Demokratisk sosialist og journalist i Sverige

Etter okkupasjonen av Norge av Hitlers stridskrefter, flykter Willy Brandt i 1940 til Sverige som var nøytralt under den andre verdens­krigen. Der får han et norsk pass, og blir leder i et pressebyrå i Stockholm. I tillegg skriver Brandt bøker om krigen og tiden deretter. Et fritt Norge og et annet, demokratisk Tyskland er hans fremste mål. Ideer for en fredelig framtid i Europa og verden, diskuterer Brandt i en internasjonal krets av demokratiske sosialister. I 1944 blir han igjen medlem i SPD. Etter krigens slutt kommer Willy Brandt høsten 1945 til Tyskland for å lage reportasjer om Nürnbergprosessen.

Alle tekstene fra den multimediale tidslinjen 1940-1946

Ny relasjon og ny leilighet

Etter at Gertrud Meyer flyttet til USA i mai 1939, blir Willy Brandt ikke lenge alene i Oslo. Han møter igjen den ni år eldre kulturvitenskaperen Carlota Thorkildsen, som han har kjent siden 1935 fra studiene og møter hos “Mot Dag”. Begge forelsker seg i hverandre i 1939 og bor snart sammen i en leilighet i nærheten av universitetsbiblioteket i Oslo.

Flytting til England eller USA?

I oppdrag av Jacob Walcher har Willy Brandt, fra Oslo, i flere måneder forsøkt å holde sammen det som er igjen av SAPD, som er strødd i alle retninger. På grunn av krigsutbruddet i september 1939 måtte nemlig SAPD-ledelsen i Paris stanse arbeidet sitt. Alle politiske flyktninger i Frankrike er siden internert.

I påvente av at Brandt snart skulle få det norske statsborgerskapet, har Walcher allerede i slutten av 1939 rådet sin unge venn å forlate Skandinavia snarest, og flytte til London. Men statsborgerskapet lar vente på seg. I begynnelsen av mars 1940 skriver Brandt til Walcher at han prinsipielt også kunne tenke seg å reise til USA. Men han frykter at han i så fall ikke kunne komme tilbake til Europa.

Tysk okkupasjon av Norge

Om morgenen den 9. april 1940 får Willy Brandt vite at tyske skip kom seg inn i Oslofjorden over natt, og at soldater fra tyske Wehrmacht har gått i land. Samtidig blir også Danmark okkupert av tyske tropper.

Brandt og hans gravide livsledsager, Carlota Thorkildsen, forlater omgående leiligheten deres, og møter opp hos et norsk venneektepar. Der bestemmes det at Carlota skalbli i Oslo. Utenfor byen treffer Brandt Martin Tranmæl og andre styremedlemmer i Det norske arbeiderparti. Med bil kjører de nordover til Hamar og videre på en lastebil østover via Elverum til Nybergsund, der de ankommer den 10. april 1940 om morgenen.

På flukt gjennom Norge

I Nybergsund finner Willy Brandt i midten av april 1940 i noen dager et gjemmested i en hytte. Så kjemper han seg via Hamar frem til Lillehammer. Derfra kjører han med kolleger fra Norsk Folkehjelp med bil videre nordover. Siden heller ikke de britiske troppene, som i mellomtiden har landet, kan stoppe den tyske fremmarsjen, flykter han til vestkysten. Via den lille byen Åndalsnes når han Langfjorden.

Imidlertid kommer ikke tyskernes forfølgelsesmaskineri i gang raskt nok. Dokumenter med navn på Hitler-motstandere, som bor i Norge, går under med krigsskipet “Blücher”. Men det tyske hemmelige politiet Gestapo sørger omgående for å makulere Brandts trykkferske første bok „Stormaktenes krigsmål og det nye Europa“.

I stridskreftenes fangenskap

Under flukten sitter Willy Brandt i begynnelsen av mai 1940 fast i Langfjorden mellom havet og snødekte fjell. Tyskerne har sperret av området, og britene har kapitulert i Sør-Norge. I Mittetdalen støter Brandt tilfeldig på norske frivillige. Blant dem er hans venn Paul René Gauguin, et barnebarn av den franske maleren.

For ikke å falle i hendene til det tyske hemmelige statspolitiet Gestapo, råder Gauguin ham til å ta av seg den norske uniformen, og å la seg ta til fange sammen med andre nordmenn, av det tyske forsvaret Wehrmacht. Deretter tilbringer Brandt fire uker i en leir i Dovre i Gudbrandsdalen som krigsfange uten å bli gjenkjent. I midten av juni 1940 løslates 26-åringen. I en forstad til Oslo finner han husly hos noen venner, og ser igjen sin livsledsager Carlota Thorkildsen.

Flukt til Sverige

Etter løslatelsen fra krigsfangeleiren oppholder Willy Brandt seg kun i kort tid i Norge. For ikke å bli oppdaget flytter han i en og en halv uke til et avsidesliggende sommerhus i Nærsnes ved Oslofjorden. Her blir han enig med seg selv om å flytte til det nøytrale Sverige.

På morgenen den 30. juni 1940 reiser Brandt. Med fergen reiser han først til Oslo, og henter der dokumenter, penger og klær fra et gjemmested. Etterpå reiser han med tog i retning svenskegrensen. De siste kilometerne tilbakelegger 26-åringen etterpå til fots. Etter en kort pause på Godset Bolstad viser en gårdsarbeider ham om kvelden bakveien over grensen. Omtrent klokken ett om natten den 1. juli 1940, melder Brandt seg for vaktposten på en svensk militærstasjon ved Skillingmark.

I svensk politiarrest

Etter grensepasseringen til Sverige den 1. juli 1940, blir Willy Brandt transportert til politiet i Charlottenberg, der den statsløse interneres og avhøres. Siden han opplyser å ha flyktet fra Norge av politiske årsaker, og at han ville emigrere til USA, blir Brandt ikke utvist. Etter noen dager kommer han til flyktningeleiren Baggå i Midt-Sverige.

