SPD-politiker i den delte byen Berlin

I 1947 flytter Willy Brandt til Berlin. I byen med de fire maktene arbeider han som presseattaché i den norske militærmisjonen. I 1948 går Brandt inn i den tyske politikken, og blir igjen tysk statsborger. Hans gradvise avansement i SPD i Berlin foregår med den kalde krigen mellom øst og vest som bakgrunn. Berlinblokaden og “luftbroen”, delingen av byen samt grunnleggelsen av Forbundsrepublikken og DDR i 1948/49 er pregende erfaringer. I Forbundsdagen i Bonn og i parlamentet i Vest-Berlin, der han blir president i 1955, setter Brandt seg lidenskapelig inn for Tysklands gjenforening i frihet.

Alle tekstene fra den multimediale tidslinjen 1947-1956

Norske presseattaché i Berlin

Den 17. januar 1947 begynner Willy Brandt sitt arbeid i den norske militærmisjonen i Uhlandstrasse 7 i Berlin. Han er ansvarlig for presse- og informasjonsarbeid, og har dermed kontakt med journalister, allierte representanter og tyske politikere. Til tross for hans rent politiske oppgave, må Brandt som “sivil offiser” med en majors grad, bære den norske uniformen ved offisielle anledninger. Bilder som viser ham slik, misbrukes senere til ærekrenkelseskampanjer.

For Utenriksministeriet i Oslo skriver Brandt flere enn 400 rapporter om den allierte tysklandspolitikken, utviklingene i de fire okkupasjonssonene, og spesielt saker som angår Norge. Tema er også forsyningssituasjonen til tyskerne, som lider på grunn av en veldig streng vinter.

Første møte med Ernst Reuter

Helt siden ankomsten i Berlin er Willy Brandt ofte på besøk hos Annedore Leber, enken etter Julius Leber. I hennes hus i Zehlendorf møtes regelmessig prominente samtalepartnere. Her møter den norske presseattachéen i februar 1947 for første gang Ernst Reuter, den senere overborgermesteren og regjerende borgermesteren i Berlin.

Den 57 år gamle sosialdemokraten kom høsten 1946 tilbake til Tyskland fra det tyrkiske eksilet. Fra første øyeblikk kommer Brandt veldig godt overens med Reuter, som med sin “menneskevennlig-omgjengelige art” utstråler varme og optimisme.

Rut Bergaust ankommer Berlin

Rett etter påske 1947 kommer Willy Brandts kjæreste Rut Bergaust til Berlin. Han har satt himmel og jord i bevegelse for at også hun kan få arbeid i den norske militærmisjonen. Der er Rut ansatt som kontorassistent med fenriks rang. Den utbombede byen og elendigheten etter krigen, sjokkerer den unge norske kvinnen. Men livsviljen og humoren til kvinnene og mennene i Berlin gjør stort inntrykk på henne, og snart trives hun veldig godt blant dem.

Etter noen uker flytter 27-åringen til Brandt i en villa i Marathonallee i Berlins vestkant, der det er innkvartert tre norske offiserer til. Etter mer enn to års separasjon, skilles Willy fra sin første kone Carlota høsten 1947.

Reise til Praha

I juli 1947 tilbringer Willy Brandt og hans kjæreste Rut Bergaust noen dager i Praha. Begge er imponert over de livlige politiske diskusjonene der. Det finnes fortsatt en meningsfrihet i Tsjekkoslovakia, som regjeres av en koalisjonsregjering med alle partier. Men presset fra Sovjetunionen og kommunistenes innflytelse tiltar stadig.

Før det har Brandt fra 29. juni til 2.juli observert SPD-landsmøtet i Nürnberg. I en rapport til Utenriksministeriet i Oslo fremhever presseattachéen i den norske militærmisjonen i Berlin den “dominerende stillingen” og den skarpe antikommunistiske retorikken til SPD-formannen Kurt Schumacher. Det gjorde også inntrykk, sier Brandt, på hvilken “saklig måte” den delegerte Ernst Reuter fra Berlin argumenterte.

Gjeninntreden i den tyske politikken

I et brev il utenriksminister Halvard Lange søker Willy Brandt den 7. november 1947 om avskjed fra de norske tjenestene. Under et ferieopphold i Norge på sensommeren 1947 ble han klar over at han ikke lenger bare vil observere politikken, men være aktiv med å utforme den.

Avskjeden fra Norge er ikke lett for Brandt. Til Lange skriver han: “Norge har preget meg som politisk menneske og ellers.” Nå ville han forsøke “å hjelpe til at Tyskland føres tilbake til Europa”. I Berlin vil 33-åringen bli Erich Brosts etterfølger som stedfortreder for SPD-styret. Etter samtaler med partiledelsen i Hannover i begynnelsen av november 1947 ser det ut som om Brandts utnevnelse bare er en formalitet.

Modig brev til Kurt Schumacher

Under en reise til Skandinavia på slutten av november 1947 fortelles forferdelige saker om Willy Brandt til SPD-formannen Kurt Schumacher. “lllegal svartebørshandler”, “en som kun er ute etter å tjene penger”, “hemmelig SED-mann”, “agent for Kominform” lyder beskyldningene, som frem for alt Kurt Heinig står bak. Avgjørelsen om Brandts utnevnelse til representant for SPD-styret i Berlin, blir derfor utsatt.

Den 23. desember 1947 henvender Brandt seg deretter i et brev direkte til Schumacher. Han avviser ærekrenkelsene fra emigrantkretser på det sterkeste, og bekjenner seg klart til SPDs politikk. Samtidig forbeholder 34-åringen seg retten til alltid å få lov til å danne seg en egen mening. Skrivet har sin virkning. På slutten av januar 1948 velger SPD-ledelsen Brandt enstemmig til deres representant i Berlin.

Representant for SPD-partiledelsen i Berlin

I januar 1948 begynner Willy Brandt sitt arbeid i SPD-partiledelsens ”sekretariat i Berlin”. I byen med fire sektorer er han partisjefen Kurt Schumachers kontaktperson til de allierte myndighetene og SPD-landsforbund. Til november 1949 informerer Brandt SPD-ledelsen i Hannover i tilsammen 372 skriftlige rapporter om den dramatiske utviklingen i Berlin, og kommer samtidig med politiske anbefalinger. Hans virke er preget av den gryende “kalde krigen” mellom øst og vest.

For å kunne delta personlig i styremøtene og partikonferanser, flyr han to til tre ganger i måneden til Vest-Tyskland. Tjenestested i Berlin er en liten villa i Trabener Strasse 74 ved Halensjøen, der Brandt også bor med sin forlovede Rut.

Tale mot Prahakuppet

Under kretsstyrenes konferanse i SPD i Berlin, holder Willy Brandt den 12. mars 1948 sin første offentlige tale i Berlin foran omtrent 500 sosialdemokrater. SPD-partiledelsens representant taler om det kommunistiske kuppet i Praha, og hva man kunne lære av det. To uker før hadde kommunistene i Tsjekkoslovakia overtatt enemakten gjennom et statskupp.

Mange er nå redde for at dette kunne gjenta seg ved elven Spree, og at hele byen Berlin kunne falle i det sovjetiske maktområdet. Brandt tar sterkt avstand fra det kommunistiske diktaturet i øst, og understreker det tette samholdet med de demokratiske vestmaktene i kampen om friheten. Hans tale høster mye applaus, og gjør han kjent i SPD i Berlin.

Berlinblokaden og “luftbroen”

I 1948 mislykkes de fire seiersmaktenes felles kontroll over Berlin og Tyskland i sin helhet. Allerede i mars 1948 har Sovjetunionen trukket seg tilbake fra Det allierte kontrollrådet. I midten av juni 1948 forlater den sovjetiske representanten også Det allierte kommandantskapet for Stor-Berlin. Den 20. juni 1948 finner i de tre vestsonene en valutareform sted, der riksmark erstattes av tyske mark. Da sovjeterne tre dager senere bekjentgjør utgivelsen av en mot-valuta for deres sone og Berlin, innfører vestmaktene den tyske marken også i Vest-Berlin. Deretter sperrer Sovjetunionen den 24. juni 1948 landveiene og vannveiene til de tre vestsektorene i Berlin.

