For frihetens parti – formann i SPD 1964–1987

Under Willy Brandt utviklet SPD seg til et moderne venstre folkeparti som feirer mange suksesser. Fra 1966 har partiet regjeringsansvaret i Bonn i 16 år. Som forbundskansler fører Brandt partiet i 1972 til den største valgseieren i historien. Antall SPD-medlemmer stiger sterkt og ligger i 1976 på over en million. Også etter sin avgang som kansler i 1974 er Willy Brandt den identifikasjons- og integrasjonsfiguren i partiet, selv om hans ledelsesstil er omstridt og konflikter innen partiet tiltar. I tiden med forbundskansler Helmut Schmidt kan han som SPD-forbundskansler kun med store anstrengelser holde partiet sammen. Etter makttapet i 1982 omstrukturerer Brandt partiet med et nytt prinsipprogram.

Fra arbeider- til folkeparti

Helt siden Godesberg-programmet fra 1959 rykker SPD stadig mer mot midten i tysk politikk, for å trekke til seg nye sjikt i befolkningen som velgere. Endringen fra et tradisjonelt arbeiderparti til et moderne folkeparti legemliggjør i de tidlige 1960-årene ingen så mye som Willy Brandt.

Allerede ved forbundsdagsvalget i 1961 sender sosialdemokratene den regjerende borgermesteren fra Berlin som kanslerkandidat mot embetsinnehaveren Konrad Adenauer (CDU). Det er derfor ingen overraskelse lenger at Willy Brandt blir valgt til ny SPD-formannen på et ekstraordinært landsmøte i Bonn den 16. februar 1964 etter dødsfallet til Erich Ollenhauer.

Omfattende modernisering

Den programmatiske og personelle fornyelsen av SPD skjer med en modernisering av organisasjonen, opptredenen utad og partiets valgkampanje. Nytt er også kontakten med forfattere, journalister og intellektuelle som i valgkampen i 1961 og 1965 har engasjert seg for sosialdemokratiet. Dette er opphavet til det sosialdemokratiske velgerinitiativet (SWI) grunnlagt av Günter Grass.

Den betydelige økningen av stemmer, som Willy Brandt og SPD registrerer ved forbundsdagsvalget i 1961 og 1965, er imidlertid ikke nok for å regjere. Etter det andre nederlaget som kanslerkandidat uttaler han til og med at han ikke vil være kandidat en tredje gang. Grunnen til det er de gjentatte ærekrenkelseskampanjene mot ham, som mistenkeliggjør hans eksil i Skandinavia.

For første gang regjeringsparti i den store koalisjonen

SPD og dets formann lykkes for første gang med regjeringsansvar på landsbasis høsten 1966 da en plutselig økonomisk tilbakegang bryter ned koalisjonen mellom CDU/CSU og FDP i Bonn. Etter forbundskansler Ludwig Erhards (CDU) avgang dannes en stor koalisjon.

Innen SPD er det å gå sammen med CDU/CSU imidlertid meget omstridt. Mange medlemmer avviser samarbeidet med unionspartiet. Også Willy Brandt er først skeptisk, men stemmer for Den store koalisjonen. I kabinettet til forbundskansleren Kurt Georg Kiesinger (CDU) blir han utenriksminister og visekansler.

I innenrikspolitikken arbeider CDU/CSU og SPD temmelig vellykket sammen. Derfor er den store koalisjonen godt likt av folket. Regjeringen stimulerer ikke bare økonomien igjen. Den innleder forbundsrepublikkens modernisering og liberalisering, og reagerer dermed på den raskt fremadstormende samfunnsendringen.

Viktigste nyheter og tiltak er reformen for offentlig finansiering, høyskolereformen, justis- og strafferettsreformen, vekst- og stabilitetsloven, den “samordnede aksjonen” fra staten, arbeidsgivere og fagforbundene i den økonomiske politikken, utbygging av veier samt loven om lønnsutbetaling ved sykdom. En stor andel av reformprosjektene utføres på sosialdemokratisk side i tillegg til partiformannen Willy Brandt og hans stedfortreder Herbert Wehner, av fraksjonslederen Helmut Schmidt samt ministerne Karl Schiller, Gustav Heinemann og Georg Leber.