På grunn av anbefalingen fra den svenske representanten for riksdagen, August Spångberg, som han kjenner siden oppholdet i Spania i 1937, kan Brandt forlate leiren den 22. juli 1940. I Den norske legasjonen i Stockholm vil han endelig oppnå sitt statsborgerskap.

Norsk statsborger

Den 1. august 1940 tildeler Den norske legasjonen i Stockholm etter telegrafisk anvisning fra eksilregjeringen i London, Willy Brandt norsk statsborgerskap. Han får statsborgerbrevet og et pass som gjelder i to år, utstedt på hans fødselsnavn “Herbert Ernst Karl Frahm”.

At han fikk statsborgerskap, har han ikke minst mye å takke for støtten fra Halvard Lange og Martin Tranmæl, hans norske venner. Fordi eksilkontoret til Det norske arbeiderparti tilkaller ham som hjelp, slipper Brandt å reise tilbake til flyktningeleiren. Han kan leve fritt i Stockholm, og bor i pensjon Castor i Kammakargatan 66. Fra 1. oktober 1940 innvilger de svenske myndighetene den nye nordmannen oppholdstillatelse i seks måneder.

Anstrengelser for USA-visum

Gertrud Meyer i New York har fått vite om Willy Brandts ankomst i Sverige av SAPD-medlemmene Irmgard og August Enderle, som bor i Sverige. I slutten av september 1940 meddeler hun ekteparet at hun har sendt en søknad om garantier hos myndighetene i USA for ekteparet Enderle og Brandt. Disse er forutsetningen for innvilgelsen av visa til USA, som Meyer utrettelig anstrenger seg for.

På denne måten hjelper hun noen SAPD-partifeller, som etter okkupasjonen av store deler av Europa har kommet i største nød på grunn av Hitler-Tyskland, med den reddende flukten. Blant dem er ikke minst Jacob Walcher, som fra Frankrike via Spania kommer seg unna til USA. Til tross for alle anstrengelser fra Meyer, får Brandt, ekteparet Enderle og andre venner fra Stockholm derimot ikke noe visum.

Datteren Ninja blir født

Den 30. oktober 1940 blir Willy Brandts først barn, hans datter Ninja, født. Men den nybakte faren i Stockholm er over 400 kilometer fra sin familie, fordi moren Carlota Thorkildsen har blitt i Oslo. Deres felles barn derimot ser Brandt for første gang to måneder senere under et hemmelig besøk i den norske hovedstaten.

Registrering som utenlandsk journalist

Fra høsten 1940 arbeider Willy Brandt offisielt i Stockholm som korrespondent for pressebyrået “Overseas News Agency” (ONA) fra New York. På grunn av dette kan han den 11. desember 1940 la seg registrere hos de svenske myndighetene som journalist, og få et pressekort.
For sin korrespondentjobb får Brandt fra ONA til å begynne med 150 og fra 1941 til og med 250 svenske kroner i måneden. Den faste stillingen hjelper ham veldig ved forlengelsen av oppholdstillatelsen, siden han ikke er avhengig av støtte fra staten

Farlig besøk i Oslo

Finansiert av Det norske arbeiderparti DNA, reiser Willy Brandt like før jul 1940 fra Stockholm til Norge for selv å danne seg et bilde av situasjonen i landet som er besatt av tyskerne. En svensk militærpatrulje kjører han og hans ledsager, Inge Scheflo, hemmelig over grensen. Etterpå reiser begge med toget til Oslo der de innlosjerer seg i en ettroms leilighet.

Brandt besøker sin livsledsager Carlota Thorkildsen, og ser for første gang sin datter Ninja. I tillegg treffer han under et hemmelig møte Oslos tidligere borgermester og senere statsminister, Einar Gerhardsen, som leder motstandsaktivitetene til de norske fagforbundene. Den 3. januar 1941 reiser Brandt tilbake til Sverige.

Brevveksling med Walcher i USA

Siden medlemmene i mellomtiden er spredd i halve verden, har SAPD ingen fast struktur lenger. Også de omtrent 20 partifellene, som har funnet tilflukt i Stockholm, akkurat som Willy Brandt, er ikke organisert som offisiell SAPD-gruppe. Likevel og til tross for uregelmessige postforbindelser, prøver Brandt under krigen også å holde kontakten med partivennene i Amerika.

Blant brevvennene hans er spesielt Jacob Walcher, som etter flukten fra Frankrike og Spania kom til USA i begynnelsen av 1941. På dette tidspunktet haster det ikke lenger for Brandt å flytte til Amerika. Den 9. februar 1941 skriver han til Walcher at han kunne “i økende grad yte nyttig arbeid” for Norges frihetskamp i Sverige.

Arrestert av svensk politi

Den 28. mars 1941 begir Willy Brandt seg til utlendingskontoret i Stockholm for å få forlenget sin oppholdstillatelse. Men der blir han avhørt i timevis av tjenestemennene, og til slutt arrestert på grunn av mistanke om “etterretningsvirksomhet for en krigførende makt”.

At Brandt var borte mellom jul og nyttår 1940, forble ikke ukjent for SÄPO, det svenske sikkerhetspolitiet. Siden han kom tilbake fra Norge, har det spanet på ham og åpnet brevene hans. Brandt innrømmer oppholdet i nabolandet, men er ordknapp med hensyn til sine kontakter med norsk motstand. Mens han sitter i arresten, gjennomsøker politiet hans leilighet, og beslaglegger fem permer med korrespondanse. Tjenestemannen, som gjennomfører avhøret, truer Brandt til og med å utvise ham til Tyskland. Men en norsk diplomat og Martin Tranmæl taler med hell 27-åringens sak i svenske regjeringsinstanser.