Til tross for denne blokaden er USA, Storbritannia og Frankrike bestemt på å forbli i Berlin med troppene sine. Den 26. juni 1948 begynner amerikanerne og britene med å forsyne vestsektoren fra luften. De lager en “luftbro” som snart forsyner de over to millioner innbyggerne hvert minutt med mat og varer.

På den tyske siden leder Ernst Reuter, som er valgt, men som blir hindret av sovjeternes veto i å utøve sitt embete som borgermester, frihetskampen i Berlin. Willy Brandt støtter han, og er snart ansett som “Reuters mann”. Ikke under noen omstendigheter måtte vestmaktene gi opp byen, lyder deres fordring. Under et møte i SPD-ledelsen i Hannover forklarer Brandt den 30. juni 1948 “at Berlins redning også (…) betyr sikring av en demokratisk oppbygging i vesten”.

Igjen statsborger i Tyskland

Den 1. juli 1948 får Willy Brandt dokumentet som sørger for at han igjen blir tysk statsborger. Dette vedtaket blir først gyldig den 24. september 1938, når –10 år etter tapet av statsborgerskapet gjennom NS-myndighetene – Brandt i Berlin i nærvær av en notar for overlevert dokumentet. Dermed opphører hans norske statsborgerskap.
Avklaringen av statsborgerskapet var en betingelse som SPD-ledelsen stilte da Brandt ble oppnevnt til deres representant i Berlin. Siden det ikke finnes noen tysk sentralregjering, måtte han søke om igjen å bli tysk statsborger i delstaten Schleswig-Holstein, som Lübeck i mellomtiden hører til. Statsborgerbrevet stammer fra “Det tredje rikets” tid. Kun hakekorset er overmalt med tusj.
Bevitnelsen fra myndighetene angående navneendringen fra Herbert Ernst Karl Frahm til Willy Brandt gjøres den 11. august 1949 av politipresidenten i Berlin.

Opptakt til opprettelsen av en vest-stat

Med Berlinblokaden ville den sovjetiske diktatoren Josef Stalin stoppe den økonomiske og politiske nyordningen i Vest-Tyskland. I virkeligheten sørger hans konfrontasjonskurs for fortgang i opprettelsen av en vest-stat.

Den 1. september 1948 konstitueres Det parlamentariske råd, som skal formulere en provisorisk statsforfatning, grunnloven, for de tre vestsonene. Opprettelsen av en demokratisk forbundsstat går tilbake til vestmaktenes anbefaling.
At det sitter fem representanter fra Berlin som rådgivere i Det parlamentariske råd, hilser Willy Brandt velkommen. Berlins deltagelse er også av stor betydning fordi befolkningen i østsonen føler seg mer og mer isolert, sier han i begynnelsen av august 1948 i et SPD-styremøte.

Reuters appell til “folkene i verden”

Foran riksdagsruinene demonstrerer den 9. september 1948 over 300 000 mennesker mot den sovjetiske blokaden av Berlin. I sin tale appellerer Ernst Reuter til “folk i verden” om ikke å oppgi byen. Men byens politiske deling kan ikke stoppes lenger. Tre dager tidligere har kommunistiske tropper igjen hindret et møte i det fritt valgte bystyret i østsektoren. Deretter møtes delegatene fra SPD, CDU og LDP uten SED kun i Vest-Berlin.

Willy Brandt beundrer berlinernes usvekkede motstandvilje. I SPD-brosjyren “Hva er det det dreier seg om i Berlin?”, som utgis høsten 1948, skriver han: “I går fremdeles nazismens forhatte citadell, men i dag fremstår Berlin som forposten til den europeiske friheten.”

Sønnen Peter fødes

Den 4. oktober 1948 blir Peter født, det første barnet til Willy og Rut Brandt. Det er et ekte blokadebarn. Peter blir født i levende lys og i et sykehus som nesten ikke er oppvarmet.
Eksakt en måned i forveien har Willy og Rut giftet seg i messen til den norske militærmisjonen i Berlin. En norsk militærprest har vigslet dem.

Reise til Skandinavia

I midten av november 1948 reiser Willy Brandt noen dager til Sverige og Norge. I Stockholm snakker han med svenske politikere i riksdagsbygningen. I Oslo deltar Brandt i en stor forsamling i “Arbeidersamfunnet” og et styremøte i Det norske arbeiderparti (DNA). I tillegg diskuterer 34-åringen med studenter, og er gjest i kringkastingen og konservative og liberale aviser.

Brandt er imponert over solidaritetsbevisningene for frihetskampen i Berlin og det tyske sosialdemokratiet. “Men dette betyr slettes ikke at skandinaverne allerede hadde avsluttet fortiden, og at de stolte fullt ut på den videre tyske utviklingen”, skriver han den 26. november 1948 i den sosialdemokratiskepressetjenesten («Sozialdemokratischen Pressedienst»).

Stor valgseier for SPD i Berlin

Den 5. desember 1948 finner det sted nyvalg til bystyret i de tre vestsektorene i Berlin. SPD oppnår overveldende 64,5 % av stemmene. Likevel inngår partiet på nytt en regjeringskoalisjon med CDU og LPD. Overfor SPD-ledelsen i Hannover må landsforbundets leder, Franz Neumann, og Willy Brandt som partiledelsens representant i Berlin, forsvare koalisjonsavgjørelsen ettertrykkelig.

Enstemmig velger bystyret Ernst Reuter (SPD) den 7. desember som borgermester. Nå finnes det i Vest- og Øst-Berlin hvert sitt parlament, en kommunalforvaltning og et byoverhode med det formelle kravet om å være ansvarlig for hele Berlin. I østsektoren er det Friedrich Ebert (SED) som er borgermester siden november 1948.

Protest mot kommunistenes terror

Den 7. februar 1949 presenterer Willy Brandt på en pressekonferanse i Berlin SPD brosjyren “Zum Spitzel gezwungen!“ (“Tvunget til å være spion!”) I brosjyren dokumenteres agentsystemet og vilkårligheten til det sovjetiske hemmelige politiet i SBZ.

Allerede i september 1948 har Brandt med rapporten “Terror in der Sowjetzone“ (“Terror i sovjetsonen”) klaget på at tusenvis av motstandere mot det kommunistiske regimet blir sperret inne, torturert og deportert til Sovjetunionen. Også 35-åringen må frykte for å bli deportert. Fremdeles i februar 1949 bortføres en sosialdemokrat fra Vest-Berlin, som han er venn med, til østsektoren.

Kort tid etterpå bestemmer SPD-ledelsen at Brandt ikke får lov til å gjennomføre opptredener som foredragsholder Øst-Berlin. Riktignok kan SPD være aktiv der legalt, men er utsatt for stadig mer trykk.

Sympati for NATO-dannelsen

I begynnelsen av mars 1949 bestemmer den norske regjeringen seg for å delta i forhandlingene om en nordatlantisk forsvarspakt, som drøftes av regjeringene i USA, Kanada, Storbritannia, Frankrike og Benelux-landene siden slutten av 1948 i Washington.

I “Telegrafen” i Berlin hilser Willy Brandt den 6. mars 1949 Norges deltagelse velkommen som “politisk og moralsk suksess for vesten”. Med utilslørt sympati skriver han: “En av de minste nasjonene i Europa, målt etter innbyggertallet, har påført den sovjetiske ekspansjonismen et av de mest betydningsfulle tilbakeslagene den har opplevd så langt.
North Atlantic Treaty Organization (NATO), der også Danmark, Island, Italia og Portugal deltar, dannes den 4. april 1949.

Slutten av blokaden og dannelsen av Forbundsrepublikken

Over to millioner tonn gods har amerikanerne og britene via “luftbroen” transportert med fly til Vest-Berlin, da Sovjetunionen opphever blokaden etter elleve måneder den 12. mai 1949. Stalin kunne hverken fremtvinge den vestlige tilbaketrekkingen fra Berlin eller hindre Vest-Staten.