APO-protester og dannelse av den sosial-liberale koalisjonen

Den store koalisjonen møter imidlertid sterk avvisning hos den utenomparlamentariske opposisjonen (APO), som i 1967/68 fremfor alt demonstrerer mot regjeringspartienes besluttede beredskapslover. Hvordan man skal reagere på studentprotester er omstridt innen den store koalisjonen. Brandt avgrenser SPD fra de radikale kreftene i APO, men fører en dialog med moderate systemkritiske unge mennesker, og viser seg åpen for dem.

I 1969 er likhetene i CDU/CSU og SPD oppbrukt, spesielt i østpolitikken. At Willy Brandt vil avslutte den store koalisjonen, gjør han tydelig på kvelden før forbundsdagsvalget 1969. Uten forhåndsavtale med partiledelsen stiller han om regjeringssamarbeidet til SPD og FDP, som velger ham til den første sosialdemokratiske forbundskansleren. Som utenrikspolitikk driver den sosial-liberale koalisjonen en ny øst- og tysklandspolitikk og samlingen av Europa frem. Som innenrikspolitikk gjennomfører de flere reformer i stat og samfunn under mottoet “Vi vil våge mer demokrati”.

SPDs gullalder

I de tyske sosialdemokratenes historie fremstiller årene med Willy Brandt på toppen en gullalder. Ved forbundsdagsvalget i 1972 har SPD spesiell nytte av populariteten og forbundskanslerens store internasjonale anseelse og Nobels fredspris. De bruker blant annet slagordet “Tyskere, vi kan være stolte av landet vårt. Velg Willy Brandt!”, og oppnår sitt beste resultatet i historien.

Også medlemstallene går rett oppover: fra 650 000 (1964) til over en million (1976). Bare mellom 1969 og 1976 registrerer SPD mer enn 400 000 nye medlemmer, av disse er mer enn to tredjedeler yngre enn 40 år. Sånn sett har Brandts kurs overfor APO-generasjonen lønnet seg.

Kamper om fløyer og omstridt lederstil

Til ulempene med den raske økningen i medlemstallet i de tidlige 1970-årene, er at SPD ligner stadig mindre på et arbeiderparti. De nye medlemmene har ofte en akademisk utdannelse eller er offentlige ansatte. På grunn av Jusos (SPDs ungdomsparti), som er kritisk til politikken i den sosial-liberale regjeringen, forsterkes den venstre fløyen. Konflikter innen partiet er følgen.

At Willy Brandt reagerer heller avslappet og at de venstre i SPD ikke setter en stopper for dem, støter på mye kritikk fremfor alt fra Helmut Schmidt og Herbert Wehner. De tre danner siden slutten av 1960-årene en “troika” som er partiets uformelle maktsentrum. Fra 1973 er forholdet mellom dem meget belastet. Wehner og Schmidt påstår at Brandt er en svak leder og mangler styrke. SPD-formannens tilhengere roser imidlertid hans kollegiale lederstil, fordi han foretrekker å ta avgjørelser i diskusjonsprosesser og i enighet i stedet for å slå i bordet.

Fremragende identifikasjons- og integrasjonsfigur

Hans avgang som forbundskansler i 1974 endrer ingenting på det at Willy Brandt er og blir den identifikasjons- og integrasjonsfiguren i SPD. Partiformannen, som sosialdemokratene har valgt ham som mellom 1964 og 1987 mer enn tolv ganger med over 90 % oppslutning, kan ikke rokke ved det.

Brandts viktigste følgesvenn som toppen i partiet er de stedfortredende formennene Fritz Erler (1964–1967), Heinz Kühn (1973–1975), Hans Koschnick (1975–1979), Hans-Jürgen Wischnewski (1979–1982), Johannes Rau (1982–1987) og Hans-Jochen Vogel (1984–1987) samt kassererne Alfred Nau (1946–1975), Wilhelm Dröscher (1975–1977), Friedrich Halstenberg (1978–1984) og Hans Matthöfer (1985–1987).

