Om den europeiske samlingen – konsept og politikk for Europa 1939–1992

Siden han var i eksil i Skandinavia er Willy Brandt tilhenger av ideen om et forent Europa. Under den kalde krigen blir han overbevist om at den (vest)europeiske integrasjonen er en forutsetning for å overvinne delingen av Europa og hele kontinentet. Som forbundskansler har Brandt en stor del av æren for utvidelsen og fordypningen av det europeiske fellesskapet, og som medlem av det første valgte Europaparlamentet går han inn for demokratiserings- og samlingsprosjekter. Etter murens fall i Berlin ser Brandt en sjanse for en total europeisk samling, som alltid forblir hans håp og mål.

Europa-ideer i eksil

Allerede som ung mann er Willy Brandt tilhenger av ideen om et forent Europa. Dermed følger han den internasjonalistiske tradisjonen i arbeiderbevegelsen, som vil overvinne nasjonale grenser. Kort tid etter starten av den andre verdenskrigen uttaler Brandt seg for en sammenslutning av folkene til de “Forente stater i Europa”.

I skandinavisk eksil går han stadig vekk, frem til 1945, inn for opprettelsen av en “Europeisk føderasjon”, men dens konkrete form forblir omtrentlig. Rettet mot nazistene, som vil forene kontinentet med makt og herske med vold, betoner Brandt at det skal handle seg om et demokratisk og fritt Europa og om et europeisk Tyskland og ikke om et tysk Europa.

Tilpasning av konseptet i den kalde krigen

Tilbake i Tyskland tilpasser Willy Brandt sin europapolitiske forestilling til den nye situasjonen, som er oppstått på grunn av øst-vest-konflikten og delingen av Europa. SPD-politikeren fra Berlin taler fra 1948 ikke mer om de “Forente stater i Europa”. Han ser ikke i den nærmeste fremtiden noen sjanse for Europa som uavhengig “Tredje kraft” mellom USA og Sovjetunionen.

Brandt plederer mer for at nasjonene i Vest-Europa starter med en integrasjon – i nær tilslutning til Amerika og uten å gi avkall på målet om en total europeisk samling – ved at de må finne felles løsninger for praktiske problemer. Han satser på en pragmatisk metode: Samarbeidet skal skje i en meningsfull form og ikke i en på forhånd fastlagt struktur.

Dissens med Schumacher-SPD

Prinsipielt var Willy Brandt i 1950 ikke bare for den unge Forbundsrepublikkens medlemskap i Europarådet, men også Schuman-planen, som til slutt i 1952 førte til dannelsen av Den europeiske kull- og stålunionen (EKFS). Med det synet befinner han seg imidlertid i mindretallsposisjon i sitt eget parti. Fordi SPD under formannen Kurt Schumacher kategorisk avviser disse første skrittene på vei mot et samlet Europa.

Schumacher mistenker at et kapitalistisk og katolsk Lille-Europa skulle oppstå og dermed hindre et demokratisk-sosialistisk Total-Europa. Generelt ser sosialdemokratene den politikken, som drives frem av forbundskansler Konrad Adenauer (CDU) for integrasjon av Vest-Europa, som en hindring for en gjenforening av det delte Tyskland.

I SPDs skarpe kritikk av Det europeiske forsvarsfellesskapet (EFF), som en Europa-hær med tysk soldatbidrag skulle skaffe, er forbundsdagsrepresentanten Brandt enig i. I EFF, som i 1954 mislykkes totalt, kritiserer han Forbundsrepublikkens lavere medlemsstatus og en utilstrekkelig koordinering med NATO.

Først i andre halvdel av 1950-årene endrer SPD sin Europa-politikk, noe Willy Brandt hilser velkommen. Under ledelse av Erich Ollenhauer stemmer partiet for Roma-traktaten, som sammen med Frankrike, Forbundsrepublikken Tyskland, Italia og Benelux-landene i 1957 danner Det europeiske økonomiske fellesskap (EØF) og Det europeiske atomfellesskapet (EURATOM). Etterhvert sprer oppfatningen til Brandt seg i SPD om at den vest-europeiske integrasjonen er en viktig forutsetning for å kunne overvinne en deling av Tyskland og Europa.