Den 23. mai 1949 trer grunnloven for Forbundsrepublikken Tyskland i kraft i Bonn. På grunn av veto fra vestmaktene får Vest-Berlin derimot ikke være del av den nye staten. Likevel ser Willy Brandt at det har kommet til et vendepunkt i etterkrigshistorien. “Kampen om den fjerde sonen for Forbundsrepublikken har begynt”, skriver han den 13. mai 1949 i SPD-pressetjenesten..

De fire maktenes utenriksminister-konferansen, som begynner 10 dager senere i Berlin, fører derimot i det tyske spørsmålet ikke til noen tilnærming mellom øst og vest.

Valg til forbundsdags­representant i Berlin

Den 14. august 1949 avholdes det første forbundsdagsvalget, og Willy Brandt, sammen med Louise Schroeder, Paul Löbe, Franz Neumann og Otto Suhr blir valgt inn i parlamentet i Bonn for SPD. Før dette ville Brandt ikke akseptere tilbudetv fra Ernst Reuter om å bli byrådsmedlem for trafikk i Vest-Berlin. På grunn av innvendelser fra de allierte, velges de åtte forbundsdagsrepresentantene ikke direkte av folket, men gjennom bystyret.

Ved forbundsdagsvalget ligger CDU/CSU med 31 % av stemmene overraskende foran SPD med 29,2 %. Den 15. september 1949 velger Forbundsdagen Konrad Adenauer (CDU) til kansler i Forbundsrepublikken Tyskland. Tre dager tidligere har forbundsforsamlingen valgt Theodor Heuss (FDP) til forbundspresident.

Opprettelse av DDR

Den 7. oktober 1949 kunngjør folkerådet, det provisoriske parlamentet i den sovjetiske okkupasjonssonen i Øst-Berlin, opprettelsen av Den tyske demokratiske republikk. Dens forfatning derimot bare gir illusjon om demokrati. Under valgene i DDR står mandatsfordelingen allerede på forhånd fast gjennom en enhetsliste. Det er kun SED-politbyrået som hersker over stat og samfunn, med Walter Ulbricht som formann.

De demokratiske partiene i vesten er enige om den skarpe avvisningen av det kommunistiske diktaturet i Øst-Tyskland. Også for Willy Brandt er forbundsrepublikken alene den rettmessige representanten for alle tyskere. En anerkjennelse av “Sovjetprotektoratet”, som han kaller DDR høsten 1949, og politiske relasjoner til “soneregimet” i Pankow er tabu.

Slutten av aktiviteten for SPD-styret

Den 20. november 1949 sender Willy Brandt sin siste rapport som representant for SPD-partiledelsen i Berlin til Hannover. Tjenestestedet hans i Berlin er oppløst. Fordi siden opprettelsen av Forbundsrepublikken Tyskland og konstitueringen av forbundsdagen i Bonn, har den øverste representanten til de tre vestmaktene i Tyskland, Den allierte høykommisjon, sitt sete ved Rhinen.

Som følge av den yrkesmessige forandringen, må den lille familien Brandt forlate tjenestevillaen ved Halensjøen. I begynnelsen av 1950 flytter Willy og hans kone Rut med sønnen Peter til et rekkehus ved Schlachtensjøen. Deres nye adresse er Marinesteig 9. Under møteukene i Forbundsdagen i Bonn, bor Brandt i en møblert hybel i Bonn.

SPD-kretsformann i Wilmersdorf

I desember 1949 oppnår Willy Brandt sitt første partiverv i SPD i Berlin. Han blir overraskende valgt til formann i kretsen Wilmersdorf. Dermed leder han ett av tilsammen tjue SPD-kretsforbund i Stor-Berlin hvorav tolv er i vest og åtte øst i byen.

Ifølge Brandts fremstilling skjer valget av han fullstendig overraskende. Egentlig skal han som møteleder i Wilmersdorf bare megle i konflikter mellom to rivaliserende grupper. Da han lykkes godt med det, avgjør forsamlingen at Brandt like godt skal overta ledelsen i kretsforbundet.

Sjefredaktør i avisen “Berliner Stadtblatt”

Den 1. januar 1950 blir Willy Brandt sjefredaktør i dagsavisen “Sozialdemokrat” som utgis av SPD i Berlin. Han skriver mange artikler selv, deriblant kåseriet “Pfeffer und Salz” (“Pepper og salt”) og “Bonner Brief” (“Brevet fra Bonn”).

Selv om Brandt døper om avisen til “Berliner Stadtblatt”, og også vender seg mot bulevard-temaer, uteblir den økonomiske suksessen. Inntil midten av 1951 synker antallet abonnenter til 3 500, og avisen innstilles. Noen SPD-funksjonærer i Berlin gjør Brandt ansvarlig for nedgangen. Han synes denne kritikken er urettferdig, fordi “oppgaven ikke kunne løses” ifølge han.

For å spe på inntekten arbeider 36-åringen i tillegg som korrespondent for “Arbeiderbladet” i Oslo og for “Morgontidningen” i Stockholm.

Første tale i Forbundsdagen

Den 24. mars 1950 holder Willy Brandt sin første tale i Forbundsdagen i Bonn. SPD-delegaten hilser Forbundsregjeringens forslag om fellestyske valg som første skritt mot Tysklands gjenforening i Frihet, velkommen. Samtidig oppfordrer Brandt Adenauers regjering til å forflytte flere statsetater enn planlagt, til Berlin.

Hissig angriper taleren de tilstedeværende KPD-delegatene, som forsvarer SED-regimet i DDR. Det tyske folk nektes, ifølge Brandt, selvbestemmelsesretten “ved hjelp av fremmede bajonetter, ved hjelp av den mest brutale terroren, ved hjelp av metoder, som kun kan sammenlignes med naziregimets metoder”. Det finnes en “nasjonal og demokratisk plikt til motstand” mot de kommunistiske makthaverne i øst.

Valg i SPD-landsstyret i Berlin

Under landsmøtet i SPD i Berlin den 1./2. april 1950 blir Willy Brandt for første gang valgt inn i styret som skjønnsmann med det tredje beste stemmeresultatet. Landsforbundet nominerer han i tillegg til en av dets delegerte til SPD-forbundets landsmøte i Hamburg i mai 1950. Men på forhånd har 36-åringen gitt avkall på et kandidatur til det stedfortredende landsstyret, som han vurderte.

At Willy Brandt som trofast tilhenger av Ernst Reuter heretter er stemmeberettighet styremedlem i SPD i Berlin, misliker landsformannen Franz Neumann veldig. De personlige og politiske stridighetene mellom begge politikerne tiltar stadig mer.

Konfrontasjon om Europarådet

Under landsmøtet i Hamburg diskuterer SPD frem for alt forbundsrepublikkens tilslutning til Europarådet i Strasbourg, som tilstrebes av Adenauers regjering. I sin tale foran de delegerte den 22. mai 1950, er Willy Brandt i mot partiformannen Kurt Schumachers fastsatte nei.

Sammen med borgermesterne Ernst Reuter, Max Brauer og Wilhelm Kaisen, er forbundsdagsrepresentanten i Berlin blant de få delegerte som er for et “ja” til Europarådet, selv om Forbundsrepublikken til å begynne med ikke er likestilt.

Under avstemningen avstår Brandt fra å stemme, fordi det formelt sett dreier seg om et votum om hele politikken i SPDs forbundsdagsfraksjon. Partiledelsen rundt Schumacher og Neumann-fløyen i Berlin retter skarp kritikk mot avvikerne.

“Kongress for kulturell frihet”

Fra 26. til 30. juni 1950 finner den første “Kongress for kulturell frihet” i Titania-palasset i Vest-Berlin sted. Kjente internasjonale intellektuelle, forfattere og politikere har kommet sammen for å bekjenne seg til de vestlige verdiene, og for å gjøre front mot kommunismen.

Også Willy Brandt deltar i kongressen. Gjennom sine kontakter i Skandinavia har den lykkes å vinne noen av hans norske venner, deriblant Haakon Lie, for arrangementet.

