Motstandskjemper i norsk eksil

Da Hitler kommer til makten den 30. januar 1933, yter Herbert Frahm øyeblikkelig motstand. For å beskytte seg mot nazistenes forfølgelse, kaller han seg Willy Brandt. I april 1933 går han i eksil i Norge. I Oslo oppretter Brandt en utenlandsbase for det venstresosialistiske SAPD. Derfra fortsetter han kampen mot Hitlers diktatur. De tyske myndig­hetene fratar ham det tyske statsborgerskapet på grunn av det i 1938. I Norge står Willy Brandt i tett forbindelse med arbeiderpartiet DNA som har stor politisk innflytelse på ham. På reiser i Europa knytter han i 1930-årene også mange internasjonale kontakter.

Alle tekstene fra den multimediale tidslinjen 1933-1939

Motstand mot Hitlers diktatur

Den 30. januar 1933 utnevner Paul von Hindenburg NSDAP-føreren Adolf Hitler til rikskansler. Mot maktoverføringen til Hitler yter Herbert Frahm og hans venninne Gertrud Meyer øyeblikkelig motstand. I flygeblader roper deres SAPD-gruppe i Lübeck til “antifascistisk kamp” og til “samling av de venstre kreftene”. Skriftene mangfoldiggjøres hemmelig, og fordeles i postkassene om natten.

Under en protestkunngjøring i Holstenhallen i Lübeck opptrer Frahm også som taler til SAPD den 6. februar 1933. Han og hans venner tar en stor risiko, fordi nazimotstanderne som er kjent på byen, trues med en vilkårlig pågripelse og de mest alvorlige mishandlingene utført av SA, kamptroppen til NSDAP. Mange fanger overleverer ikke torturen.

Demonstrasjon for Leber i Lübeck

Allerede i de første ukene til NS-regimet kommer tusenvis av hitlermotstandere i fengsler og konsentrasjonsleirer, frem for alt sosialdemokrater, sosialister og kommunister. Mange blir torturert og myrdet. Også SPD-riksdagsrepresentanten Julius Leber pågripes i begynnelsen av februar 1933 i Lübeck. Han anklages for å ha vært delaktig i mordet på en SA-mann.

Sammen med andre venstre går Herbert Frahm inn for Lebers løslatelse. Den 19. februar 1933 deltar 19-åringen også i en demonstrasjon da 15 000 hilser sosialdemokraten, som ble midlertidig løslatt fra fengslingen, velkommen. Siden Leber ikke kunne holde en tale på grunn av alvorlige mishandlinger, roper han bare ett ord ut til mengden: “Frihet!”.

SAPD-landsmøte i Dresden

Den 3. mars 1939 oppløser SAPD-styret i Berlin partiet og dets organisasjoner. Noen medlemmer motsetter seg derimot vedtaket, og innkaller til et “illegalt” landsmøte den 11. mars i Dresden. For SAPD-gruppen i Lübeck som fortsatt har 75 medlemmer, reiser Herbert Frahm til møtet.

Under denne reisen benytter 19-åringen for første gang navnet Willy Brandt. I Dresden beretter han om den dystre situasjonen i sin krets, og nazistenes brutale terror. Landsmøtet bestemmer å videreføre SAPD. En hemmelig riksledelse i Berlin skal organisere motstanden mot NS-regimet. I tillegg avgjøres det å etablere en utenlandssentral i Paris under ledelse av Jacob Walcher.

Emigrasjon til Norge

Paul Frölich som skal bygge opp en SAPD-base i Norge, blir pågrepet den 21. mars 1933 under forsøket på å slippe unna via Østersjøen til Danmark. Deretter gir SAPD-riksledelsen oppdrag til Herbert Frahm om a overta misjonen til Frölich, og reise til Norge. For partifellene til Det norske Arbeiderparti (DNA), søsterpartiet til SAPD, blir han annonsert som “Willy Brandt”.

Boikotten av jødiske forretninger den 1. april 1933 er det siste inntrykket den unge sosialisten tar med seg fra Lübeck. To dager senere reiser han, gjemt i en fiskebåt, fra Travemünde til Rødbyhavn. Derfra reiser han via København videre til Oslo. I bagasjen har 19-åringen 100 riksmark fra bestefaren, og et bind av “Kapital” av Karl Marx.

Ankomst i Oslo

Den 7. april 1933 kommer Willy Brandt som ved innreisen utgir seg for å være turist, med passasjerskipet “Dronning Maud” til Oslo. Dagen etter melder han seg i pressetjenesten til Det norske Arbeiderparti (DNA) hos Finn Moe, utenrikspolitisk redaktør i “Arbeiderbladet“. I denne avisen publiseres allerede den 11. april 1933 Brandts første norske artikkel ”Hvordan ser det ut i Hitler-Tyskland?“ („Wie sieht es in Hitler-Deutschland aus?“).

Moe presenterer den nyankomne for “Arbeiderbladets“ sjef, Martin Tranmæl, og DNA-formannen, Oscar Torp, og sørger for at han får losji samt økonomisk støtte fra fagforeningenes justisfond. Siden Brandt lærer seg raskt norsk, skriver han snart regelmessig innlegg i aviser.

Deltagelse på DNA-landsmøtet

I slutten av mai 1933 deltar Willy Brandt som utvalgt gjest i landsmøtet til Det norske Arbeiderparti (DNA). Han leser opp hilsener fra SAPD og samler inn penger til solidaritetsfondet i sin organisasjon. Riktignok er begge søsterpartier medlemmer i Det internasjonale arbeidsfellesskap (IAG), en veldig liten og politisk ubetydelig paraplyorganisasjon med sete i London.

Men de ulike partnerne forfølger ulike mål. Mens splittelsespartiet SAPD går inn for en revolusjon, satser massepartiet DNA siden begynnelsen av 1930-årene forsterket på sosiale reformer. Selv om de er avhengige av deres hjelp, kjemper Brandt og SAPD-ledelsen intens mot den pragmatiske kursen til det norske partiet.

Foredragsreise i Norge

I begynnelsen av juni 1933 reiser Willy Brandt rundt i Vest-Norge, der han bl.a. i Bergen og Høyanger i Sognefjord holder foredrag for medlemmer i Arbeiderpartiet DNA og fagforeningsmedlemmer om tilstandene i Tyskland, og verver støtte til SAPD. Den unge tyskeren har i mellomtiden lært så mye norsk at han ikke lenger har bruk for sin norske tolk, Aase Lionæs.

