor interesse for de asiatiske og afrikanske kolonifolkene. Mange får sin uavhengighet etter den andre verdenskrigen.

Sine første personlige møter med den såkalte “tredje verden” opplever han som regjerende borgermester i Berlin, og senere som utenriksminister på sine reiser til Asia, Afrika og Latin-Amerika. Hans samtalepartnere er blant annet ledere i den blokkfrie bevegelsen som Jawaharlal Nehru (India), Gamal Abdel Nasser (Egypt), Jomo Kenyatta (Kenia) og Julius Nyerere (Tansania).

Nye muligheter og forspilte sjanser i kanslertiden

I årene 1969 til 1974 står imidlertid ikke utviklingspolitikken i sentrum for forbundskanslerens arbeid, selv om regjeringen under ledelse av Willy Brandts også på dette feltet begir seg ut på noe nytt: I 1971 vedtar det sosial-liberale kabinettet det første utviklingspolitiske konseptet av en forbundsregjering, fremlagt av den ansvarlige ministeren Erhard Eppler. Konseptet forstår utviklingspolitikk som et utgangspunkt for “verdensinnenrikspolitikken”. Denne tanken går som en rød tråd gjennom talen som kansleren holder når Forbundsrepublikken Tyskland blir opptatt som medlem i FN i september 1973 i New York. I talen oppfordrer Brandt til felles kamp mot nød i verden og presiserer: “Der det er sult, kan det ikke være fred i det lange løp.”

Løftet om å øke utviklingshjelpen betydelig oppfyller SPD-FDP-regjeringen imidlertid ikke. En grunn til dette er den drastiske økningen i oljeprisen høsten 1973, som utløser alvorlige turbulenser i verdensøkonomien. Oljekrisen forverrer nord-sør-konflikten dramatisk. Spesielt “gruppen 77” (G77), sammenslutningen av blokkfrie utviklingsland, vil benytte industristatenes avhengighet av råstoffer som brekkstang for gjennomføringen av sine krav om en “ny økonomisk verdensorden”.

Opprettelse av Nord-sør-kommisjonen

Impulsen til at Willy Brandt etter sin regjeringstid skal arbeide intenst med forholdet mellom industri og utviklingslandene kommer fra presidenten i verdensbanken Robert McNamara i 1977. Overraskende foreslår han at den tyske forhenværende kansleren skal være formann i en internasjonal kommisjon, som med nye ideer kan bringe nord-sør-forholdet videre.

Etter litt tvil er Brandt klar for å påta seg denne oppgaven. Som i hans “nye østpolitikk” håper han å minske konflikten på begge sider gjennom konstruktiv dialog, og håper samtidig på å omgjøre motsetningsforholdet til et fellesskap. Utviklingspolitikken forstår han som en ny, global dimensjon for fred og avspenning. Men McNamaras initiativ støter først på heftig motstand i noen av G77-landene, slik at Brandt først i september 1977 kan offentliggjøre dannelsen av “Den uavhengige kommisjonen for internasjonale utviklingsspørsmål”.

Vanskelige diskusjoner

I “Nord-sør-kommisjonen” eller “Brandt-kommisjonen” arbeider til sammen 21 kjente politikere og eksperter fra åtte industri- og elleve utviklingsland. De mest kjente medlemmene, i tillegg til formannen, er den britiske konservative Edward Heath, den svenske sosialdemokraten Olof Palme, den chilenske kristeligdemokraten Eduardo Frei Montalva, den amerikanske utgiveren Katharine Graham og den guyanske politikeren Shridath Ramphal.

Fordi kommisjonen representerer et bredt politisk spekter, viser diskusjonene seg å være vanskelige. Etter to års arbeid og ti møter i Europa, Amerika, Afrika og Asia mislykkes Brandt og hans kolleger høsten 1979 nesten. I siste liten blir de likevel enige om et felles sluttdokument.

Tallrike forslag

I midten av februar 1980 overleverer Willy Brandt kommisjonsrapporten med tittelen “Sikre overlevelsen. Felles interesser for industri- og utviklingslandene” personlig til FNs generalsekretær Kurt Waldheim, presidenten i Verdensbanken Robert McNamara og USAs president Jimmy Carter.

