Overbevist europeer og tysk patriot

I 1980-årene kjemper Willy Brandt på det kraftigste mot super­maktenes atomvåpenkappløp. For å sikre freden og for å fremme nedrustningen, etterlyser SPD-formannen en dialog med makthaverne i østblokken. I 1987 fratrer han som partileder, og blir æresformann i SPD. Da muren i Berlin faller i 1989, og de kommunistiske diktaturene i Mellom- og Øst-Europa styrter, går Brandts drøm i oppfyllelse. Begeistret fremmer han at Europa vokser sammen igjen, og at Tysklands enhet som stat gjenopprettes. Etter en alvorlig sykdom dør han den 8. oktober 1992 i byen Unkel ved Bonn.

Alle tekstene fra den multimediale tidslinjen 1983-1992

50. minnedag for Hitlers makt­overtagelse

Den 30. Januar 1983 finner i Riksdagsbygningen i Berlin en minnemarkering om den 50. minnedagen for Hitlers utnevnelse til rikskansler og begynnelsen av det nasjonalsosialistiske voldsherredømmet i Tyskland sted. I tillegg til forbundskansleren Helmut Kohl, den regjerende borgermesteren Richard von Weizsäcker og statsviteren Karl Dietrich Bracher, taler også SPD-formannen Willy Brandt.

I sin tale formaner han tyskerne om ikke å glemme det mørkeste kapittelet i deres historie. Brandt understreker at Hitler nødvendigvis ikke måtte ha kommet til makten, og at det fantes også motstand i 1933. I tillegg fremhever den forhenværende forbundskansleren den tette sammenhengen mellom NS-diktaturets forbrytelser, krigen som det startet og Tysklands deling.

Annen Nord-sør-rapport

Sammen med Shridath Ramphal og Edward Heath stiller Willy Brandt den 9. februar 1983 på forbundets pressekonferanse i Bonn for å presentere Nord-sør-kommisjonens andre rapport for offentligheten. Rapportens engelske originaltittel er “Common Crisis”. Tittelen til den tyske utgaven er “Hilfe in der Weltkrise”.

I sine innledende kommentarer oppfordrer Brandt det internasjonale samfunn til strakstiltak mot den økonomiske verdenskrisen og gjeldsproblemene i utviklingslandene. Blant annet foreslår kommisjonen å utvide verdenshandelen, å øke midlene til IMF og å fremme landbruksprosjekter enda bedre. Den 15. februar 1983 overleverer Brandt den andre Nord-sør-rapporten til FNs -generalsekretær Javier Pérez de Cuéllar i Genève.

Forbundsdagsvalg: Klar seier til CDU/CSU

 Muliggjort av et tillitsvalg, som den 17. desember 1982 med hensikt ble tapt av forbundskansleren Helmut Kohl (CDU), finner forbundsdagens nyvalg sted den 6. mars 1983. Den klare vinneren er CDU/CSU. Med 48,8 % (+4,3) mister de knapt det absolutte flertall. Kansleren Kohl og unionen kan sammen med FDP, som oppnår 7,0 % (-3,6), fortsette å regjere. For første gang rykker også det tyske partiet “die Grünen” med 5,6 % (+4,1) inn i parlamentet i Bonn.

Valgets taper er SPD. Under ledelse av kanslerkandidaten Hans-Jochen Vogel oppnår partiet bare 38,2 % (-4,7). Formannen Willy Brandt lover at SPD skal være en “skikkelig opposisjon” til regjeringen, og varsler: “Vi kommer tilbake!” Som alderspresident åpner han den 29. mars 1983 det konstituerende møtet for den 10. tyske forbundsdagen.

SI-kongress i Albufeira

Under kongressen i Den sosialistiske internasjonale (SI) i Albufeira i Portugal, blir Willy Brandt igjen valgt til president i partiforeningen. Høsten 1982 overveide han fremdeles å overlate embetet til Olof Palme. Brandt erklærte seg villig til et fornyet kandidatur først etter noe nøling, som det fremgår av hans brev til Felipe González fra 17. februar 1983.

Som betingelse for en ny periode setter tyskeren avløsningen av SI-generalsekretæren Bernt Carlsson. Men personen, som Brandt foreslår for denne posten, avvises av medlemspartiene. I tillegg kommer det kritikk av presidentens lederstil. Til slutt velger kongressen finske Pentti Väänänen til ny generalsekretær. Møtet overskygges av mordet på PLO-representant Issam Sartawi.