I april og mai 1933 har Brandt allerede talt for kursdeltagere på Arbeiderhøyskolen på Malmøya i Oslofjorden. I juli besøker han en sommerleir til DNA-ungdomsorganisasjonen Arbeidernes Ungdomsfylking (AUF) der han blir medlem. Med sin medvirkning i AUF vil 19-åringen styrke Arbeiderpartiets venstre fløy.

Ankomst av Gertrud Meyer i Norge

Den 9. juli 1933 kommer Willy Brandts venninne, Gertrud Meyer, til Oslo. I mai ble hun fersket mens hun spredde antifascistiske flygeblader og deretter satt i fengsel i fem uker. Willy og Gertrud bor heretter som et ektepar, men er ikke gift. Hun gjør mye for oppbyggingen av SAPD-basen i Oslo.

Som hans livsledsager engasjerer Gertrud seg i tillegg sterkt i AUF’s lokale gruppe “Frihet”, ungdomsorganisasjonen til Det norske Arbeiderparti. Gertrud som er fra Lübeck, får også raskt innpass i yrkeslivet i Norge. Etter å ha arbeidet som hushjelp og sekretær, blir hun i 1935 assistent til den østerrikske psykoanalytikeren Wilhelm Reich som hun har et tett samarbeid med inntil 1941.

Truende utvisning

Riktignok har Willy Brandt allerede kort tid etter sin ankomst til Norge fått arbeidstillatelse på anbefaling av DNA-formannen Oscar Torp. Men politimyndighetene presser på for at han snarest skal forlate Norge igjen. Torp taler derfor flere ganger den unge tyskerens sak, oppnår at Brandt får en midlertidig oppholdstillatelse til 1. september 1933.

Betingelsen om å holde seg unna “enhver politisk propaganda” ignorerer 19-åringen derimot. Da Centralpasskontoret definitivt vil avslutte hans oppholdstillatelse, og sende ham tilbake til Tyskland, protesterer Torp hos justisministeren, som Brandt skriver til Jacob Walcher den 31. august 1933. Protesten lykkes. Oppholdstillatelsen forlenges.

I sommerleiren hos “Mot Dag”

På oppdrag fra lederen for SAPD-utenlandssentralen, Jacob Walcher som har besøkt Norge i Juli 1933, står Willy Brandt i tett forbindelse med den marxistiske gruppen av intellektuelle “Mot Dag” (“Dem Tag entgegen”). I begynnelsen av september 1933 deltar han på nytt på deres sommerleir i Minnesund. I juli har han der allerede blitt kjent med Erling Falk, lederen av “Mot Dag”.
Om høsten 1933 blir Brandt medlem av organisasjonen som har rundt 100 medlemmer, og som ligner en orden. Engasjementet i “Mot Dag” medfører alvorlige konflikter med ledelsen i Det norske Arbeiderparti (DNA). Fordi siden midten av 1920-årene er det forbudt for medlemmene i DNA og ungdomsorganisasjon AUF, der Brandt er medlem, å ha noe som helst samarbeid med “Mot Dag”.

Ung multifunksjonær i SAPD

Siden ankomsten i Norge er Willy Brandt utrettelig aktiv. I Oslo har han bygget opp en liten SAPD-celle som fra høsten 1933 avholder ukentlige møter. Ved siden av skriver den unge tyskeren artikler og brosjyrer, holder foredrag, støtter motstandsarbeidet i Tyskland, og engasjerer seg i den norske arbeiderbevegelsen.
Fra 20. til 28. oktober 1933 reiser Brandt illegalt til Stockholm for å delta i en kongress til ungdomsforbundet til Det kommunistiske Partiet i Sverige (Kilbom-KP) som er uavhengig av Moskva. I samtaler lodder han der bl.a. mulighetene for å bygge opp en ny ungdomsinternasjonale. I tillegg prøver den 19-årige å finne økonomiske ressurser for SAPD’s arbeid.
I begynnelsen av november 1933 erklærer Brant seg villig til å overta ledelsen i den sentrale utenlandsbasen til Det sosialistiske ungdomsforbundet i Tyskland (SJDV), SAPD’s ungdomsorganisasjon. Med tanke på mangfoldet av aktiviteter, får han av Jacob Walcher, hans faderlige venn som er leder av SAPD-utenlandssentralen i Paris, et advarende råd: “Min kjære Willy, du begynner å gape for høyt. Mindre ville definitivt være mer.”

Opposisjon mot Tranmæl og Torp

I begynnelsen av desember 1933 tar Willy Brandt med tre andre “Mot Dag”-medlemmer og to representanter fra ungdomsorganisasjonen AUF initiativet til stiftelsen av en komité. I hemmelighet vil gruppen organisere en venstre organisasjonsbevegelse i DNA, for å styrte partiledelsen rundt Martin Tranmæl og Oscar Torp.

Like før hadde den unge tyskeren et møte både med “Mot Dag”-sjefen Erling Falk og Tranmæl-motstanderen Olav Scheflo, og drøftet med dem spørsmålet om og hvordan man kunne erobre makten i DNA. For dette målet begynner Brandt systematisk å bygge opp et nettverk av likesinnede i Norge. For å gjøre dette reiser han i januar 1934 til Telemark fylke på Østlandet, og reiser til Kristiansand, Stavanger og Bergen.

Ungdomskonferanse i Laren og Brussel

Den 12. februar kommer Willy Brandt for første gang til Paris. Etter samtaler med partifeller i SAPD-utenlandssentralen begir han seg på veg til Laren i Nederland for å delta for SJVD, partiungdommen til SAPD, på en internasjonal ungdomskonferanse.

Rett etter konferansens start den 24. februar 1934 stormer politiet forsamlingen, og arresterer de utenlandske delegerte. Brandt er veldig heldig. Etter tilråding av Finn Moe og Aake Anker-Ording, som forblir ved hans side, viser han politibetjenten den norske oppholdstillatelsen i stedet for det tyske reisepasset, slik at man tror han er norsk. De øvrige tyske konferansedeltagerne transporteres til grensen, og der blir de utlevert til myndighetene i “Det tredje riket”. Med de andre utlendingene kommer Brandt i fengselet i Amsterdam, og blir deretter satt i et tog til Brüssel.

I den belgiske hovedstaden fortsetter konferansen til de venstresosialistiske ungdomsforbundene den 27./28. februar 1934. Som dekknavn kalles møtet “Konferansen i Lille”. De delegerte vedtar stiftelsen av Det internasjonale kontoret til revolusjonære ungdomsorganisasjoner som fra juni 1934 har setet sitt i Oslo. En av sekretærene i kontoret er Willy Brandt. Sekretariatet utgir hver måned en “internasjonal ungdomsbulletin”. På grunn av permanente interne stridigheter kommer denne internasjonale foreningen aldri utover begynnerstadiet.