Etter seks dager slipper han ut av fengselet, men han oppfordres til å forlate Sverige så raskt som mulig. For ettertiden forblir han i SÄPOs søkelys, som overvåker hans aktiviteter, og kontrollerer hemmelig hans post. Selv om hans oppholdstillatelse i Sverige forlenges seks ganger til krigens slutt, kan Brandt ikke bevege seg fullstendig fritt i landet. For hver reise utenfor Stockholm, uansett om det er til foredrag eller feriereiser, trenger han i alle år en tillatelse.

Suksessfull journalist og forfatter

Willy Brandt er en ekstremt flittig politisk skribent. Som journalist skriver han for en arbeideravis, overtar oppdrag fra Det norske arbeiderpartis (DNA) eksilkontor i Stockholm og er siden høsten 1940 korrespondent for presseagenturet “Overseas News Agency” (ONA) fra New York.

Våren 1941 publiseres hans bok “Kriget i Norge” (“Krigen i Norge”) der Brandt skildrer kampene under okkupasjonen av Norge gjennom Wehrmacht i 1940. Verket får glimrende kritikk i Sverige, og i 1942 utgis boken i tysk oversettelse av et forlag i Zürich. Utover det skriver Brandt i rask rekkefølge flere bøker, brosjyrer og artikler om nordmennenes frihetskamp, krigen i Europa og planer for tiden etterpå.

Første ekteskap

I midten av mai 1941 kommer også Carlota Thorkildsen, Willy Brandts norske livsledsager og deres felles datter Ninja, endelig til Stockholm. Den 28. mai gifter Willy og Carlota seg på sorenskriverkontoret i bydelen Enskede.

Det offisielle familienavnet, som Brandts norske pass er utstedt på, er Frahm. Dette må Carlota først bli vant med, fordi hun aldri har forbundet dette navnet med mannen sin. Den unge familien flytter til en leilighet i den idylliske forstaden Hammarbyhöjden, der det bor mange norske flyktninger. Adressen er: Thunbergsgatan 23.

Nye Amerika-planer

På grunn av sine negative erfaringer med svensk politi våren 1941, som forlanger hans snarlige utreise, vil Willy Brandt, sammen med sin kone Carlota og datteren Ninja, snarest flytte til Amerika. Han ber derfor sin venn, Finn Moe, som er presseattaché i Den norske legasjonen i USA, om å skaffe visa for seg og sin familie.

Etter det tyske overfallet på Sovjetunionen den 21. juni 1941, virker det som om det er enda mer presserende, fordi det er å frykte at Wehrmacht også kunne okkupere det nøytrale Sverige. Planen om å flytte til USA skal Brandt og flere SAPD-venner i Stockholm ikke gi opp for godt før om våren 1942.

Sirkel av norske sosialister

I Stockholm tilhører Willy Brandt en “Studiesirkel av norske sosialister” som fra høsten 1941 diskuterer innen- og utenrikspolitiske planer for etterkrigstiden. Grunnleggeren av sirkelen er Martin Tranmæl. Brandts oppgave er å formulere et felles posisjonspapir.

På slutten av 1941 uttaler den 28-årige seg i et skriv til Arne Ording, rådgiveren til den norske utenriksministeren, som er i eksil i London, mot en underkastelsesfred. Tyskland er riktignok hovedansvarlig for krigen, men har ikke skylden alene. I tillegg er ikke alle tyskere nazister. Også for et demokratisk Tyskland, som skulle bidra til gjenoppbyggingen av Europa, skulle folkenes selvbestemmelsesrett gjelde, presiserer Brandt.

Familieliv i Sverige

I begynnelsen av 1942 flytter Willy Brandt med sin kone Carlota og datteren Ninja til en nybygget leilighet. Adressen i Hammarbyhöjden, i sin tid en forstad til Stockholm, er Finn Malmgrens Väg 23.

Paret sørger i felleskap for livsoppholdet. Brandt jobber som journalist, Carlota i pressetjenesten til Den norske legasjonen. Slik forholdene var den gang, har familien det bra. De har råd til ski- og en sommerferie hvert år, noe som vekker misunnelse hos andre emigranter. Men snart begynner det å bli en krise i det unge ekteskapet.

Fredsmål blant norske sosialister

Etter seks måneder med debatter ferdigstiller “Studiesirkelen av norske sosialister” under ledelse av Martin Tranmæl, i slutten av mai 1942 sitt dokument “Diskusjonsgrunnlag om våre fredsmål” (“Diskussionsgrundlage unserer Friedensziele”). Dokumentet på 19 sider, som gruppen offentliggjør kort tid etterpå og diskuterer i begynnelsen av 1942 med svenske og utenlandske sosialister, er i all hovedsak skrevet av Willy Brandt.

Med utgangspunkt i forventningen om at “Det tredje riket” ville tape krigen, krever dokumentet utryddelsen av nazismen og militarismen i Tyskland, erstatningen av uretten, som ble forvoldt av tyskerne samt avstraffelse av de ansvarlige for krig og forbrytelser. Tyskland derimot skulle ikke deles, og landets økonomi skulle ikke bryte sammen, heter det videre. Die allierte måtte heller ikke hindre det tyske folk i å gjennomføre en sosialistisk revolusjon, men skulle støtte de tyske demokratene.

Willy Brandt brevveksler med den utenrikspolitiske rådgiveren Arne Ording i den norske eksilregjeringen i London, der hans forslag får mye kritikk. De bedømmes som altfor milde overfor tyskerne.

Motstandsavis “Håndslag”

Den 1 juni 1942 kommer i Stockholm den første utgivelsen av avisen “Håndslag – Fakta og Orientering for Nordmenn”. Utgiver er den svenske forfatteren Eyvind Johnson.