Den antitotalitære foreningens stiftelsesmøte er påvirket av Korea-krigens inntrykk, som begynte den 25. juni 1950 da det kommunistiske Nord-Korea angrep Sør-Korea. Bekymringen for en lignende utvikling i Europa er stor.

Foredrag i Norge

Den 1. august 1950 holder Willy Brandt et foredrag om “tyske problemer” i en Internasjonal Sommerskole på Sørmarka, 20 km sørøst for Oslo.

Den etterfølgende diskusjonen med sosialistiske ungdomsrepresentanter fra 14 land dreier seg stort sett om ett tema: “Helt siden Korea har (…) ønsket om tyske bidrag for Vest-Europas forsvar for dermed å kunne regne med den forventede avskrekkingen av angriperen, vokst enormt.” Dette beretter Brandt i avisen “Berliner Stadtblatt” etter sin reise.

Men i utlandet har han også registrert forbehold mot en gjenopprustning av Tyskland på grunn av NS-tiden, noe han viser forståelse for. Spesielt kraftig er avvisningen hos representantene i den israelske arbeiderbevegelsen, som Brandt har snakket med i Oslo.

Debatt om gjenopprustningen

Spørsmålet om gjenopprustningen utløser høye bølger høsten 1950 i Forbundsrepublikken og Vest-Berlin. I landskomitéen til SPD i Berlin fremhever Willy Brandt den 4. november 1950 det prinsipielle ja fra sitt parti til et vesttysk bidrag til Europas forsvar. At forbundskansler Konrad Adenauer allerede i slutten av august 1950 har tilbudt vestmaktene en tysk kontingent til dette, synes Brandt derimot er for tidlig.

Veldig skeptisk er SPD-forbundsdagsrepresentanten også overfor forslaget fra den franske ministerpresidenten René Pleven om en europeisk armé. Pleven-planen fra 24. oktober 1950 blir utgangspunktet for forhandlingene mellom Frankrike, Forbundsrepublikken, Italia og Benelux-landene om et europeisk forsvarsfellesskap (EVG).

Valg av Berlins representanthus

Den 3. desember 1950 blir Willy Brandt valgt for første gang inn i parlamentet i Vest-Berlin. Der tar han over formannskapet i den nye komitéen for Forbundsstatens anliggender. Nyvalget av representanthuset, som parlamentet nå heter, er et resultat av den nye forfatningen for “landet Berlin”.

Sammenlignet med 1948 taper SPD i Berlin nesten 20 prosentpoeng, og oppnår kun 44,7 %. Franz Neumann og hans venner vil derfor gå i opposisjon. Willy Brandt går derimot inn for en fortsettelse av regjeringskoalisjon med CDU og FDP. Den 18. januar 1951 velger representanthuset Ernst Reuter til regjerende borgermester, og bekrefter senatet han leder. Kort etter stemmer også et SPD-landsmøtet for trepartskoalisjonen.

Forslag til lov mot DDR-agenter

I kampen mot SED-regimet i DDR går Willy Brandt inn for drastiske tiltak. I et brev til sin partivenn Herbert Wehner plederer SPD-forbundsdagsrepresentanten den 2. januar 1951 for en lov mot bortførelse og spionasje. Med dette vil Brandt sette en stopper for “kommunistiske spioner” og “sovjet-sonale terrorister” i Forbundsrepublikken og i Vest-Berlin.

Han ønsker seg også en hardere fremgangsmåte mot vesttyske politikere, journalister og forbund, som har kontakter til masseorganisasjoner i Øst-Tyskland, og som sprer østlig propaganda på grunn av “misforstått toleranse”. I SPD-forbundsdagsfraksjonen derimot kan Brandt ikke få gjennomslag for sine fordringer for en lov mot østlige agenter.

Mot tysk nøytralitet

En appell fra 51 personligheter i Forbundsrepublikken, som uttaler seg mot enhver form for tysk gjenopprustning, besvarer Willy Brandt med bitende kritikk. I flere artikler kritiserer han de som har undertegnet som “hverken-eller-nihilister”, “fantaster” og “falskmyntnere”, og fordømmer samtidig “uten-meg”-holdningen i befolkningen.

Brandt er spesielt mot forestillingen om at det finnes en nøytralitet for Tyskland i midten av Europa som er garantert av De fire maktene. Den 21. februar 1951 skriver sjefredaktøren i “Berliner Stadtblatt”: Kun den som har “forblitt nøytral i mentalt-politiske og moralsk-politiske anliggender” kan tro på østlige garantier.

Nederlag i valg i SPD-fraksjon

Under valgene til styret i SPD-forbundsdagsfraksjonen i mars 1951 mislykkes Willy Brandt med sitt kandidatur for et embete som skjønnsmann. Siden han kritiserte SPDs Europapolitikk året før, er hans forhold til parti- og parlamentarisk leder Kurt Schumacher alvorlig belastet. Også Schumachers ledelsesmetoder faller ikke i smak hos Brandt som er opptatt av personlig og politisk uavhengighet.

Arbeidet hans som forbundsdagsrepresentant i Berlin er så begrenset på grunn av det, at han i januar 1951 for alvor vurderer å si fra seg mandatet i Bonn. På slutten av mars 1951 ber Brandt om en åpen, avklarende samtale med Schumacher, noe som det foreløpig ikke blir noe av.

Kritikk av Montan-Union

Den 18. april 1951 undertegnes kontrakten om Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKFS) i Paris. Det er den første brikken i den europeiske integrasjonen. I den supranasjonale Montan-Unionen, som går tilbake til forslaget fra den franske utenriksminister Robert Schuman i 1950, deltar Forbundsrepublikken Tyskland, Italia og Benelux-landene.

Tre dager før undertegnelsen kommenterer Willy Brandt kontrakten under overskriften “Stakkars Europa” i avisen “Berliner Stadtblatt”. Overfor den kontante avvisningen fra SPD-sjefen Kurt Schumacher, som har betegnet Montan-Unionen som “konservativ, klerikal, kapitalistisk og kartellistisk”, er kritikken hans relativt mild. Man hadde ikke oppnådd et godt kompromiss mellom det nødvendige og det mulige, mener Brandt. Forbundsdagsrepresentanten i Berlin klager på at Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKFS) ikke er grunnlagt på basis av likestilling og at det kunne danne seg et “sørvestlig Mini-Europa” som isolerer seg fra England og Skandinavia. “Men”, innskrenker han, “det hadde vært synd om Schuman-planens initiativ ville renne ut i sanden.

Den tyske forbundskansleren bebreider Brandt for udemokratisk oppførsel. Han innrømmer derimot at Konrad Adenauer er oppriktig opptatt av et tysk-fransk kompromiss. Den tyske forbundsdagen ratifiserer kontrakten om Montan-Unionen mot opposisjonens stemmer den 11. januar 1952.

Sønnen Lars blir født

Den 3. juni 1951 blir Willy Brandt far igjen for tredje gang. Som han senere skriver, hadde også hans andre sønn Lars, akkurat som hans eldre bror Peter, “blitt vaskeekte Berliner når det gjelder språk og øvrig væremåte”.

Miljøet rundt familien Brandt sørvest i Berlin er ideelt. Rut Brandt forteller senere: “Marine-boligstørket ved Schlachtensjøen lå fint til, åpent og barnevennlig. (…) Barn kunne være barn med rampestreker og fantasier.”
I 1955 flytter familien Brandt til et større rekkehus, som ligger i samme gate. Den nye adressen er Marinesteig 14. Ekteparet Brandt og de to sønnene blir nære venner med nabofamilien Bohmbach, spesielt de to kvinnene føler seg knyttet til hverandre.

Brosjyre om Jugoslavia

“Titoismus’ problemer”, heter et skrift av Willy Brandt, som SPD-styret offentliggjør i august 1951. I skriftet drøfter forbundsdagsrepresentanten i Berlin den jugoslaviske kommunismen under Tito, som i 1948 brøt med Stalin og Sovjetunionen.