Første SAPD utenlands­konferanse i Paris

Fra Brüssel reiser Willy Brandt tilbake til den franske hovedstaden til SAPDs første utenlandskonferanse. Etter arrestasjonen av riksledelsen i Berlin i august 1933, er Paris partiets eneste sentrum. Under debatten om de teoretiske føringene og SADPs kamp mot fascismen i Tyskland, deltar også Brandt med diskusjonsbidrag.

20-åringen etterlater seg et sterkt inntrykk. En venninne til fotograf Gerda Taro skriver i et brev at alle mennesker er begeistret for den “fantastiske gutten” som “ansees som en av de fremtidige menneskene i arbeiderbevegelsen”. Ikke bare hun selv, men alle jenter hadde visst forelsket seg i han. Den 18. mars 1934 reiser Willy Brandt tilbake til Oslo via København.

Kontrovers menings­utveksling med Torp

På grunn av Willy Brandt’s venstreopposisjonelle holdning og hans forbindelse til “Mot Dag”, kaller Oscar Torp, formannen i Det norske Abeiderpartiet, 20-åringen den 10. april 1934 inn på teppet. Torp forklarer at partiet, på grunn av illojaliteten, ikke er villig til å støtte han økonomisk. I den hissige meningsutvekslingen innrømmer den unge tyskeren riktignok kontakter og politiske overensstemmelser med “Mot Dag”, men nekter for sitt medlemskap.

Selv om Brandt fortsetter sin kritikk av DNA-ledelsen, innstilles betalingene kun midlertidig. I slutten av mai 1934 går Torp hos justisministeren igjen inn for at den tyske flyktningen ikke skal utvises. Oppholdstillatelsen som går den 1. juni 1934 forlenges deretter til den 1. desember 1934.

Hissige debatter i AUF

Under AUFs kongress, ungdomsorganisasjonen i Det norske Arbeiderparti i midten av mai 1934, lufter mange deltagere sin misnøye med Willy Brandts politiske opptreden. Han bebreides for å være “spion” og “fraksjonsskyver”. En søknad fra opposisjonen i AUF om å gi ham talerett, avvises med 102 mot 63 stemmer.

Annerledes enn Brandt hadde håpet, viser kongressen at den venstre fløyen i første omgang ikke har noen mulighet til å overta roret hos partiungdommene. Følgelig satser venstresosialisten riktignok fortsatt på en radikalisering og revolusjonering av den norske arbeiderbevegelsen. En direkte konfrontasjon med AUF- og DNA-ledelsen derimot unngår han.

Førende rolle hos “Mot Dag”

Siden høsten 1933 er Willy Brandt medlem i den marxistiske organisasjonen av intellektuelle “Mot Dag” der han ofte holder foredrag i forsamlingene. Den 21. juni 1934 blir han av styret utnevnt til gruppesekretær og salgsleder i den elitære gruppen. Fra annet halvår 1934 hører den unge tyskeren til ledersjiktet i den vidt forgrenede organisasjonen i Norge.

Brandt tilhører også forlagsredaksjonen i Fram-forlaget i Oslo, deltar i redaksjonsmøter i tidsskriftet “Mot Dag”, og er bl.a. medlem i en hjelpekomité for Tyskland samt Den internasjonale komitéen. Siden juni 1934 er han i tillegg medforfatter av et “arbeiderleksikon” og den første norske utgaven av Karl Marx’ “Kapitalen”. Arbeidet for “Mot Dag” bidrar til å sikre hans materielle eksistens.

Møter i Malmö og København

I midten av august reiser Willy Brandt til en internasjonal ungdomskonferanse i Malmø. Etterpå reiser han til København for å drøfte partiets politiske arbeid i Skandinavia med SAPD-partifellene.

Den unge venstresosialisten har allerede i mai 1934 oppholdt seg i den danske hovedstaden i pinsen, og med venner drøftet motstandens aktiviteter i Tyskland.

Reiser til Sverige og Danmark er snart rutine for Brandt. I løpet av 1930-årene stopper han ofte også i Stockholm og i Gøteborg.

Student på Universitetet i Oslo

For å forbedre sjansene til ytterligere forlengelse av oppholdstillatelsen sin, blir Willy Brandt den 1. september 1934 immatrikulert som student på Universitetet i Oslo i studiefagene nyere historie og filosofi. På slutten av oktober 1934 består han examen philosophicum som er obligatorisk for alle studenter.
Etterpå går Brandt til historieforelesninger, men oppnår ingen universitetsgrad. For han er studiet en bisak, fordi det politiske arbeidet fortsatt står i forgrunnen.

Hjelp til anklagede SAPD-medlemmer

Den 26. november 1934 begynner prosessen mot 24 SAPD-medlemmer foran NS-folkedomstolen. I Oslo organiserer Willy Brandt en solidaritetsaksjon for de politiske fangene. Sammen med sin “Mot Dag”-kamerat Aake Anker-Ording får han 19 norske advokater til å protestere med et skriv til Justis- og utenriksdepartementet i Tyskland mot mishandlingene av de arresterte, og mot anvendelsen av lover som er vedtatt i ettertid.

På initiativ fra Brandts livesledsager Gertrud Meyer støtter justisfondet til Det norske Arbeiderparti DNA hjelpeaksjonen økonomisk. På grunn av den store internasjonale oppmerksomheten blir dommene til folkedomstolen unntaksvis relativt milde.

Møte i SAPD-utenlands­sentralen i Paris

Den 8. februar 1935 reiser Willy Brandt for andre gang til Paris. Etter en konferanse i Det internasjonale arbeidsfellesskapet (IAG), paraplyorganisasjonen til venstresosialistiske partier, deltar den 21-årige fra 19.–27. februar i et møte i SADPs utenlandssentral.

I et referat kritiser han for første gang den norske organisasjonen av intellektuelle»Mot Dag“, som til da er partner til SADP. Iflg. Willy Brandt opptrer “Mot Dag” arrogant overfor arbeiderne, og har kun lite innflytelse i arbeiderbevegelsen i Norge. Brandt anbefaler SAPD å distansere seg fra “Mot Dag”, og vende seg i større grad mot den venstre opposisjonen i Det norske Arbeiderparti DNA. Til tross for noen kritiske stemmer, godtar SAPD-ledelsen dette forslaget. Den 11. mars 1935 reiser Brandt tilbake til Oslo.