Brandt-rapporten, som følger keynesianske økonomiske idéer, inneholder tallrike forslag: Industrilandenes utgifter for utviklingshjelp skal innen 1985 øke til 0,7 % og innen 2000 til 1 % av hvert lands bruttonasjonalprodukt. I tillegg skal hindringer i verdenshandelen bygges ned, og landene i det globale Sør integreres bedre i verdensøkonomien. Andre forslag har mål om å øke matproduksjonen, en verdensomspennende energistrategi, en reform av Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IWF) samt opprettelse av et verdens utviklingsfond.

I sin intense innledning, som får mye oppmerksomhet, betoner Willy Brandt at det med hensyn til farene og utfordringene på grunn av den økende globaliseringen er i alle landenes interesse å forbedre og utvide det internasjonale samarbeidet. Fremfor alt krever han å bevilge mindre penger til opprustning og mer til utvikling.

Neppe praktiske resultater

Selv om mange regjeringer over hele verden prinsipielt tar imot nord-sør-kommisjonens rapport med glede, settes nesten ingen av forslagene ut i praksis. Hovedgrunnen til det er fornyet tilspissing av øst-vest-konflikten og en ny økonomisk verdenskrise i begynnelsen av 1980-årene.

Det eneste synlige resultatet av Brandt-rapporten er det første Nord-sør-toppmøte som finner sted i Cancún (Mexico) i 1981. Møtet med 22 stats- og regjeringssjefer fra hele verden, som var en av Brandts ideer, ender imidlertid uten håndgripelige resultater.

Fortsatt engasjement

Alarmert av den økonomiske krisen og gjeldskrisen, som sprer seg, fremlegger Brandt-kommisjonen i 1983 nok en rapport. Her tas spesielt den neoliberale økonomi- og finanspolitikken til regjeringen Ronald Reagan i USA under lupen, som også i utviklingspolitikken fremfor alt satser på fri markedsøkonomi og private investeringer.

Også etter oppløsning av kommisjonen i 1984 kan Willy Brandt ikke slippe seg løs fra nord-sør-spørsmålet. Han kritiserer på det sterkeste supermaktenes opprustning samtidig som sulten i verden øker. For å undersøke denne sammenhengen oppretter han i 1986 i Bonn Stiftelsen Entwicklung und Frieden (Utvikling og Fred).

Pioner for “Global Governance”

Den langsiktige virkningen av Willy Brandts nord-sør-engasjement er synlig i ytterligere to kommisjoner, som kopierer hans forbilde og tar opp idéen om felles interesser. For det ene er det Den uavhengige kommisjonen for nedrustnings- og sikkerhetsspørsmål, som ledes av Olof Palme, og som i 1982 fremlegger rapporten “Sikkerhet i fellesskap”. For det andre handler det seg om “Verdenskommisjonen for miljø og utvikling”, som under formannskapet til Gro Harlem Brundtland i 1987 offentliggjør rapporten “Vår felles fremtid”.

Det er igjen Brandt som i begynnelsen av 1990 inspirerer til videreutviklingen av de tre konseptene. Etter slutten av øst-vest-konflikten er “Global Governance” hans visjon. På initiativ fra SPD-æresformannen dannes i Stockholm en arbeidsgruppe, som i april 1991 offentliggjør for verden forslag om reform av de Forente Nasjoner og det internasjonale systemet. Fra “Stockholm-initiativet” utgår et år senere “Commission on Global Governance” ledet av Ingvar Carlsson og Shridath Ramphal etter påvirkning av Willy Brandt, som han ikke er forunt å samarbeide i.

Litteraturhenvisning:

Das Überleben sichern. Gemeinsame Interessen der Industrie- und Entwicklungsländer. Bericht der Nord-Süd-Kommission. Mit einer Einleitung des Vorsitzenden Willy Brandt, Köln 1980.

Willy Brandt – Berliner Ausgabe, Bd. 8: Über Europa hinaus. Dritte Welt und Sozialistische Internationale, bearb. von Bernd Rother und Wolfgang Schmidt, Bonn 2006.

Willy Brandt: Der organisierte Wahnsinn. Wettrüsten und Welthunger, Köln 1985.