Derfor er Jugoslavia en “verdenspolitisk faktor av betydning” og befinner seg med “arbeiderselvstyret” i en “samfunnsmessig og idémessig utviklingsprosess”, tror Brandt. Han uttaler seg derfor for at Den sosialistiske internasjonale tar opp kontakt med Jugoslavias Kommunistiske parti. Til syvende og sist går det om å forsøke å gå “nye veier for demokratiet og den liberale sosialismen” i Jugoslavia og utover det.

Strid om forbunds­lover i Berlin

På landsmøtet den 28. oktober 1951 diskuterer SPD i Berlin kontroversielt spørsmålet om og hvordan Vest-Berlin skal overta forbundslovene. Ernst Reuter og Willy Brandt går inn for en kompromissløs overtagelse for å understreke tilhørigheten til Forbundsrepublikken. Franz Neumann og Otto Suhr krever derimot retten til å endre reguleringen av forbundslover slik at Berlin for eksempel kan beholde sitt enhetlige sosialforsikringssystem.

Imens bestemmer Forbundsdagen i Bonn om høsten 1951 å lovfeste Forbundets økonomiske hjelp for Berlin, og å øke antallet representanter fra 8 til 19. Å innlemme Vest-Berlin fullstendig i Forbundsrepublikken som en ekte delstat, noe som Reuter og Brandt ønsket, avviser de tre vestmaktene nå som før.

Arbeidsfellesskap vest-øst-hjelp

Den 27. november 1951 konstitueres i Berlin Arbeidsfellesskap vest-øst-hjelp. Ca. 30 organisasjoner har sluttet seg sammen for bedre å kunne ta seg av besøkende fra Øst-Berlin og DDR. Under opphold i Vest-Berlin skal de forsynes med penger, mat, medisiner og bøker.

“Arbeidsfellesskapet vil styrke og støtte den fellestyske samhørigheten gjennom praktiske hjelpetiltak”, sier Willy Brandt. Han har initiert west-øst-hjelpen, og overtar et av de to formannsvervene. Samtaler med unge mennesker fra øst, som under Øst-Berlins verdensungdomsmøte i Vest-Berlin, har opprørt Brandt. Siden advarer han: “Faren for en fremmedgjøring av den unge generasjonen fra sitt folk er svært alvorlig.”

Frie valg i hele Tyskland?

Høsten 1951 støtter Willy Brandt ettertrykkelig forslag fra SPD-sjef Kurt Schumacher om å avholde frie valg i begge deler av Berlin. De skal være forstadium og eksemplarisk test for demokratiske valg i hele Tyskland, som hele vesten har krevd i lang tid, og som skal føre frem til gjenforeningen.

Siden september 1951 propagerer også SED-regimet i DDR for fellestyske valg. SPD vil ta luven fra denne kampanjen og sette Sovjetunionens tysklandpolitikk på prøve.

Da UNO den 19. desember 1951 bestemmer å få kontrollere forutsetningene for frie valg i hele Tyskland, presser Brandt på for å få til en debatt i Vest-Berlins representanthus om muligheten for fellesvalg i Berlin. Men CDU avviser å støtte SPDs initiativ.

Kunngjøring mot antisemittisme

Den 17. februar 1952 finner i Titania-palasset i Berlin kunngjøringen “Forsoning med jødene” sted. Oppfordringen kom fra “Kongressen for kulturell frihet” og “Selskapet for kristent-jødisk samarbeid”. Arrangørene rundt publisisten Erich Lüth fra Hamburg, protesterer mot den nye fremveksten av antisemittismen i Forbundsrepublikken, og taler for en forsoning mellom tyskere og jøder.

Talerne minner ettertrykkelig om mordet på seks millioner jøder utført av NS-regimet, og bekjenner seg til “plikten om erstatning”. Willy Brandt er én av initiativtakerne til kunngjøringen. I sin tale fremhever han: “Hvor det hersker rasehat, er det sammen med menneskeverdet også fare for friheten.”

Stalin-note og vest-kontrakter

Like før avslutningen av forhandlingene mellom Forbundsrepublikken og de vestlige partnerne om Det europeiske forsvarsfellesskap (EDC), inviterer Sovjetunionen de tre vestmaktene den 10. mars 1952 til samtaler om Tysklands gjenforening og nøytralisering. Forbundskansleren Adenauer avviser den såkalte Stalin-noten omgående. Han fastholder den raske realiseringen av integreringen av vesten som forutsetning for gjenforeningen. SPD-formannen Schumacher derimot går inn for en nøye undersøkelse av det sovjetiske tilbudet i forhandlingene mellom de fire maktene.

Også Willy Brandt er i 1952 for å overveie Stalin-noten. Til nød skulle vesten til og med akseptere Tysklands væpnede nøytralitet om det skulle være prisen for gjenforening i frihet, forklarer han. Brandt tror derimot ikke at Sovjetunionen virkelig vil gi opp DDR. Fra hans ytringerkan manslutte at han anser Forbundsrepublikkens militære integrering av vesten som uunngåelig hvis det skulle vise seg at det sovjetiske tilbud bare er bløff. SPD-delegaten fra Berlin mener derimot lite om EDC-en, fordi den nekter Tyskland likestillingen og NATO-medlemskapet.

EDC-kontrakten og i forbindelse med den Tysklands-kontrakten, som begge undertegnes den 16. mai 1952, er ifølge Brandt generelt et stort hinder for gjenforeningen.

Kandidatur til SPD-landsstyret

Under landsmøtet i SPD i Berlin den 24./25. mai 1952 stiller Willy Brandt for første gang til valg for stillingen som landsformann. Til tross for støtte fra den regjerende borgermesteren Ernst Reuter taper han markant mot embetsinnehaveren Franz Neumann med 93 mot 193 stemmer. Brandt er rystet over at sosialdemokratene før valget har spredt ærekrenkelser om han og hans tid i eksilet.

Til de politiske årsakene om maktkampen hører ved siden av striden om overtagelsen av forbundstatens lover i Vest-Berlin også motstridene forestillinger om SPDs fremtid. Reuter-/Brandt-fløyen vil modernisere partiet, og åpne det for alle sjikt i befolkningen. Neumann og hans tilhengere derimot vil holde fast ved konseptet til det tradisjonelle arbeiderpartiet.

Protest mot kidnapping

Den 8. juli 1952 blir Vest-Berlins advokat Walter Linse, som registrerer krenkelser av menneskerettigheter begått av SED-regimet, bortført i oppdrag av Stasi (statssikkerhetspolitiet) i DDR. Bortføringen på åpen gate utløser stor offentlig harme.

Etter en protestkunngjøring i Vest-Berlin tar også Forbundsdagen i Bonn opp saken Linse den 16. juli 1952. For SPD-fraksjonen taler Berlins delegat Willy Brandt. Han krever at advokaten og flere enn 100 andre tyskere, som iht. Forbundsregjeringens informasjon har blitt bortført til østen siden 1948.

At Linse blir henrettet på slutten av 1953 i Moskva, får verden ikke vite om før noen år senere. I 2007 blir det endelig kjent at juristen har vært delaktig i ekspropriasjonen av jøder i nazitiden.

SPD-landsmøtet i Dortmund

Willy Brandt deltar med to foredrag i diskusjonene til SPD-forbundslandsmøtet i Dortmund. Den 26. september 1952 forklarer han et endringsforslag av sitt landsforbund til partiets aksjonsprogram.

Sosialdemokratene i Berlin sier ja til et militært forsvar og dermed også til en tysk armé. “Divisjonen alene klarer det ikke. Men (…) vi lever i en verden der det hadde vært enda verre hvis det bare fantes divisjoner fra Moskva”, forklarer Brandt. Dagen før propaganderte han for sine ideer om et gjenforent Tyskland som skulle være politisk innlemmet i vesten, men militært sett være nøytralt.

Som etterfølger av Kurt Schumacher, som døde i august 1952, velger landsmøtet Erich Ollenhauer som ny SPD-formann.