DNA overtar regjeringen i Oslo

Når Willy Brandt kommer tilbake fra Paris blir han vitne til et maktskifte i Norge. Etter at regjeringen Mowinckel er styrtet, danner arbeiderpartiet DNA den 20. mars 1935 en mindretallsregjering med statsminister Johan Nygaardsvold i spissen.

Brandts holdning til dette er ambivalent: På en side ser han DNA-regjeringsdeltagelsen som sjanse til å oppnå betydelige forbedringer for arbeidere og bønder, og for å skape forutsetningene for arbeiderbevegelsens komplette maktovertagelse. På andre siden kritiserer han den nye regjeringen som altfor kompromissvillig overfor kongen, kirken og de borgerlige partiene. At deres unge venn i Oslo ikke ganske enkelt avviser DNA-kursen, kritiserer Jacob Walcher og andre SAPD-medlemmer på det sterkeste.

Møte mellom SAPD-eksilanter i Stockholm

På konferansen til hans partis skandinaviske eksilgruppe i Stockholm utløser Willy Brandts holdning overfor DNA-mindretallsregjering i Norge høye bølger.
Hans artikkel som like før utkom i SAPD-organet “Ny front”, der han uttaler seg forsiktig positivt om regjeringsdeltagelsen av det norske søsterpartiet, kritiseres heftig av de tyske partifellene.

De påstår at reformpolitikken, som er tilstrebet av DNA, “innenfor kapitalismens ramme” kun ville styrke fascismen. Brandt blir beskyldt for å være infisert av reformidéene til Det norske Arbeiderparti og dets bekjennelse til parlamentarismen.

Brudd med “Mot Dag”

Våren 1935 forlater Willy Brandt” den marxistiske gruppen av intellektuelle “Mot Dag”, der han var medarbeider i 1,5 år. I et brev til SAPD-utenlandssentralen i Paris forklarer den 21-årige den 18. mai 1935 sin avgjørelse med isoleringen av “Mot Dag” i den norske arbeiderbevegelsen og gruppens arroganse overfor enkle arbeidere.

Samtidig beskylder Brandt “Mot Dag” for ikke å kritisere politikken til DNA-mindretallsregjeringen, og dermed for å svekke den venstre fløyen i Det norske Arbeiderparti. Han klager også over manglende støtte til de tyske flyktningene. Etter noe nøling distanserer også Jacob Walcher i Paris seg fra»Mot Dag“. Etter at deres leder Erling Falk ble syk, oppløses gruppen i juni 1936.

Nobelpris-initiativ for Carl v. Ossietzky

Siden 1933 sitter den tyske publisisten Carl von Ossietzky fengslet i konsentrasjonsleirer til “Det tredje riket”. For å hjelpe ham og for å informere verden om situasjonen til de politiske fangene i Tyskland, starter venner en internasjonal kampanje. De foreslår Ossietzky til Nobels fredspris.

I Norge deltar Willy Brandt i aksjonen. Den 12. juli 1935 propaganderer han i “Arbeiderbladet” for å utmerke Ossietzky. Ved hjelp av publikasjoner og brev samt samtaler med norske politikere bidrar Brandt til kampanjens suksess. I 1936 tildeler Nobelkomitéen i Oslo Ossietzky Nobels fredspris for året før. Men KZ-fangen kan ikke motta prisen personlig. I 1938 dør Ossietzky av følgene fra fengslingen.

Nyhet om bestefarens suicid

Ledsaget av sin venninne Gertrud Meyer ser Willy Brandt på slutten av august 1935 for første gang etter flukten fra Tyskland sin mor Martha igjen under et møte i København. Anledningen kunne knapt være tristere: Fortvilet over den politiske situasjonen i Tyskland og det ulykkelige ekteskapet, tok bestefaren Ludwig Frahm den 15. juni 1935 livet sitt med en pistol.

Brandt er knust av tapet, og skjønner hvor lite som forbinder ham med sin barndom i Lübeck. Også de kompliserte familieforholdene bidrar til dette. Av en onkel fikk han allerede i 1934 vite at hans mor Martha ikke var Ludwig Frahms biologiske datter.

Antifascistisk enhet

Fra november 1935 leder Willy Brandt det antifascistiske emigrantfellesskapet i Oslo som da har eksistert i et halvt år. Hans stedfortreder kommer fra Den kommunistiske internasjonalen (Komintern). Brandt søker samarbeidet med kommunistene i kampen mot Hitler og for et venstre enhetsparti.

Mulighetene for en antifascistisk allianse har lynraskt forbedret seg siden august 1935. Stalins Sovjetunion med sine underdanige kommunister, forulemper ikke lenger sosialdemokratene og sosialistene som fascistenes håndlangere, men går inn for en felles front, frem for alt mot nasjonalsosialismen i Tyskland. Men Brandts plan om en fusjon av ungdomsforbundene til SAPD og KPD går ikke opp. På grunn av mistillit og stridigheter mislykkes idéene snart.

Flytting i Oslo

På slutten av 1935 flytter Willy Brandt og hans livsledsager Gertrud Meyer til en fireroms leilighet i et eldre bolighus i Hollendergata nr. 2/III i nærheten av Østbanen. I de første to årene i Oslo har de bodd i små møblerte rom.

Ikke minst på grunn av Gertruds stilling hos Wilhelm Reich har paret ingen økonomiske bekymringer, og kan leve forholdsvis godt. Leiligheten blir midtpunktet til SAPD-gruppen i Oslo, og kontaktpunktet for de nyankomne partimedlemmene.

I september 1937 flytter Brandt sammen med sin livsledsager Gertrud Meyer inn i en ny leilighet i Oslos bydel Sinsen i Østre Aker. Adressen er: Schouterrassen blokk VII, oppgang 32, 5. etasje.

Opprop for opprettelse av en “Tysk folkefront”

Siden kursendringen i den sovjetiske utenrikspolitikken, ser det ut som om samlingen av alle antifascistiske krefter i motstand mot Hitler og nazistene er mulig. For dette formål møtes fra høsten 1935 omtrent 50 representanter fra det tyske eksilet på hotellet “Lutetia” i Paris. Den 2. februar 1936 oppfordrer denne kretsen til opprettelse av en “Tysk folkefront”, og stifter en komité for å forberede den.

I listen over de 118 som undertegner, finnes i tillegg til seksten sosialdemokrater og seksten kommunister også ti representanter for SAPD. En av dem er Willy Brandt, selv om han ikke er tilstede personlig. SAPD-utenlandssentralen har fullmakt til å disponere hans underskrift. Blant dem som undertegner oppropet finnes også forfatteren Heinrich Mann fra Lübeck.