De viktigste medarbeiderne er redaktørene Willy Brandt og Torolf Elster. De informerer leserne sine inntil juni 1945 annenhver uke om situasjonen i det okkuperte Norge og krigsforløpet i Europa. “Håndslag” når ikke bare nordmenn i eksil, men også mange landsmenn i hjemlandet, der avisen spres av undergrunnsbevegelsen.

I midten av juni 1942 offentliggjør Brandt enda en bok i Bonniers-forlaget i Stockholm med tittelen “Guerillakrig”. I boken beskriver han historien til småkrigingen siden tidlig i det 19. århundret.

Åpning av et presseagentur

Beordret og støttet av Den norske legasjonen, åpner Willy Brandt og den svenske journalisten Olov Jansson den 31. juli 1942 i Stockholm det “Svensk-Norske Pressebyrået” (“Schwedisch-Norwegisches Pressebüro”). Jansson er den formelle innehaveren, men Brandt er den ledende redaktøren. En annen medarbeider er svensken Einar Stråle.

Kontoret med adresse Vasagatan 37, leverer de nyeste nyhetene om det okkuperte Norge, og abonneres av ca. 70 svenske dagsaviser med de mest forskjellige politiske synspunktene, av noen ambassader samt av utenlandske journalister og agenturer. Inntil slutten av krigen publiserer Brandt under navnet “Karl Frahm” flere enn 5 000 innlegg; mange av disse bruker han også til motstandsavisen “Håndslag”.

“Liten internasjonale” i Stockholm

I september 1942 møtes i Stockholm for første gang en “Internasjonal gruppe av demokratiske sosialister” for å diskutere den europeiske etterkrigsordningen. Gruppen følger “Studiesirkelen av norske sosialister”. Helt fra starten har Willy Brandt en nøkkelrolle. Høsten 1942 blir han sekretær i en komité som skal utarbeide et utkast for gruppens fredsmål.

Ca. 60 demokratiske sosialister fra 14 land deltar inntil 1945 regelmessig på møtene til den såkalte “Liten internasjonale”. Den indre kretsen utgjør bl.a. Martin Tranmæl, østerrikeren Bruno Kreisky, svenskene Torsten Nilsson samt Alva og Gunnar Myrdal, ungarerne Vilmos Böhm og Stefan Szende, polakken Maurycy Karniol og tyskerne Ernst Paul og Fritz Tarnow.

Første rapporter om holocaust

For presseagenturet “Overseas News Agency” (ONA) i New York skriver Willy Brandt også om jødeforfølgelsen i områdene som er okkuperte av tyskerne. I januar 1943 beretter han for første gang om at NS-regimet gasser i hjel jøder. ONA-korrespondenten fikk denne forferdelige nyheten av polakken Maurycy Karniol, som er medarbeider i “Liten internasjonale” i Stockholm.

Selv om det amerikanske presseagenturet sprer Brandts melding, kommer den på trykk bare i noen få aviser i USA. Hyman Wishengrad, som den gang var sjefen i ONA, mener senere at artikkelen var den første henvisningen på at det eksisterte tilintetgjørelsesleire. Omfanget av massemordet på europeiske jøder, som tyskerne holder på med siden 1942 med en ufattelig grusomhet, er Brandt derimot ikke kjent med enda.

Flere bøker om Norge

Våren 1943 kommer en ny bok av Willy Brandt i Bonniers-forlaget i Stockholm med tittelen “Norges tredje krigsår” (Norwegens drittes Kriegsjahr”). Boken skildrer hvordan den norske befolkningen undertrykkes av de tyske okkupantene, og motstandens aktiviteter mot dem. Manuskriptet har Brandt skrevet på norsk. For trykkversjonen oversetter Olov Jansson teksten til svensk.

Tyskernes militære nederlag i Nord-Afrika og i Stalingrad i 1942/43 oppildner Brandt. Ved siden av sitt daglige arbeid som journalist publiserer han tallrike andre brosjyrer og bøker som er dedikert til nordmennenes kamp om friheten. Så kommer i 1943 også bindet “Norge: ockuperat och fritt“ (“Norge – okkupert og fritt)“.

“Liten inter­nasjonale”: Fredsmål

Den 1. mai 1943 møtes i Stockholm over 500 svenske sosialdemokrater og 100 demokratiske sosialister fra 13 land til en kunngjøring. Willy Brandt holder festtalen, og presenterer som sekretær i den “Internasjonale gruppen av demokratiske sosialister” dens fredsmål. Resolusjonen som ble vedtatt i mars 1943, ble i all hovedsak formulert av ham.

Den såkalte “Liten internasjonale” bekjenner seg der til folkenes selvbestemmelsesrett, som også skulle gjelde for Tyskland. Den krever dessuten statenes og samfunnenes demokratisering, Europas enhet, slutten av kolonialherredømmet og dannelsen av De forente nasjoner. Disse forslagene går ikke minst tilbake til den anglo-amerikanske Atlanterhavserklæringen (Atlantic Charter) fra 1941.

Mot kommunistiske æreskrenkelser

Willy Brandts bok “Norges tredje krigsår” skaper høye bølger. Kritikken av norske KP, som finnes i boken, besvarer den kommunistiske avisen “Ny dag” i Sverige med stygge personangrep. KP anklager Brandt for å være tysk statsborger, og for å angi norske statsborgere til det tyske hemmelige statspolitiet Gestapo.

I et “Åpent brev til kommunistene”, som utgis i august 1943 i avisen “Trots allt“, tilbakeviser 29-åringen ærekrenkelsene på det sterkeste. Han har aldri skjult og skammer seg heller ikke over å være tyskfødt. Brandt presiserer: “Jeg føler meg knyttet til Norge med tusen bånd, men jeg har aldri gitt opp Tyskland – det andre Tyskland. (…) Jeg arbeider for å få igjen to fedreland – et fritt Norge og et demokratisk Tyskland.”