Avstemning over vest-kontraktene

Som generalkorrespondent til utenrikskomitéen underretter Willy Brandt Forbundsdagen i Bonn den 3. desember 1952 om kontrakten angående Det europeiske forsvarsfellesskap (EDC) og Tysklandsavtalen.

Overenskomstene, som er avtalt med regjeringen Adenauer med de vestlige partnerne, forutser at Forbundsrepublikken deltar i Vest-Europas forsvar, og til gjengjeld får en utstrakt suverenitet. I tillegg forplikter de tre vestmaktene seg til å støtte Tysklands mål om gjenforening.

I sin tale begrunner Brandt hvorfor SPD avviser avtalene. SPD frykter at Forbundsrepublikkens militære vestintegrasjon blokkerer muligheten til en gjenforening. Uansett stemmer Forbundsdagen med et flertall av regjeringskoalisjonen for vest-avtalene.

Mot delingen av Tyskland

I den “Sosialdemokratiske pressetjenesten” av 27. februar 1953 er Willy Brandts tema den tiltagende spaltningen av Tyskland og Berlin.

På slutten av mai 1952 har DDR stengt grensen mot Forbundsrepublikken for å hindre masseflukt. I tillegg separerer SED-regimet etterpå Vest-Berlin systematisk fra Øst-Berlin og omverdenen. Så får personer fra Vest-Berlin, som eier tomter i DDR, ikke lenger reise dit. Også telefonforbindelsene mellom begge deler av Berlin blir brutt.

Isoleringen mot vesten skal sikre “oppbyggingen av sosialismen” i DDR etter sovjetisk forbilde, noe som Walter Ulbricht kunngjorde i 1952. Konsekvensen av det nye SED-kursen er den spesielle støtten til tungindustrien, kollektivisering av jordbruket og avskaffelsen av delstatene.

Folkeopprør i DDR

Etter enda en økning av arbeidsnormene, går bygningsarbeidere i Øst-Berlin spontant til streik den 16. juni 1953, og demonstrerer. Dagen etter protesterer rundt en million mennesker overalt i DDR mot SED-diktaturet. De krever at regjeringen går av, frie og hemmelige valg og Tysklands gjenforening. SED viser seg å ikke være i stand til å få kontroll over situasjonen. Men sovjetiske pansere slår ned folkeopprøret i løpet av kort tid.

Siden han skal tale samme dag i Forbundsdagen i Bonn, kan Willy Brandt fly til Berlin først på kvelden den 17. juni 1953. I krisemøter i SPD i Berlin fremhever han at man til tross for det blodige resultatet ikke må gi inntrykket overfor opprørerne at deres store innsats ble til et nederlag.

Hissig debatt om 17. juni

I en tale om folkeopprøret i DDR sørger Willy Brandt den 1. juli 1953 i Forbundsdagen for en skandale. Setningen hans, “Den tyske enheten er viktigere enn bekymringene om valget til den nåværende tyske herr forbundskansler!” provoserer hissige avbrytelser fra CDU/CSU-fraksjonen. Brandt bebreider Adenauer for ikke å gjøre noen ting for gjenforeningen av Tyskland, og for å planlegge å hindre et initiativ for en konferanse med de fire maktene på grunn av Forbundsdagsvalget i september.

Angående 17. juni, “den tyske nasjonaldagen” i Forbundsrepublikken, som erklæres til lovfestet fridag, offentliggjør Brandt i de følgende månedene mange artikler og brosjyren “Arbeidere og nasjon”. I kampen for frihet og enhet er for han den sosialistiske arbeiderbevegelsen det viktigste i den tyske nasjonen.

Forbundsdagsvalg: Nederlag for SPD

Under Forbundsdagsvalget den 6. september 1953 oppnår CDU/CSU med forbundskansler Konrad Adenauer helt overraskende en stor seier. Kristdemokratene oppnår 45,2 % av stemmene, mens SPD og dets toppkandidat Erich Ollenhauer bare får 28,8 %.
Fordi vestmaktene heller ikke denne gangen tillater direktevalg i Vest-Berlin, velger representanthuset igjen de 19 forbundsdagsrepresentantene i Berlin. Blant dem er også Willy Brandt. Etter SPDs tunge nederlag tilhører han sosialdemokratene som presser på for en reform av partiet, spesielt for et moderne program og tidsriktige organisasjonsformer.
Hans overveielser rundt dette presenterer Brandt i juni 1954 i et referat foran landsmøtet i SPD i Berlin. Men til å begynne med når anstrengelsene for en reform ikke frem.

I sorg om Ernst Reuter

Med en stor kunngjøring tar SPD i Berlin den 1. oktober 1953 avskjed med Ernst Reuter. Den regjerende borgermesteren døde to dager før, plutselig og uforventet. Byen er i dyp sorg.

Etter oppfordring fra enken holder Willy Brandt gravtalen. Han betegner Reuter som “lærer, en person som kommer med sterke appeller, og samtidig en god venn”, og sier i minnetalen: “Noen ganger har man kalt deg en høystemt optimist. Hva hadde det blitt av denne byen Berlin uten ubøyelig vilje og uten troen som kan flytte fjell!” Den 3. oktober 1953 bisettes Reuter på gravlunden Waldfriedhof Zehlendorf.
.
Sammen med statsviteren Richard Löwenthal offentliggjør Willy Brandt i 1957 biografien “Ernst Reuter – et liv for friheten” (“Ernst Reuter – ein Leben für die Freiheit”).

Slutten av treparts­koalisjonen i Berlin

Etter turbulente møter beslutter styrekomitéene i SPD i Berlin den 12. november 1953 å avslutte koalisjonen med CDU og FDP, og å forlate senatsregjeringen. Tre uker i forveien har Walther Schreiber (CDU) vunnet valget som regjerende borgermester mot Otto Suhr (SPD) i representanthuset. Koalisjonsforhandlingene i ettertid er vanskelige.

Til tross for betenkeligheter er Brandt for å fortsette trepartskoalisjonen. Berlins spesielle situasjon, der det skal finne sted en utenriksministerkonferanse med De fire maktene i begynnelsen av 1954, krever etter hans mening at de demokratiske partiene samarbeider. Med sine argumenter kan Brandt derimot ikke få gjennomslag mot SPD-landsformannen Franz Neumann og hans tilhengere.

Konferanse med de fire maktenes utenriksministerne

Fra 25. januar til 18. februar 1954 møtes utenriksministerne fra USA, Storbritannia, Frankrike og Sovjetunionen for første gang igjen i en Tysklands-konferanse, etter nesten fem år. Møtet ender derimot uten resultat. Willy gjør den sovjetiske siden ansvarlig for at møtet mislyktes, der han ikke kan se noen som helst vilje til å akseptere en gjenforening av et demokratisk Tyskland.

Motsatte vurderinger fra SPD-ledelsen i Bonn og i deler av SPD i Berlin, tar han avstand fra. Gjenforeningen i frihet derimot forblir også for ham øverste mål. Han forstår den derimot ikke som en forutsetning for en øst-vest-avspenning, men på lang sikt som dens mulige resultat.

Første reise til USA

Sammen med SPD-forbundsdagsrepresentantene Carlo Schmid og Fritz Erler samt senatoren i Berlin for forbundsanliggender, Günter Klein, starter Willy Brandt en 2. mars 1954 sin første reise til Amerika. Fra Washington går reisen til New Orleans og videre til San Antonio og San Francisco. Brandt er imponert av USAs mangfold og potensial.

Informasjonsreisen, som varte i flere uker, finansieres raust av State Department. De fire sosialdemokratene møter Eleanor Dulles, søsteren til US-utenriksministeren, visepresident Richard Nixon samt senatorene James W. Fulbright, Hubert H. Humphrey og Lyndon B. Johnson. Midtpunkt i samtalene er spørsmålet om Forbundsrepublikkens forsvarsbidrag. Via New York reiser Brandt den 27. mars 1954 tilbake til Tyskland.

Nytt nederlag mot Neumann

Under landsmøtet til SPD i Berlin den 9. mai 1954 taper Willy Brandt på nytt i forsøket om å avløse sin største rival, Franz Neumann som landsformann. Annerledes enn to år før er avgjørelsen denne gang derimot virkelig knapp. For embetsinnehaveren Neumann stemmer 145 av de delegerte, men kun to mer enn for utfordreren.