Nytt opphold i Paris

Like før 1. mai 1936 kommer Willy Brandt igjen til den franske hovedstaden som han nå blir kjent med nærmere for første gang. Til å begynne med bor han i et lite hotell i Quartier Latin, og deretter hos Jacob Walcher i forstaden Les Plessis-Robinsen. I Paris gripes Brandt av oppbruddsstemningen som hersker blant de venstre i Frankrike siden valgseieren, og følger opprettelsen av en folkefront-regjering.

Under sitt fem uker lange opphold deltar han bl.a. i et møtet i Det internasjonale arbeidsfellesskapet (IAG) og en kongress arrangert av de franske fagforeningene. De sentrale emnene er debatter med SAPD-ledelsen, og forsamlinger av tyske eksilanter. Temaet er frem for alt opprettelsen av en tysk folkefront mot nazi-regimet. Den 7. juni reiser Brandt tilbake til Oslo.

Nye papirer

Den 4. juli 1936 undertegner såvel Norge som Sverige Genève-konvensjonen. Med dette forplikter begge statene seg til å utstede identifikasjonspapirer, det såkalte Nansen-passet, til alle flyktninger som bor hos dem. På denne måten får Willy Brandt et norsk fremmedpass, utstedt på hans navn Herbert Frahm. Hans tyske pass fra 1931 er gått ut den 1. juli 1936.

Partioppdrag for “Metro”

I august 1936 mottar Willy Brandt et brev fra Jacob Walcher fra Paris der det står at han skal gjøre seg klar til snarlig innsats i “Metro”. I oppdrag av SAPD-utenlandssentralen skal den 22-årige ta kontakt med de ca. 200 SAPD-partifellene som fortsatt yter motstand i undergrunnen, men som har vært uten ledelse i noen måneder.

Riktignok gir Brandt utrykk for mye tvil, men motsetter seg ikke den farlige oppgaven. Under oppholdet sitt i Berlin tar han identiteten til en norsk student. Nordmannen Gunnar Gaasland, som Gertrud Meyer har inngått et proformaekteskap med, stiller ham sitt pass til disposisjon der det settes inn et foto av den unge tyskeren. Rundt den 18. september forlater Willy Brandt Oslo, og reiser til Paris for å forberede sin misjon.

"Illegalt“ opphold i Berlin

Fra Paris reiser Willy Brandt, etter all sannsynlighet i begynnelsen av oktober 1936, med toget til Berlin. Kamuflert som den norske studenten Gunnar Gaasland, oppholder han seg i rikshovedstaden til like før jul. Han bor på hybel på Kurfürstendamm/hjørnet Joachimsthaler Straße. Om formiddagen “studerer” den 22-årige. I Det prøyssiske statsbiblioteket beskjeftiger han seg med NS-ideologien, leser aviser og tidsskrifter.
Om ettermiddagen, tidlig på kvelden og i helgene har Brandt hemmelige møter med SAPD-medlemmer. Han er veldig heldig at ikke den ekte identiteten til den norske studenten blir oppdaget. Inntrykkene om motstanden av undergrunnsgruppen mot nazi-regimet som han fikk i Berlin, bearbeider Brandt i en artikkel som publiseres anonymt i mars 1937.

SAPDs “Katowice-konferanse”

Etter at de tilbrakte julen sammen i Praha, reiser Willy Brandt og Gertrud Meyer i slutten av desember 1936 først til Brünn. Der skal det finne sted en SAPD partikonferanse som har vært planlagt lenge. Men på kort varsel må møtet som går under dekknavnet «Kattowice-konferanse”, flyttes til Ostrau i Mähren-Schlesien.

Konferansen i januar 1937 forløper veldig kontroversielt. De 17 delegerte, deriblant også Brandt og Meyer, er uenige om SAPDs framtidige kurs i motstanden. På grunn av de begrensede innflytelsesmulighetene deres lille parti har, støtter Jacob Walcher og Willy Brandt et forsterket samarbeid med kommunistene og de venstre sosialdemokratene i gruppen “Neu Beginnen” – “Starte på nytt”. Målet deres er opprettelsen av et revolusjonært enhetsparti. Noen av partifellene holder kompromissløst fast ved en selvstendig vei i SADP. Kort tid etter fører denne striden til at partiet splittes.

For Willy Brandt ender konferansen med en personlig skuffelse. Han blir ikke valgt inn i partiledelsen fordi eldre delegerte betrakter ham for å være for ung. Et sterkt inntrykk etterlater 23-åringen derimot hos Stefan Szende som han kort tid i forveien allerede hadde møtt i Praha. Det oppstår et livslangt vennskap mellom de to som er spesielt tett i tiden de tilbringer sammen i svensk eksil.

Etter “Kattovice-konferansen” deltar Willy Brandt i Warszawa i en kongress til ungdommen til det “Allmenne jødiske arbeiderforbundet i Polen” (“Forbundet”). Via Gdansk og København kommer han tilbake til Oslo den 12. januar 1937.

Nytt oppbrudd etter politiavhør

Kort tid etter at han var tilbake i Oslo, blir Willy Brandt innkalt til politiet. En funksjonær stiller ham spørsmål om navn, inntekter, politiske aktiviteter, utenlandsreiser og om hans tyske pass.

Til tross for dette avhøret forlater Brandt allerede den 14. februar 1937 Norge på nytt for et lengre utenlandsopphold i oppdrag av SAPD. Via Danmark og Antwerpen i Belgia reiser Willy Brandt sammen med den norske journalisten Per Monsen, først til Paris. Der skaffer de seg visa for den videre reisen til Spania.

Observatør i den spanske borgerkrigen

I begynnelsen av mars 1937 kommer Willy Brandt til Spania. I oppdrag av SADP skal han forberede en konferanse til det internasjonale kontoret til de revolusjonære ungdomsorganisasjonene som i mellomtiden har slått seg ned i Barcelona. Samtidig vil Brandt lage reportasjer til den norske arbeiderpressen om den spanske borgerkrigen der Francos fascister og republikanernes tropper bekjemper hverandre siden juli 1936.

Under et besøk ved Aragón-fronten i Huesca i mars 1937 opplever den unge tyskeren, uten at han noen gang selv har benyttet et våpen, krigens nådeløse hensynsløshet. Brandt jobber også for “Hjelpekomitéen for Spania” som ble startet av Det norske fagforeningsforbundet. Han støtter sykehus og barnehjem, og fordeler medisiner og næringsmidler til den nødlidende befolkningen.