Etterretningsagent?

I september 1943 utarbeider Willy Brandt en rapport om de antifascistiske kreftene i Tyskland. I dette skrivet bedømmer han sjansene til den tyske motstanden mot Hitler-regimet veldig nøkternt: Opposisjonen vil ikke fremstå for alvor før det militære nederlag til “Det tredje riket” utvilsomt er et faktum. Via en underavdeling i London når denne analysen sentralen til den amerikanske etterretningstjenesten Office of Strategic Studies (OSS) i Washington.

På grunn av denne og andre rapporter påstås det senere feilaktig at Brandt under krigen hadde jobbet som spion for fremmede makter. For journalisten og NS-motstanderen er det den gang derimot en selvfølge å holde kontakt med representanter for anti-Hitler-koalisjonen. Opplysningene og nyhetene som Brandt dermed får, bruker han i sine artikler og bøker. Omvendt videreformidler han det han vet om situasjonen i Norge, Sverige og Tyskland til amerikanske, britiske og sovjetiske representanter.
At hans samtalepartnere i Stockholm også jobber for etterretningstjenestene i sine respektive land hhv. videreformidler Brandts opplysninger til disse, er han sannsynligvis klar over. Ved siden av utvekslingen av opplysninger, er Willy Brandt med sine kontakter også interessert i å påvirke de allierte Tyskland-planleggelsene for etterkrigstiden.

Forbindelse til mot­standen i Tyskland

Vinteren 1943/44 presenteres Willy Brandt i Stockholm av en venn som er forretningsmann, for den tyske premierløytnanten Theodor Steltzer. Steltzer organiserer transportvesenet for Wehrmacht i Norge, og er en konservativ motstander av NS-regimet. Han gir Brandt et hint om at det finnes en hemmelig gruppe i Tyskland, bestående av personer fra militæret og politikere, som ønsker å fjerne Hitler fra makten.

Til denne senere såkalte “Kreisauer kretsen” hører og sosialdemokraten Julius Leber, som Steltzer etter eget utsagn er godt kjent med. Brandt er veldig glad for å høre noe om hans tidligere støttespiller i Lübeck, og sender hilsener til ham. I de neste månedene er det flere møter med Steltzer, som i Stockholm også snakker med fagforeningsmedlemmet Fritz Tarnow.

Kjærlighetsforhold med Rut Bergaust

I begynnelsen av året 1944 er Willy Brandt veldig redusert som følge av gulsott. Sin 30-årsdag den 18. desember 1943 måtte han tilbringe med høy feber i sengen. Selv uker senere kan han nesten ikke jobbe, og er mye hjemme.

På denne tiden forelsker han og Rut Bergaust seg i hverandre. Den 23 år gamle norske kvinnen hjelper til i husholdningen til Willy og hans kone Carlota, og passer deres lille datter Ninja om dagen. Det nye kjærlighetsforholdet, som begge fra sommeren 1944 ikke lenger holder hemmelig, fører til alvorlige konflikter.

Hverken Carlota eller Ruts ektefelle, som snart blir dødssyk, vill gi opp ekteskapene sine. I månedsvis går det frem og tilbake. Willys separasjon fra Carlota er ikke beseglet før hun ved årsskiftet 1944/45 forlater deres felles leilighet i Hammarbyhöjden.

Offentlige opptredener i Sverige

Jo klarere Hitler-Tysklands militære nederlag viser seg, jo mer kan flyktningene i det nøytrale Sverige agere. Siden mai 1943 er det mulig for Willy Brandt og opptre også i offentlige forsamlinger. I februar 1944 holder han for eksempel et foredrag i ”Samfundet Nordens Frihet”, en liberal-demokratisk forening med en antinazistisk og antikommunistisk holdning. Hans tema er “Samarbeid i krig og fred”.

30-åringen har veldig tette kontakter med Sveriges sosialdemokrater. Under 1. mai-kunngjøringen i Stockholm gjør den svenske ukerevyen helt tilfeldig de første filmopptakene av Willy Brandt som deltar med kone og datter i demonstrasjonstoget.

“Efter Segern“ (“Etter seieren“)

Den 3. mai 1944 utgis “Efter Segern“ (“Etter seieren“) enda en bok av Willy Brandt i Bonniers Forlag i Stockholm. Verket i svensk språk har et opplag på 2 200 eksemplarer. Det norske manuskriptet ble oversatt av hans kollega i det norsk-svenske-pressebyrået, Olav Jansson.

Som sine venner i “Liten internasjonale”, går Brandt ut fra at anti-Hitler-koalisjonen vil seire, og at samarbeidet deres vil fortsette også etter krigen. Krav om en hard straff for Tyskland utført av seiersmaktene USA, Storbritannia og Sovjetunionen går 30-åringen hardt imot. Med henvisning til det “andre Tyskland”, de tyske demokratenes Tyskland, presiserer Brandt at ikke alle tyskere er nazister og forbrytere.

Kontakt med Hitler-attentatsmenn

Den 24 juni 1944 får Willy Brandt overraskende besøk av en svensk bekjent som har meg seg en gjest. Det er den tyske legasjonsråden Adam von Trott zu Solz som tilhører motstandsgruppen “Kreislauer krets”. Diplomaten overbringer Brandt hilsener fra Julius Leber, og ber om tillit.

Uten å nevne navnene til de sammensvorne, viser Trott tydelig at det var planlagt å fjerne Hitler de nærmeste ukene. Spørsmålet om han ville stå til disposisjon for en ny regjering, og om han ville overta en oppgave for dem i Skandinavia, besvarte han uten å nøle med ja. To dager senere møter han Trott igjen til en samtale. Attentatet på Hitler den 20. juli 1944 er derimot mislykket.