Ny start av den europeiske integrasjonen

Som utenriksminister i den store koalisjonen kan Willy Brandt fra slutten av 1966 for første gang umiddelbart medvirke i europapolitikken i Bonn. Han konsentrerer seg om en fordypning av samarbeidet mellom de seks medlemmene i Det europeiske fellesskapet (EF). Hans inderlige håp om å ta opp Storbritannia og andre nasjoner må derimot stå tilbake. Den største hindringen for utvidelsen er den franske presidenten Charles de Gaulle, som sterkt avviser britene som medlem.

Et regjeringsskifte i Frankrike og i Forbundsrepublikken i 1969 åpner veien for en ny start. Under toppmøtet i EØS i Den Haag i desember 1969, er forbundskansler Willy Brandt og president Georges Pompidou enige om å begynne forhandlingene med nasjoner som er klare for å bli medlemmer. Sammen med Danmark og Irland blir Storbritannia i 1973 tatt opp i Det europeiske fellesskap (EF). Norge derimot avviser et EF-medlemskap gjennom en folkeavstemning i 1972.

I Den Haag avtaler de seks stats- og regjeringssjefene også det europeiske politiske samarbeidet (EPS) der EF-statene for første gang skal koordinere sin utenrikspolitikk. Med hjelp fra EPS lykkes det ved “Konferansen om sikkerhet og samarbeid i Europa“ (KSSE) i Helsingfors i 1973–1975 å utvikle en avstemt vest-europeisk posisjon. At EF i internasjonal politikk begynner å spille en selvstendig rolle, noe Brandt alltid har presset på, støter imidlertid på stor motstand fra USA. Ikke desto mindre mislykkes også de europeiske anstrengelsene for å megle i konflikten i Mitdøsten.

Fra oppbrudd til krise

Den 13. november 1973 taler forbundskansler Willy Brandt, som første regjeringssjefen i en EF-medlemsstat, foran det (ennå ikke direkte valgte) Europaparlamentet i Strasbourg. I talen, som får stor oppmerksomhet, oppfordrer han til å drive foreningen av Europa forover. Brandt er overbevist: “Den europeiske unionen kommer!”

Men krisesymptomene i den europeiske integrasjonsprosessen er allerede da ikke til å overse. Oljeprissjokket i 1973/74 og den etterfølgende økonomiske verdenskrisen avslutter brått EFs plan om et europeisk oppbrudd, som Willy Brandt har vært med på å starte og utforme. EFs plan om å ha en økonomisk og monetær union innen 1980, viser seg å være for ærgjerrig og må henlegges inntil Maastricht-avtalen i 1991. Sosialunionen som den tyske kansleren foreslo i 1972 blir i imidlertid kun en ide.

For hele Europas enhet

Også etter avgangen som forbundskansler i 1974, engasjerer Willy Brandt seg lidenskapelig for Europas enhet, fremfor alt prosjektets demokratisering. I 1979 rykker toppkandidaten i SPD inn i Europaparlamentet under det første direktevalget, der han blir til 1983 og som han krever mer rettigheter for.

Med de revolusjonære endringene i Øst-Europa i 1989/90 åpner det seg endelig også perspektiver for en totaleuropeisk enhet, som Brandt alltid har håpet på. Allerede én dag etter murens fall sier han i Berlin den berømte setningen “Nå vokser sammen det som hører sammen”, og han tilføyer: “Dette gjelder for hele Europa.”

Spørsmålet om Europas fremtidige arkitektur er også et tema i hans siste offentlige tale 4. mai 1992 i Luxemburg. Der plederer den forhenværende kansleren for integrasjon av de øst-mellom-europeiske statene i Det europeiske fellesskapet. Det fremtidige Europa må kunne ha, ifølge Brandt, en felles utenriks-, sikkerhets- og utviklingspolitikk. Utover det krever han at det i tillegg til den besluttede økonomiske og monetære unionen også må komme en sosialunion.

Litteraturhenvisning:

Willy Brandt – Berliner Ausgabe, Bd. 6: Ein Volk der guten Nachbarn. Außen- und Deutschlandpolitik 1966–1974, bearb. von Frank Fischer, Bonn 2005.

Claudia Hiepel: Europakonzeptionen und Europapolitik, in: Bernd Rother (Hrsg.): Willy Brandts Außenpolitik, Wiesbaden 2014, S. 21–91.

Andreas Wilkens (Hrsg.): Wir sind auf dem richtigen Weg. Willy Brandt und die europäische Einigung, Bonn 2010.