Deprimerende uker i Barcelona

Willy Brandts opphold i Barcelona står ikke under noen heldig stjerne. Forsyningssituasjonen er dårlig, og pengeoverføringene uteblir, slik at han må sette seg i gjeld. Dessuten er Brandt politisk isolert. Under den internasjonale ungdomskonferansen i begynnelsen av mai 1937 er det kun stridigheter. Det ultravenstre “Arbeiderparti for marxistisk enhet” (POUM) fordømmer folkefrontpolitikken til dets søsterparti SAPD som “kontrarevolusjonær”.

Spesielt nedslående er de blodige konfliktene i den republikanske leiren.. Trofaste tilhengere av Moskva går til verks mot anarkister og “Trotzkister”. Flere venstrepolitikere forsvinner sporløst, deriblant også en venn av Brandt. Det antas at Stalins agenter har myrdet dem. Skuffet og deprimert reiser Willy Brandt sin vei den 25. juni 1937.

Hos SAPD-ledelsen i Paris

Sommeren 1937 oppholder Willy Brandt seg flere uker i Paris. I begynnelsen av juli informerer han SADPs utvidede ledelse i et møte om sine erfaringer i Den spanske borgerkrigen. Kampen mellom Francos tropper og de republikanske forbundene, betegner Brandt som “forkamp i det store, uunngåelige verdensoppgjøret mellom fascisme og sosialisme”. Han fremhever at kommunistene undergraver enhetsfronten i arbeiderbevegelsen ved at de forfølger venstrekrefter i Spania.

I Paris møter Willy Brandt også det nederlandske fagforeningsmedlemmet Edo Fimmen. Formannen i Den internasjonale transportarbeider-føderasjonen (ITF) har et kontaktnett som brukes av sjømenn til å smugle antifascistisk materiell til Tyskland.

Konferanser i England og Sverige

I begynnelsen av august 1937 forlater Willy Brandt Paris, og reiser for første gang til de britiske øyene. I Letchworth, nord for London, deltar han fra 8. til 12. august i et møte i Det internasjonale arbeidsfellesskapet (IAG), paraplyorganisasjonen til venstresosialistiske partier. Under konferansen kritiseres Brandt heftig som SAPDs representant. Ultravenstre avvikere beskylder ham til og med for å ha svertet østerrikeren Kurt Landau, mens han oppholdt seg i Spania. Landau, som holder seg gjemt i flere måneder, bortføres til slutt i Barcelona i september 1937, og blir borte for alltid. Brandt tilbakeviser de grunnløse beskyldningene, som han også senere blir konfrontert med, på det sterkeste.

Fra 16. til 21. august deltar Willy Brandt i Sør-Sverige i en konferanse i Det sosialistiske ungdomsforbundet (SJVD), SAPDs ungdomsorganisasjon. På hans proposisjon vedtas at SJDV forlater det internasjonale kontoret til revolusjonære ungdomsorganisasjoner. De tilstedeværende er også for et samarbeid med de sosialdemokratiske rekruttene i Den sosialistiske ungdoms-internasjonalen (SJI) som går inn for arbeiderbevegelsens enhet. Under dette møtet holder også Wilhelm Reich et foredrag. Initiativet til dette kom fra Willy Brandt som under sitt opphold i Spania våren 1937 hadde en intens brevveksling med psykoanalytikeren. Søndag 22. august 1937 reiser Brandt tilbake til Oslo.

Tidsskrift til tyske emigranter i Oslo

Med Willy Brandts deltagelse grunnlegger tyske venstresosialister, kommunister og venstre sosialdemokrater 27. september 1937 i Oslo tidsskriftet “Det skjulte Tyskland” (“Das verborgene Tyskland”). Prosjektet starter i huset til Johan Vogt og hans kone Gerd. I dagboken til den norske økonomiforskeren er det følgende skrevet: “I dag har vi forberedt en viktig oppgave som skal bidra til å forbinde vårt Tyskland med vårt Norge. Takk til Gerd og Johan Vogt at de gir oss plass til det. 27/9/1937 Willy Brandt”

Publikasjonen vil informere den norske offentligheten om forholdene i “Det tredje riket”, og opplyse om de politiske flyktningenes motstandsarbeid. Organet til “Arbeidsfellesskapet Oslo” som ledes av Brandt, blir publisert til og med mai 1939.

Nordisk folkefront-konferanse

I midten av oktober 1937 deltar Willy Brandt i Gøteborg i en konferanse med tyske sosialdemokrater, venstresosialister og kommunister fra Norge, Danmark og Sverige. Den er høydepunktet til enhets- og folkefrontaktivitetene til det tyske eksilet i Skandinavia.

I et skriv til SAPD-ledelsen i Paris viser Brandt seg etterpå veldig tilfreds for at det konkrete motstandsarbeidet har stått sentralt under konferansen, og ikke teoretiske diskusjoner.

Strid i SAPD-gruppen i Oslo

Under Willy Brandts fravær i mange måneder, har mye endret seg i Oslo. Blant de nyankommende tyskspråklige eksilanter finnes stadig flere sosialdemokrater som Det norske Arbeiderparti DNA tar seg spesielt av. Også i den lille SAPD-gruppen i Oslo foregår det en endring i personellet. Eldre og akademisk utdannede partimedlemmer kom til, og setter et spørsmålstegn ved Brandts lederrolle etter at han er tilbake.

Etter at flertallet i gruppen ikke lenger har tillit, nedlegger Willy Brandt og Gertrud Meyer den 8. november 1937 alle deres funksjoner. Likevel blir Brandt i slutten av november valgt inn en gang til i den kollektive gruppeledelsen. Men kompromisset kan ikke skjule at SADP-cellen er dypt splittet.

Foredrag i Norge

I de første to månedene i 1938 reiser Willy Brandt mye rundt i Norge for å holde foredrag i byer og kommuner. I Torp, 100 km sør for Oslo, snakker han den 5. januar 1938 om situasjonen i Spania.

Fra slutten av januar til midten av februar oppholder 24-åringen seg hos arbeidersamfunnet i Høyanger og i Bergen der det står opptredener på hans program. Foredragenes titler lyder: “5 års Nazistyre – De tyske arbeidernes kamp for bedre kår” og “Nazismens krise”.

Endelig splittelse av SAPD-gruppen Oslo

Konflikten i SAPD-cellen i Oslo som har ulmet i måneder, bryter fullt ut igjen om våren 1938. Flertallet i gruppen bebreider Willy Brandt for illojale og egenmektige metoder, og vil ikke lenger samarbeide med ham. Ved nyvalg av formannskapet taper han mot sin kontrahent Paul Wassermann med tre mot sju stemmer.