Brandt blir deretter med 184 mot 83 stemmer valgt til stedfortredende formann. 40-åringen er blitt talsmannen for de sosialdemokratene i Berlin som vil videreføre Ernst Reuters politikk. Organisert av Klaus Schütz, hans etterfølger som SPD-kretsformann i Wilmersdorf, har Brandt systematisk besøkt partiets avdelingsforsamlinger, og dermed fått mange nye tilhengere.

Tilbakeslag under SPD-landsmøtet i Berlin

Under SPD-forbundets landsmøte fra 20. til 24. juli 1954 stiller Willy Brandt for første gang til valg for partiledelsen. At han bare får 155 av 372 stemmer, henger ikke minst sammen med et intervju i avisen “Neue Ruhr-Zeitung” noen dager i forveien. Der gjorde Brandt det klart at han, i motsetning til SPD-ledelsen, synes et forsvarsbidrag fra Tyskland ikke er til å unngå, enten i EDC eller – i tilfelle det mislykkes – i NATO.

For å fjerne seg fra “den innenrikspolitiske og indrepolitiske og partiinterne småkrigingen”, flykter Brandt etter landsmøtet til Norge på ferie. Til Hans Hirschfeld, pressetalsmannen til senatet i Berlin, skriver han: “Tendensen min er derimot ikke å resignere. Tvert imot: nå gjelder det å kjempe hardere.”

EDC mislykkes

Den 30. august 1954 avviser den franske nasjonalforsamlingen ratifiseringen av kontrakten om Det europeiske forsvarsfellesskap (EDC), som Frankrike, Forbundsrepublikken Tyskland og Benelux-landene har undertegnet i 1952. Kort tid etter at EDC mislyktes, starter forhandlingene om et vesttysk NATO-medlemskap.

Willy Brandt ser dette skrittet som uunngåelig. Anstrengelsene for Tysklands gjenforening skulle fortsettes, men ikke blokkere Forbundsrepublikkens innlemmelse i det vestlige forsvarssystemet i det uendelige, argumenterer han den 10. september 1954 foran SPD-funksjonærer. Partiledelsen i Bonn derimot synes fortsatt at NATO-medlemskapet er uforenlig med gjenforeningens mål.

Avansement i SPD-fraksjonen i Bonn

Under styrevalgene i SPD-forbundsdagsfraksjonen i Bonn den 13. oktober 1954, oppnår Willy Brandt det syvende beste resultatet. Dermed klarer delegaten fra Berlin for første gang spranget til en sosialdemokratisk ledelseskomité på forbundsnivået.

Representanthusvalg i Vest-Berlin

Representanthusvalgene i Berlin den 5. desember 1954 resulterer i SPD som vinner. Til tross for minimale tap i forhold til forrige valg i 1950, får partiet det absolutte flertallet av alle mandater.

Imidlertid har sosialdemokratene kun ett sete mer enn den hittidige regjeringskoalisjonen av CDU og FDP. På Otto Suhrs forslag inngår SPD etter valget en stor koalisjon med CDU.

Willy Brandt er klar leder i sin valgkrets i arbeiderbydelen Wedding, og blir valgt rett inn i representanthuset.

Valg til parlaments­president i Berlin

Den 11. januar 1955 velger representanthuset i Berlin Willy Brandt enstemmig til ny president. Han blir dermed Otto Suhrs etterfølger, som overtar embetet som regjerende borgermester.

Forut for det har det vært en hissig tautrekking i SPD i Berlin. Både Suhr og landslederen og fraksjonsformannen Franz Neumann har prøvd å hindre Brandts kandidatur til presidentembetet. Men under nomineringen i SPD-fraksjonen kunne 41-åringen få gjennomslag med 36 mot 25 stemmer mot borgermesteren Willy Kressmann i bydelen Kreuzberg.

Etter valget lover Brandt overfor representantene at han skal få til en mer avslepet uttale av den typisk nordtyske “s-en” der sp og st uttales med vanlig s, uten sj. Dette får han til utrolig raskt

Manifestet i Paulskirken og Paris-avtalene

Den 2. februar 1955 henvender Willy Brandt seg i et skriv til SPD-parti- og fraksjonslederen Erich Ollenhauer. I skrivet distanserer han seg fra “Det tyske manifestet”, som fire dager i forveien ble proklamert i Frankfurts Paulskirke, som retter seg mot Tysklands gjenopprustning og for gjenforening.

Dokumentet til den utenomparlamentariske opposisjonen av SPD, fagforbund kirker og vitenskap, oppfordrer til motstand mot Pariser-avtalene fra 23. oktober 1954, som skaffer Forbundsrepublikken opptak til NATO og omfattende suverenitetsrettigheter. Etter Brandts mening er manifestets tekst for ensidig rettet mot vesten. Han tviler også på SPDs tese om at ratifiseringen av Pariser-avtalene ville slå igjen døren for forhandlinger med Sovjetunionen om gjenforening. Brandt er sint for at SPD-ledelsen også har satt navnet hans under manifestet, mot hans uttalte vilje, fordi han tilhører styret i forbundsdagsfraksjonen.

I Forbundsdagen i Bonn er delegaten fra Berlin den 24. februar 1955 på nytt generalkorrespondent til utenrikskomitéen. I tillegg tar han stilling til kontraktene som talsmann i sin fraksjon. Brandt representerer lojalt SPDs synspunkt, men tar avstand fra polemikken mot regjeringen Adenauer. Tre dager senere godtar Forbundsdagen mot SPDs stemmer, vestkontraktene, som trer i kraft den 5. mai 1955.

For menneskelige lettelser

Den 27. april 1955 holder Willy Brandt en tale ang. temaet “Hva kan vi bidra med for Tysklands gjenforening?” på en kongress for politiets fagforbund (GdP). Parlamentspresidenten går ut fra at delingen vil vedvare en stund til. Derfor er et “Eksistensspørsmål for nasjonen”, å opprettholde og fremme kontakten og samholdet mellom tyskerne i øst og vest.

Allerede siden begynnelsen av året plederer Brandt for at vest- og østtyske myndigheter, i oppdrag for de fire maktene, skulle snakke om praktiske spørsmål vedrørende handel og trafikk i det delte Tyskland. I forbindelse med dette håper han på avtaler som trinnvis letter og normaliserer menneskenes liv. En anerkjennelse av DDR som stat, utelukker Brandt nå som før.

For fredelig koeksistens

På landsmøtet til SPD i Berlin den 22. mai 1955 snakker Willy Brandt om et skifte i verdenspolitikken. Det finnes mangfoldige forsøk på å organisere en fredelig sameksistens mellom statene. Sameksistensen er nødvendig, forklarer Brandt, fordi atomvåpenes ødeleggelseskraft truer menneskehetens eksistens, og fordi den store krigen derfor ikke lenger kan være et av politikkens midler.

Denne tanken har 41-åringen overtatt fra den britiske filosofen Bertrand Russel, som han møtte i april 1955 under et parlamentarisk møte i Roma. Koeksistens derimot, ifølge Brandt, må ikke bety å gi avkall på en fredelig forandring av status quo. Forbundsrepublikken skulle gjøre alt for å inkludere spørsmålet om gjenforening i den internasjonale avspenningen.

Samtaler med Øst-Berlin?

Overfor pressen foreslår Willy Brandt den 1. juni 1944 samtaler mellom administrasjonene fra Øst- og Vest-Berlin om de verste følgende for Berlins deling. Deretter tilbyr den øverste borgermesteren Fritz Ebert (SED) for den regjerende borgermesteren Otto Suhr (SPD) direkte politiske forhandlinger. Men senatet Vest-Berlin stoler bare på tekniske kontakter på faglig basis.