Om de tyske sosialistenes etterkrigspolitikk

I juli 1944 offentliggjør 18 tidligere funksjonærer i SAPD, som bor i eksil i Sverige, skriftet «Zur Nachkriegspolitik deutscher Sozialisten“ (“Om de tyske sosialistenes etterkrigspolitikk”). Hovedautorene er Willy Brandt, Stefan Szende, og Irmgard og August Enderle. Brosjyren drøfter forutsetningen for en demokratisk revolusjon i Tyskland, og de utenrikspolitiske rammebetingelsene for et nytt tysk demokrati.

De viktigste fredsmålene for de tyske sosialistene er et demokratisk og udelt Tyskland, en europeisk fredsordning og et nytt folkeforbund. Med blikk på den tyske østgrensen kan Brandt forestille seg å avstå Øst-Preussen og Danzig til Polen. Å flytte inntil ni millioner tyskere til vesten, avviser han ettertrykkelig.

Gjenopptak i SPD

Den 9. oktober 1944 søker 14 tidligere SAPD-medlemmer, deriblant Willy Brandt, sammen om opptak i gruppen av eksil-SPD i Stockholm (Sopade – sosialdemokratisk parti Tyskland). I en erklæring begrunner de det med at de ville overvinne den tidligere oppløsningen av arbeiderbevegelsen i Tyskland, og innlede et sosialistisk-demokratisk enhetsparti. Som det går frem av et av hans brev til Jacob Walcher, er Brandt derimot skeptisk til om kommunistene ville delta i enhetspartiet.

Den 18. oktober 1944 gjenopptar den stedlige SPD-gruppen i Stockholm de forhenværende SAPD-medlemmene. Kurt Heinig, som representerer partiledelsen i Sopade i Sverige, og som har en sterk aversjon mot Willy Brandt, prøver forgjeves å hindre opptaket.

Stiftelsen av avisen “Sozialistische Tribüne“ (“Sosialistisk tribune”)

I januer 1945 utkommer i Stockholm for første gang månedstidsskriftet “Sozialistische Tribüne“, som utgis av landsgruppen i eksil-SPD i Sverige. Sammen med Fritz Bauer, den senere riksadvokaten i Hessen, har Willy Brandt på slutten av 1944 laget konseptet til tidsskriftet.

“Sozialistische Tribüne“ utvikler seg raskt til det ledende presseorganet i det tyskspråklige eksilet i Sverige. Til å begynne med er det Bauer som leder redaksjonen. Sommeren 1945 blir Brandt hans etterfølger.

Om Tysklands fremtidige utenrikspolitikk

Mens De tre store, Franklin D. Roosevelt, Winston Churchill og Josef Stalin, forhandler i Jalta om den europeiske etterkrigsordningen, holder Willy Brandt den 9. februar 1945 et foredrag for medlemmer i den lokale SPD-gruppen i Stockholm om “Tysklands utenrikspolitiske stilling etter krigen” («Deutschlands außenpolitische Stellung nach dem Kriege“).

31-åringen presiserer: “Å anerkjenne forbrytelsene, som tyskere i Tysklands navn har forvoldt overfor andre folk uten forbehold, er den første grunnleggende betingelsen for en helbredelse av det tyske folk.” Et demokratisk Tyskland skulle yte erstatning overfor landene som ble tilintetgjort av krigen, spesielt også overfor de europeiske jødene. Tyskland kunne ikke velge mellom øst og vest, men måtte samarbeide med alle nasjoner.

Befrielse og krigsslutt i Europa

På kvelden den 1. mai. 1945 har den “Internasjonale gruppen av demokratiske sosialister” (“Liten internasjonale”) et møte i Stockholm. Under hans tale under avslutningen av mai-feiringen, får Brandt et notat som han leser opp omgående: ”Adolf Hitler er død”.

Den 8. mai 1945 kapitulerer Tyskland betingelsesløs. Dette er slutten på den andre verdenskrigen i Europa, og landene, som er okkupert av Tyskland, er frie igjen. Noen dager senere reiser Brandt med toget til Oslo for å rapportere for den svenske pressen om Norges frigjøring. Han bor i “Pensjon Themis” i Pilestredet 15 B, og oppholder seg tre uker i den norske hovedstaden, som er i lykkerus. I de neste månedene pendler journalisten flere ganger mellom Stockholm og Oslo.

Konferansen til De tre store i Potsdam

På slottet Cecilienhof i Potsdam drøfter regjeringssjefene i USA, Sovjetunionen og Storbritannia, Harry S. Truman, Josef Stalin og Winston Churchill (hhv. Clement Attlee), i tiden 17. juli til 2. august 1945, det beseirede Tysklands fremtid. I den senere såkalte “Potsdamer Abkommen” (“Potsdam-overenskomsten”) formulerer de fire hovedmål for den felles allierte besetningspolitikken: Denazifisering, demilitarisering, demokratisering og desentralisering.

De tre store vedtar i tillegg å overlate til franskmennene en okkupasjonssone sørvest i Tyskland og en sektor i rikshovedstaden. Som fjerde seiersmakt får Frankrike dermed sete og stemme i Det allierte kontrollrådet (der Alliierte Kontrollrat) og i Det allierte kommandantskapet (die Alliierte Kommandantur) i Berlin.

Kritikk av Potsdam-grensereguleringen

I en artikkel for Stockholm-avisen “Sozialistische Tribüne“ (“Sosialistisk tribune”) tar Willy Brandt i september 1945 stilling til avtalen i Potsdamkonferansen eller “Tremaktskonferansen i Berlin” som den heter formelt. Der har de tre seiersmaktene USA, Storbritannia og Sovjetunion en måned i forveien uttalt seg om å opprettholde Tysklands politiske og økonomiske enhet på basis av grensene i 1937. Men samtidig ble områdene øst for Oder og Neisse stilt under polsk administrasjon helt til slutten av en fredsavtale.