Brandt nekter imidlertid å anerkjenne resultatet, og kobler inn SAPD-utenlandssentralen i Paris. Etter at et meglingsforsøk mislykkes, bestemmer partiledelsen seg i september 1938 mot Wassermann. Han forlater deretter SAPD sammen med åtte andre medlemmer. På slutten av året eksisterer Oslo-gruppen i praksis ikke lenger.

Gruppereise gjennom Nederland og Belgia

Fra 24. juni til 11. juli 1938 ledsager Willy Brandt medlemmer av kommunearbeider-fagforbundet på en reise gjennom Nederland og Belgia. Fra Oslo reiser gruppen per båt via Kristiansand til Rotterdam. Andre stasjoner er Den Haag, Scheveningen, Amsterdam, Hilversum, Alkmaar, Zuidersee, Brüssel, Charleroi og Antwerpen.

Brandt fungerer som tolk, og er delegasjonens talsmann ved alle offisielle anledninger. Fagforeningen rapporterer: “Han opptrådte med en verdighet og en klokhet som vekket vår beundring, og som medførte at vi overalt ble behandlet med respekt og æresbevisninger.” Etter at han er tilbake i Oslo, blir Brandt kun noen få dager i Oslo før han den 17. juli 1938 igjen reiser til Paris.

Igjen i Paris

Sommeren tilbringer Willy Brandt igjen i den franske hovedstaden. Den 23./24. juli 1938 deltar han i en konferanse i den “Frie tyske ungdommen” (FDJ) som har eksistert siden januar 1936 som en felles plattform for de kommunistiske og venstresosialistiske ungdomsforbundene.

Den 27./28 august 1938 finner det også sted et møtet i Det internasjonale arbeidsfellesskapet (IAG) i Paris. Siden paraplyorganisasjonen av venstresosialistiske partier ikke lenger er mer enn en forsamling av stridslystne avvikere, forlater Brandt møtet før tiden. Kort tid etterpå forlater SDAP IAG.
Den 20. september 1938 opplever 24-åringen også at den tyske folkefronten definitivt ikke eksisterer lenger. En fjerdepart av deltagerne, deriblant Brandt, nekter å undertegne oppropene som er forfattet av kommunistene.

Tap av tysk statsborgerskap

Det tar fem år før det hemmelige statspolitiet oppdager at Herbert Frahm og Willy Brandt er en og samme person. Som tusenvis av andre Hitler-motstandere som har flyktet til utlandet, fratar NS-myndighetene ham det tyske statsborgerskapet grunnet hans motstand.

Det respektive søksmålet mot Frahm/Brandt reises i midten av mai 1938. Tapet av statsborgerskapet gjøres den 5. september 1938 ved oppslag i avisen Reichsanzeiger. Det hemmelige statspolitiets saksdokumenter viser derimot at det tyske hemmelige statspolitiet totalt sett vet kun relativt lite om Willy Brandt og hans aktiviteter i eksilet. På grunn av det tyske konsulatet i Norge kjente det hemmelige statspolitiet siden 1937 derimot til Brandts adresse i Oslo.

Sekretær i Spania-komitéen

Willy Brandts forhold til arbeiderbevegelsen i Norge blir stadig tettere i løpet av året 1938. Høsten 1938 blir han sekretær i “Den norske Hjelpekomité for Spania“.

Selv om han fortsatt ikke har noen offisiell arbeidstillatelse, arbeider Brandt der som journalistisk medarbeider i pressetjenesten. Han holder foredrag om Spania, og skriver for den norske arbeiderpressen. Utover det leder Brandt på arbeiderhøyskolen på Malmøya i 1938/39 innføringskurs om fagforeningsarbeid.

Kritikk av vestlig ettergivenhet

For motstanderne av NS-diktaturet er 1938 et år fullt av bitre skuffelser. I mars marsjerte tyske tropper inn i Østerrike, uten at utlandet grep inn. Den 1. oktober har stridskreftene også besatt Sudetenland, og dermed inkorporert en del av Tsjekkoslovakia. Dagen før har Tyskland, Storbritannia, Frankrike og Italia undertegnet Münchenavtalen som tvinger regjeringen i Praha til å avstå landområdet til “Det tredje riket”.

I en artikkel for det norske tidsskriftet «Det 20de århundre“ kritiserer Willy Brandt vestmaktenes ettergivenhet og svakhet som bare ville øke Hitlers appetitt enda mer. Münchenavtalen har styrket NS-regimet innvendig, og kaster den tyske opposisjonen igjen langt tilbake. 25-åringen er ikke i tvil om at Hitler vil erobre hele Øst-Europa med krig. Slik Brandt ser det, taler også progromene mot de tyske jødene i november 1938 for det. Jødeforfølgelsen er “uttrykk for nazismens hensynsløse kamp mot alt som heter humanitet”, skriver han kort tid etterpå i et bidrag til en norsk fagforeningsavis..

Sosialistisk arbeidsfellesskap

Under parolen “Sosialistisk konsentrasjon” har Willy Brandt en stor del av æren for å føre sammen de moderate venstre kreftene i det tyske eksilet i Oslo. I begynnelsen av 1939 forenes representanter for SAPD og “Neu Beginnen” samt revolusjonære sosialister som har kommet tilbake til sosialdemokratiet i “Arbeidsfellesskapet av den tyske proletariske emigrasjonen”.

Deriblant finnes også noen østerrikere som har flyktet til Norge etter “innlemmelsen” i mars 1938. Som følge av den fullstendige ødeleggelsen av Tsjekkoslovakia våren 1939, kommer snart også sosialister fra dette landet. Fra september 1939 utgir “Arbeidsfelleskapet av tyske, østerrikske og tsjekkisk-slovakiske sosialister” hver fjortende dag et “informasjonsbrev”.

DNAs nye program

Våren 1939 presenterer Det norske Arbeiderparti DNA utkastet til et nytt program som det vil vedta på slutten av året. Det vil fortsatt avskaffe den kapitalistiske utbyttingen, og bygge opp et klasseløst, sosialistisk samfunn. Partiet som i fire år har regjert med pragmatisk reformpolitikk, distanserer seg fra marxistiske klassekamp-begreper. Det avviser enhver form for diktatur, og bekjenner seg til et “slagkraftig demokrati”.

I en artikkel i SAPD-tidsskriftet «Neue Front“ i april 1939 kommenterer Willy Brandt utkastet veldig positivt. Hans tidligere skepsis mot DNA har for lengst gått over i beundring for dets suksesser. Etter hans mening er politikken til DNA den mest fremtidsrettede politikken blant de nordiske landene.