Et spesielt nært arbeidsforhold pleier SPD-sjefen til gruppesekretæren. I denne stillingen svarer Hans-Jürgen Wischnewski (1968–1971), Holger Börner (1972–1976), Egon Bahr (1976–1981) og Peter Glotz (1981–1987) til forventningene, og nyter en spesiell tillit fra Willy Brandt. På sitt kontor i partisentralen og i Forbundsdagen støttes SPD-formannen spesielt av de mangeårige medarbeiderne Klaus-Henning Rosen, Thomas Mirow, Klaus Lindenberg, Thea Wernicke og Rita Lintz.

Fra suksess til krise og til tap av makt

Etter avgangen som kansler, konsentrerer Willy Brandt seg om en suksessfull fortsettelse med Helmut Schmidt, som fører den sosial-liberale regjeringen videre. Også ved valgene i 1976 og 1980 får SPD/FDP-koalisjonen flertall i Forbundsdagen.

Men oppgaven med å holde partiet sammen blir for Brandt stadig vanskeligere. Den venstre fløyen er mer og mer utilfreds med Schmidts politikk. Følgene av en økonomisk krise og fremfor alt konfrontasjonene om NATOs dobbeltvedtak styrter SPD i begynnelsen av 1980-årene i en dyp krise.

Spørsmålet om “opprustningen” fører til en stor kløft mellom Brandt og Schmidt og deres respektive støttespillere. SPD-formannen deler bekymringen til mange partivenner om atomvåpenkappløpet, og vil integrere den kommende freds- og miljøbevegelsen. Kansleren holder derimot fast ved gjennomføringen av NATOS dobbeltvedtak og krever klare grenser mellom pasifister og atommotstandere. Denne striden bidrar vesentlig til sammenbruddet av den sosial-liberale koalisjonen i 1982.

Nyorientering i opposisjon

Mens Helmut Schmidt og Herbert Wehner trekker seg tilbake fra partitoppen etter tapet av regjeringsmakten i Bonn, fortsetter Willy Brandt som SPD-formann. Mot motstanden fra den høyre fløyen går han inn for en nyorientering av partiet og en tilnærming til det tyske miljøpartiet Die Grünen (De Grønne).

Under ledelse av partiformannen begynner i 1984 arbeidene med et nytt SPD prinsipprogram, som skal forsone interessene til arbeidstagerne, industrien og miljøet. I 1986 beslutter sosialdemokratene avviklingen av kjernekraften. Forbundsdagsvalgene i 1983 og 1987 med kanslerkandidatene Hans-Jochen Vogel og Johannes Rau ender for SPD imidlertid med klare nederlag.

Mye sympati har Willy Brandt derimot for den etterfølgende politikergenerasjonen, som gjelder som hans “politiske barnebarn”. Til disse hører Oskar Lafontaine, Björn Engholm, Gerhard Schröder, Rudolf Scharping, Herta Däubler-Gmelin og Heidemarie Wieczorek-Zeul.

Slutten av en æra

Den 23. mars 1987 annonserer den 73-årige partiformannen sin fratredelse. Årsaken er protester fra mange sosialdemokrater mot hans forslag om å gjøre den partiløse Margarita Mathiopoulos til ny talskvinne for styret.

23 år – så lenge som ingen annen SPD-formann, heller ikke August Bebel – har Willy Brandt ledet partiet. Den 14. juni 1987 utnevner SPD ham i et ekstraordinært landsmøte i Bonn til æresformann.

Litteraturhenvisning:

Willy Brandt – Berliner Ausgabe, Bd. 4: Auf dem Weg nach vorn. Willy Brandt und die SPD 1947–1972, bearb. von Daniela Münkel, Berlin 2000.

Willy Brandt – Berliner Ausgabe, Bd. 5: Die Partei der Freiheit. Willy Brandt und die SPD 1972–1992, bearb. von Karsten Rudolph, Bonn 2002.

Willy Brandt: Die Abschiedsrede, Berlin 1987.

Bernd Faulenbach: Das sozialdemokratische Jahrzehnt. Von der Reformeuphorie zur neuen Unübersichtlichkeit. Die SPD 1969–1982, Bonn 2011.