For Willy Brandt er Potsdam-overenskomsten prinsipielt et fremskritt. Seiersmaktenes samarbeid og den bedre koordineringen av deres okkupasjonspolitikk ser han som forutsetning for Tysklands demokratiske gjenoppbygging. Reguleringen for den tyske østgrensen synes 31-åringen derimot er “ufornuftig”. Men muligens kunne man ikke endre det mer. Tyske demokrater skulle likevel ikke si “ja og amen“ til dette, men arbeide mot modifiseringer i en fredsavtale, forklarer Brandt.
Fordrivelsen av tyskerne som bor i Østen, som foregår siden krigsslutt, avviser han ettertrykkelig. Iht. beslutningen av De tre store i Potsdam, skal “uttransporteringen” av den tyske befolkningen i Polen, Tsjekkoslovakia og Ungarn foregå “på forskriftsmessig og humant vis”. I virkeligheten fordrives ca. 12 millioner tyskere med vold eller tvinges til å flykte fra sitt hjemland.

Gjenkomst til Tyskland

Den 8. november 1945 går Willy Brandt om bord i et britisk militærfly. Han er på vei til de alliertes prosess mot hovedkrigsforbryterne i “Det tredje riket” i Nürnberg. Etter mellomlandinger i Stockholm og København ankommer 31-åringen dagen etter Bremen.

For første gang siden 1936 står han igjen på tysk jord. For at Brandt skal kunne besøke sin mor i Lübeck, overlater Bremens ordfører Wilhelm Kaisen ham sin tjenestebil samt sjåfør. I Lübecks sentrum, som ligger i ruiner, mister den hjemvendte orienteringen. For å finne adressen Ringstedtenweg 21, der Martha Kuhlmann og hennes familie bor siden 1937, må Brandt spørre seg frem. Hans mor er veldig glad når hun ser igjen sin eldste sønn om kvelden den 11. november 1945.

Observatør ved Nürnbergprosessen

Den 20. november 1945 starter i Nürnberg foran Det internasjonale militærtribunalet prosessen mot hovedkrigsforbryterne til “Det tredje riket”, deriblant Hermann Göring og Albert Speer. Willy Brandt er en av 250 akkrediterte korrespondenter og beretter for skandinaviske aviser om prosessen som gjennomføres av de allierte. Forskriftsmessig bærer han en norsk uniform med båndet “War correspondent” på det venstre ermet.

Selv om Brandt hadde kunnet forestille seg også tyske antinazister blant anklagerne og dommerne, hilser han prosessen velkommen som et avgjørende fremskritt i utviklingen av en internasjonal rett. Rettsforhandlingene avslører en nesten uholdbar grad av tyske forbrytelser, frem for alt folkemordet på Europas jøder.

Inntrykk fra det okkuperte Tyskland

På slutten av 1945 benyttet Willy Brandt en pause på to uker i Nürnbergprosessen for å tilbringe julen hos sin mor i Lübeck. Nyttårsaften og første nyttårsdag feiret 32-åringen deretter med sin kjæreste Rut Bergaust i Stockholm.

I begynnelsen av januar 1946 reiser han tilbake til Tyskland og blir der i omtrent åtte uker. I denne tiden interesser Brandt seg ikke bare for rettsforhandlingene foran tribunalet, men også for de aktuelle livsomstendighetene i landet. For dette formålet reiser journalisten fra Nürnberg til byer og regioner i den amerikanske okkupasjonssonen. Inntrykket han får flyter inn i presseartikler, og danner grunnlaget for hans bok “Verbrecher und andre Deutsche” (“Forbrytere og andre tyskere”).

Første møte med Kurt Schumacher

Den 26. februar 1946 finner i Offenbach en konferanse sted mellom SPD-delegerte fra den amerikanske og den franske okkupasjonssonen. Willy Brandt deltar i forsamlingen som korrespondent for Norsk Arbeiderpresse. Under arrangementet presenterer han seg for Kurt Schumacher, lederen av SPD i vest-sonene. Det er det første møtet mellom de to.

Allerede høsten 1945 og i begynnelsen av 1946 har Brandt i brev til Schumacher meddelt sin målsetting om å komme tilbake til Tyskland, og sitt ønske om å delta i gjenoppbyggingen av SPD. Men under samtalen i Offenbach får Brandt ikke inntrykket at partiledelsen er interessert i hans snarlige medvirkning.

Den 5. mars 1946 reiser Brandt tilbake til Oslo.

Mot KPD-SPD-tvangsforeningen

Under et landsmøte i østsektoren i Berlin den 21./22. april 1946, forenes KPD og SPD i den sovjetiske okkupasjonssonen (SBZ) til Tysklands sosialistiske enhetsparti (SED). Det er resultatet av massivt trykk fra Sovjet. I overensstemmelse med vestsone-SPD som ledes av Kurt Schumacher, avviser Willy Brandt det nye partiet ettertrykkelig.

I et brev til hans tidligere SAPD-følgesvenn Jacob Walcher klager han den 30. april 1946 fra Oslo på de “udemokratiske midlene” og de “voldelige metodene” under stiftelsen av SED. På grunn av tvangsforeningen ser 32-åringen også tendensen mot delingen av Tyskland som styrket. Veiene til de forhenværende vennene skilles nå for godt. Walcher blir medlem i SED, mens Brandt klart bekjenner seg til SPD.