Gertrud Meyers utreise til USA

I mai 1939 forlater Gertrud Meyer Oslo, og reiser med et skip til New York. Der skall hun forberede alt til flyttingen av Wilhelm Reich til USA. Det er uklart om relasjonen mellom henne og Willy Brandt på dette tidspunktet fortsatt består, eller om det er en tidsbefristet separasjon.

En flytting til Amerika som er på tale, vurderer Brandt med skepsis. Grunnleggende forutsetning for dette er det norske statsborgerskapet. Men bevilgningen av hans søknad om statsborgerskap forsinkes. Dessuten er det ikke avklart, hvilke planer SAPD-ledelsen har for ham. Våren 1939 foreslår Jacob Walcher at 25-åringen kunne flytte til Paris. Kort tid etterpå sies det at Brandt skulle reise til London. Krigsutbruddet i september 1939 er en strek i regningen.

Søknad om norsk statsborgerskap

Siden han er statsløs siden 1938, har Willy Brandt søkt om statsborgerskap i Norge. Men på slutten av juni 1939 stiller justisdepartementet i Oslo hans søknad foreløpig i bero. Riktignok oppfyller Brandt minstekravet om et opphold på fem år i landet. Men han kan ikke fremlegge et bevis på at han regelmessig har betalt skatt.

Inntektene i Norge kunne han ikke skatte av, fordi man offisielt ikke kan være i arbeid uten arbeidstillatelse. Tross alt får 25-åringen permanent oppholdstillatelse som til da alltid har blitt forlenget for kun et halvt år.

Søksmål grunnet “høyforræderi”

I 1939 får NS-myndighetene vite at en SAPD-partifelle som ble arrestert i august 1937 i Bremen, under en konferanse i Sør-Sverige, har møtt Willy Brandt og psykoanalytikeren Wilhelm Reich. Deretter dukker deres navn også opp under en etterforskning på grunn av forberedelse til høyforræderi.

Siden begge oppholder seg i utlandet, og den arresterte standhaftig vegrer seg mot å røpe informasjoner om dem, blir søksmålet mot Brandt og Reich i juli 1939 videreført av den ansvarlige øverste riksadvokaten ved folkedomstolen i Berlin. Til slutt blir det ikke reist tiltale mot noen, og heller ikke innledet en rettssak. Men fremdeles i 1943 etterlyser folkedomstolen ny informasjon om de mistenkte hos det tyske hemmelige politiet.

Forferdelse grunnet Hitler-Stalin-pakten

Den 23. august 1939 undertegner utenriksministrene Ribbentrop og Molotov i Moskva overraskende den tysk-sovjetiske ikkeangrepspakten, den såkalte Hitler-Stalin-pakten. Avtalen mellom partene som hittil har vært dødsfiender, skal være gyldig i 10 år. Dermed har Hitler frie hender for en krig mot Polen. I den hemmelige tilleggsprotokollen avtaler “Det tyske riket” og Sovjetunionen delingen av Polen samt fastsettelsen av deres innteressesfærer i Baltikum, i Finnland og i Bessarabia som tilhører Romania.

Venstre antifascistister som Willy Brandt, er forferdet over Hitler-Stalin-pakten. Dermed har sovjetregjeringen “plassert seg ikke bare utenfor den sosialistiske arbeiderbevegelsen, men også utenfor antinazismen”, skriver Brandt i oktober 1939 i en brosjyre om “Sovjetunionens utenrikspolitikk 1917–1939”. Det sovjetiske systemet som han og SAPD har sympatisert med inntil midten av 1930-årene, tilbakeviser 25-åringen imidlertid på det sterkeste. “Erfaringen viser at sosialisme er mer enn overtagelsen av produksjonsmidler gjennom staten. Sosialismen må bygge på frihet og demokrati”, forklarer Brandt. Fra Den kommunistiske internasjonale (Komintern) som styres av Moskva, har han distansert seg skarpt allerede for noen måneder siden.

Tysk angrep på Polen

Den 1. september 1939 angriper de tyske stridskreftene Polen. To dager senere erklærer Storbritannia og Frankrike Tyskland krig, men uten å gripe inn i kampene. I løpet av få uker er Polen beseiret. Den 17. september marsjerer også sovjetiske tropper inn øst i landet. Delingen som er avtalt i Hitler-Stalin-pakten er beseglet.

«Aldri [var] vår avmakt sterkere enn nå”, noterer Willy Brandt i begynnelsen av september 1939. Likevel tror han at Tyskland ikke kan vinne krigen mot vestmaktene, og at det kan komme til en tysk-sovjetisk konflikt i det videre forløpet. Sammen med sine sosialistiske venner i Oslo, har Brandt et klart mål: “Det er viktig at Hitler blir beseiret i denne krigen.”

Sovjetisk angrep på Finland

Den 30. november 1939 angriper Sovjetunionen Finland, fordi landets regjering ikke vil gå med på territoriale krav. Angrepet utløser spesielt i Skandinavia stor harme og en bølge av solidaritet med det finske folket.
Willy Brandt synes at den sovjetiske fremgangsmåten er det “rene vanvidd”.
I det norske tidsskriftet “Det 20de århundre” krever han i begynnelsen av 1940 at hele den sosialistiske arbeiderbevegelsen må avgrense seg klart fra Sovjetunionen. “Stalins politikk betyr overalt i verden en forsterkning av de anti-sosialistiske og arbeiderfiendtlige kreftene,” skriver Brandt. Vinterkrigen ender i mars 1940 med fredsavtalen i Moskva. Finland forblir uavhengig, men må godta territoriale tap.

Den norske folke­hjelpens sekretær

Siden høsten 1938 er Willy Brandt sekretær i “Den norske Hjelpekomité for Spania“, som han arbeider for i Oslo som journalistisk medarbeider i pressetjenesten. Da Hjelpekomitéen i desember 1939 skifter navnet til “Norsk Folkehjelp”, beholder han stillingen sin.

Folkehjelpen er en sosial organisasjon i den norske arbeiderbevegelsen. Den underholder ikke bare karitative innretninger i Norge, men yter også humanitær hjelp i utlandet. Folkhjelpen støtter f.eks. de sivile ofrene for den finsk-sovjetiske vinterkrigen. Som leder av en solidaritetskomité oppfordrer Brandt til penge- og materielle gaver til dette formålet. Den 25 år gamle Brandt er også stadig etterspurt som dosent ved utdanningsarrangementer.