Brandt er lei seg for at Suhr ikke oppnevner noen ombudsmann for samtaler med øst-magistratet. I toppkomitéene i SPD i Berlin fremhever han den 20. juni 1955 at man burde gjøre alt for å lette livet til befolkningen. Med henvisning til toppmøtet til De fire maktene i juli 1955, advarer Brandt. Det er ikke mulig for SPD å drive en politikk kun etter den kalde krigens hensikter.

Besøk i Jugoslavia

I august 1955 reiser Willy Brandt for første gang til Jugoslavia. Etter en ferie på øya Lopud, fører han politiske samtaler etter en invitasjon fra kommisjonen for internasjonale relasjoner til “Forbundet av Jugoslavias kommunister”. Forbundsdagsrepresentanten fra Berlin konstaterer stor interesse fra Jugoslavias side i et økonomisk samarbeid med forbundsrepublikken.

Balkanlandet er spesielt interessant for Brandt på grunn av dets uortodokse, sosialistiske modell, og uavhengigheten av Sovjetunionen. Statssjefen Tito er for en “politikk til en aktiv, fredelig koeksistens” mellom øst og vest. I tillegg er Jugoslavia blant stiftelsesmedlemmene av den alliansefrie bevegelsen. Til denne organisasjonen i den “Tredje verden” hører mange unge stater i Asia og Afrika.

Formanende ord om gjenforeningen

Den 21. oktober 1955 åpner Willy Brandt som Vest-Berlins parlamentspresident i rådhuset Schöneberg for første gang med setningen: “Jeg ytrer vår ubøyelige vilje om at Tyskland må gjenforenes i frihet med sin hovedstad Berlin.”

Med dette følger Brandt opp et ønske fra “Kuratorium unteilbares Deutschland” (“tilsynsnemnd udelelig Tyskland”), som ønsker seg disse åpningsordene for alle tyske parlamenter. Deretter begynner alle møter i Berlins parlament til 1990 med de formanende ordene om gjenforeningen.

Mot tesen om to stater

Etter at Forbundsrepublikken og Sovjetunionen i forbindelse med Moskva-reisen til forbundskansleren Adenauer i september 1855 har innledet diplomatiske kontakter, forlanger Kreml fra vesten å anerkjenne at det eksisterer to tyske stater.

Under utenriksministerkonferansen til De fire maktene i Geneve om høsten 1955, foreslår Sovjetunionen derfor innkallelsen av et felles tysk råd bestående av medlemmer fra Forbundsdagen og parlamentet. Denne komitéen skal forberede gjenforeningen, samtidig som “godene” fra DDR skal opprettholdes.

I et bidrag i avisen «Die Zeit” fra 10. november 1955 gir Willy Brandt et klart avslag ang. de sovjetiske kravene. Det tyske spørsmålet kan, etter hans mening, ikke løses på basis av Bonn – Øst-Berlin og ikke uten vestmaktene.

Foredragsreise til Sverige

På slutten av mars 1956 reiser Willy Brandt til Sverige for å holde foredrag. Han holder en tale for det “Svensk-tyske-selskap” (Svensk-Tyska Sällskapet”) om temaet “Er Tysklands gjenforening fortsatt aktuell?”. Brandt kan ikke se noen sjanser for en rask og isolert løsning av Tyskland-problemet. Men han håper derimot på internasjonale forhandlinger om avspenning og nedrustning, som han ser på som forutsetning for den tyske gjenforeningen.

I den svenske hovedstaten besøker Parlamentspresidenten fra Berlin også den “Svenske komitéen for frihet og kultur (“Svenska Kommittén för Kulturens Frihet”), “Troskapsfellesskapet for sosialdemokrater fra Sudetlandet” og legasjonen til Forbundsrepublikken Tyskland.

Propagandakrangell om spionasjetunnel

Den 24. april 1956 bekjentgjør sovjeterne oppdagelsen av en spionasjetunnel i Øst-Berlins bydel Treptow, som amerikanerne har bukt for å avlytte det sovjetiske hovedkvarteret i elleve måneder. Den øverste borgermesteren i Øst-Berlin, Friedrich Ebert (SED) inviterer deretter Willy Brandt for å inspisere tunnelen. Parlamentspresidenten fra Vest-Berlin går med på det under betingelsen av at Ebert tar med seg fire politiske fanger til møtestedet ved Branderburger Tor.

Da Brandt den 28. april 1956 sammen med pressen og mange skuelystne ankommer stedet, får han utlevert et brev. I brevet meddeler Ebert at Øst-magistratet ikke er ansvarlig for å slippe fri kriminelle. Brandt snur omgående mens en medarbeider høyt og anklagede roper ut navnene til de fire fangene.

Tale om Tysklands indre forhold

I Forbundsdagen i Bonn forklarer Willy Brandt den 30. mai 1956 en stor forespørsel fra Forbundsregjeringen om “utviklingen av sovjetsonen og muligheten for tettere forbindelse mellom Tysklands to deler”. Formuleringen av forespørselen, som alle fraksjoner kommer med, vekker stor interesse hos ham og hans SPD-kollega Herbert Wehner.

Brandt presiserer at det ikke dreier seg om de utenrikspolitiske forutsetningene for gjenforeningen, men om tiltak for en øverste grense for relasjoner mellom tyskerne i øst og vest. Foran sitt eget folk og for hele verden vil Forbundsdagen gjøre klar sin vilje til å “lette livet i et vilkårlig delt Tyskland” og “å føye sammen på fornuftig vis det som ble revet fra hverandre uten mål og mening”.

Ikke plass i SPD-partiledelsen

Fra 10. til 14. juli 1956 holder SPD-forbundet landsmøte i München. I sin tale snakker Willy Brandt om bl.a. sosialdemokratenes uklare holdning om oppstillingen av stridskrefter fra Forbundsrepublikken. Noen dager i forveien har SPD i Forbundsdagen avvist loven om militærtjenesten. Brandt formaner om at et stort parti som vil regjere, kan ikke unnvike spørsmål om en statsmakt.

Som allerede to år før, stiller han til valg igjen for et sete i parlamentet. Med kun 194 av 386 stemmer mislykkes det derimot igjen. Brandt er dypt berørt av nederlaget. 42-åringen skriver til sin kone: “Jeg er veldig trist, nesten fortvilet. (…) Heller ikke denne gangen ville man ha meg med.. (…) Jeg kommer nok over det, men for øyeblikket ville jeg helst bli eremitt.”

For gjenoppbygging­en av riksdagen

Foran “Kuratoriet udelelig Tyskland” taler Willy Brandt den 15.oktober 1956 for gjenoppbyggingen av riksdagsbygningen i Berlin, som ble veldig skadet under krigen. Med dette forslaget, som han ytret for første gang i 1951, deltar Brandt i hovedstadsdiskusjonen som starter om høsten 1956.

Parlamentspresidenten i Berlin og SPD-forbundsdagsrepresentanten krever å begynne omgående med forberedelsene til en fullstendig flytting av regjering og parlament fra Bonn til Berlin. Forbundsrepublikken ville dermed bekrefte sin vilje til gjenforening, og binde Vest-Berlin enda tettere til seg, ifølge Brandt. Fremhevelsen av Berlins hovedstadsfunksjon skal dessuten avløse imagen til “frontbyen”. Arbeidene for å gjenoppbygge riksdagsbygningen begynner i 1958.

Solidaritet med Ungarn

Høsten 1956 forsøker ungarerne å frigjøre seg fra det kommunistiske herredømmet. Men Sovjetunionen slår ned folkeopprøret med brutal våpenmakt.

Den 5. november 1956 om kvelden samler det seg 100 000 mennesker foran rådhuset i Schöneberg i Vest-Berlin for å være med i en protestkunngjøring. Men talerne, frem for alt landsforbundets SPD-leder Franz Neumann, oppfyller ikke forventningene, og blir pepet ut. Da rasende demonstranter vil dra til den sovjetiske ambassaden i Øst-Berlin, bidrar parlamentspresidenten Willy Brandt, med sin modige opptreden, til å ta brodden fra den farlige situasjonen.

For sin innsats høster han mye anerkjennelse blant befolkningen, mediene og SPD i Berlin. I den partiinterne maktkampen med Neumann har Brandt nå klare fordeler.