På SPD-landsmøtet i Hannover

Fra 9. til 11. mai 1946 deltar Willy Brandt som delegert for den svenske landsgruppen og samtidig som journalist i oppdrag av flere skandinaviske aviser, i SPDs første etterkrigslandsmøte i Hannover. Men det er kun Kurt Heinig som får tale for sosialdemokratene i svensk eksil. Hans fortsatte anstrengelser for å spre personlige ærekrenkelser om Brandt og å sverte ham hos partiledelsen, viser resultater. 32-åringen må konstatere at flere medlemmer i SPDs ledelse har mistro til han.

Når det gjelder en ansettelse i Tyskland, får Brandt vidt forskjellige signaler. Styremedlem Fritz Heine vil at han fortsetter som kontaktperson i Skandinavia. Den nyvalgte partiformannen Kurt Schumacher anbefaler derimot at han snart kommer hjem, og vil bruke ham til oppbygging av partipressen i Ruhrområdet. Endelig følger Brandt en tredje anbefaling, og søker stillingen som ledende redaktør hos Deutsche Allgemeine Nachrichtenagentur (DANA) (det generelle pressebyrået i Tyskland) i Bad Nauheim. Før hans reise tilbake til Tyskland reiser han i midten av mai 1946 en gang til én uke som korrespondent til krigsforbyterprosessen i Nürnberg, og stopper etterpå også i Lübeck.

Bok “Forbrytere og andre tyskere”

I juni 1946 utgis Willy Brandts bok “Forbrytere og andre tyskere” (“Verbrecher und andere Deutsche”) i Oslo. Rapporten fra Tyskland baserer seg på inntrykk han tidligere har fått under krigsforbryterprosessen i Nürnberg, og under reiser i landet.

Igjen avviser Brandt tesen om kollektivskyld, som påstår at alle tyskere er nazister og forbrytere. Men han fremhever at hver tysker måtte påta seg det politiske ansvaret for NS-regimets forbrytelser. Utførlig skildrer Brandt også den vanskelige livssituasjonen til mange mennesker, spesielt i byene som er veldig ødelagte etter krigen.

Senere bebreider motstandere ham med urett at han har satt likhetstegn mellom kriminelle og tyskere med boktittelen. På tysk kommer ikke verket før i 2007.

Usikker yrkesfremtid

Sommeren 1946 er Willy Brandt fortsatt i tvil om hva han vil jobbe med i fremtiden eller hvor. I Tyskland virker det som han har flere valg. Ved siden av søknaden hos pressebyrået DANA i Bad Nauheim er 32-åringen også aktuell for stillingen som sjefredaktør i den tyske pressetjenesten (Deutscher Pressedienst DPD) i Hamburg.

I midten av august 1946 reiser Brandt igjen til Tyskland for å presentere seg personlig for de amerikanske og britiske okkupasjonsmyndighetene, som er ansvarlige for de respektive pressebyråene. Men begge stillingene faller ikke særlig i hans smak.

Borgermester i Lübeck?

Etter en ny snartur til krigsforbryterprosessen i Nürnberg, kommer Willy Brandt i begynnelsen av september 1946 igjen til Lübeck. Sammen med Annedore Leber, Julius Lebers enke, støtter han SPD med en opptreden under kommunevalgkampen.

Sosialdemokratene i Lübeck vil vinne Brandt så å si som Lebers etterfølger til det politiske arbeidet i hansabyen. Også av Theodor Steltzer, som han ble kjent med som konservativ Hitler-motstander i eksilet i Stockholm, og nå som CDU-medlem, er overpresident i provinsen Schleswig-Holstein, blir han oppfordret til å stille opp som kandidat til borgermesterembetet i Lübeck. Brandt reagerer skeptisk, men holder avgjørelsen sin åpent.

Jobbtilbud i Paris

I oktober 1946 åpner det seg et helt nytt yrkesmessig perspektiv for Willy Brandt. Hans mangeårige venn, Norges utenriksminister Halvard Lange, tilbyr ham stillingen som presseattaché ved den norske ambassaden i Paris.

Brandt er usikker,, som det går frem av et brev til Stefan Szende. For egentlig hadde han kjempet seg frem til avgjørelsen om å dra til Lübeck. På den ene siden er 32-åringen interessert i oppgaven i den franske hovedstaden som et mulig godt utgangspunkt for en senere karriere i en internasjonal organisasjon. På den annen side ville han dermed for godt gi avkall på å delta i den tyske politikken.

Brandt er allerede stemt for å akseptere Paris da Lange overraskende spør ham om å bli presseattaché i den norske militærmisjonen i Berlin.

Avgjørelse for Berlin

Willy Brandt har akseptert tilbudet fra utenriksminister Halvard Lange, og går som presseattaché til den norske militærmisjonen i Berlin. Han må forplikte seg for ett år, og kan deretter avgjøre om han vil bli i Tyskland eller slå inn på en internasjonal vei.

I et rundskriv til politiske og personlige venner ber tysk-norske Brandt den 1. november 1946 om forståelse for sin avgjørelse. Avgjørende for han er hvor han som “europeisk demokratisk sosialist” på best mulig måte kan tjene “den europeiske gjenfødelsen, og dermed også det tyske demokratiet”. Brandt forsikrer folk i Lübeck, som hadde regnet med at han ville komme tilbake, at han “aldri ville glemme, langt mindre la dem i stikken”.

Tålmodighetsprøve i København

Julen 1946 tilbringer Willy Brandt og hans kjæreste Rut Bergaust sammen i København. Der venter han på de offisielle dokumentene, som gjør det mulig for ham å reise inn i Tyskland og tiltre tjenesten. Men leveringen er forsinket.

I tillegg må Rut reise tilbake til Norge da hun får vite at hennes ektemann, Ole Bergaust, døde den 29. desember 1946 av tuberkulose. Ensom og forkjølet sitter Willy fast på et hotell, og blir mer nervøs for hver dag, til de nødvendige reisedokumentene endelig kommer etter to uker. I midten av januar kan Brandt reise med toget via Hannover til Berlin.