Reaksjon på Strauß’ DDR-reise

Ikke som SPD har fryktet, fortsetter forbundskansler Helmut Kohl (CDU) Øst- og tysklandspolitikken til den sosial-liberale koalisjonen. Det er en overraskelse, da også CSU-formannen Franz Josef Strauß sommeren 1983 driver avspenningspolitikk.

Den tidligere skarpeste kritikeren av østavtalene sørger for en milliardkreditt til DDR, og blir mottatt av SED-generalsekretær Erich Honecker den 24. juli 1983. I tillegg reiser ministerpresidenten fra Bayern til Polen og Tsjekkoslovakia.

I et intervju den 30. juli 1983 har Willy Brandt bare godord om Strauß’ østpolitiske snuoperasjon, men synes “bråket” rundt hans reise er overdrevet. SPD og dets formann er selv veldig opptatt av å videreutvikle relasjonene med SED-ledelsen i DDR.

Brevveksling med Andropov om raketter

I

henhold til NATOs dobbeltvedtak fra 1979 skal høsten 1983 treffes beslutningen om utplasseringen av nye kjernefysiske mellomdistansevåpen fra USA i Vest-Europa. Allerede før rakettforhandlingene i Genève mislykkes, viser det seg at SPD, som største opposisjonsparti i Forbundsrepublikken, ikke vil akseptere “opprustningen”.

For å ha innflytelse på de kontroversielle debattene i sin favør, starter Sovjetunionen sensommeren 1983 en propaganda-offensiv. Adressaten er ved siden av fredsbevegelsen også SPD. I et skriv til Willy Brandt foreslår generalsekretæren i KPdSU Jurij Andropov i slutten av august 1983 på nytt begrensninger av de kjernefysiske mellomdistansesystemene i Europa. Riktignok tilbyr Moskva for første gang også nedbyggingen av “overskytende” SS-20-raketter, men kun på basis av en motregning av de britiske og franske atomvåpnene. Under ingen omstendigheter må amerikanske Cruise Missiles og Pershing II stasjoneres i Vest-Europa.

I sitt svar den 22. september 1983 viser Brandt forståelse for også å ta hensyn til Storbritannias og Frankrikes kjernefysiske våpenarsenal. Men han oppfordrer Andropov inntrengende til å starte omgående med å redusere SS-20-rakettene. Brandt og SPD frykter en ytterligere tilspissing av Øst-vest-konflikten. Etter nedskytingen av et koreansk sivilt fly med 269 mennesker ombord, utført av det sovjetiske luftforsvar den 1. september 1983, har situasjonen blitt betraktelig opptrappet.

USA-reise om ned­rustningsspørsmålet

I slutten av september 1983 reiser Willy Brandt til USA. Der vil han først og fremst motbevise beskyldningen fra CDU/CSU om at SPDs sikkerhetspolitikk er nøytralistisk og antiamerikansk. Brandt har allerede i begynnelsen av august offentliggjort et “åpent brev” om det i “Washington Post”.

I et foredrag i Canton/Ohio den 28. september 1983 og dagen etter i en høring foran medlemmer av kongressen i USA i hovedstaden Washington, presenterer SPD-formannen en fire-punkts-plan for en trinnvis “nedfrysing” av testingen, produksjonen og utplasseringen av atomvåpen. Dermed knytter Brandt seg til forslagene fra den amerikanske fredsbevegelsen “FREEZE”. Overfor kongressrepresentantene ytrer han seg også om det tyske spørsmålet og sjansene for å overvinne Europas deling.

Tale under freds­demonstrasjonen i Bonn

Under den hittil største fredskunngjøringen i Tyskland, demonstrerer den 22. oktober 1983 omtrent 500 000 mennesker mot den planlagte stasjoneringen av nye amerikanske mellomdistansevåpen i Vest-Europa. Blant de prominente talerne er ved siden av forfatteren Heinrich Böll og politikeren Petra Kelly fra partiet die Grünen i Tyskland, også Willy Brandt.

I sin tale sier SPD-formannen et klart nei til at “Tyskland fullpakkes stadig mer med kjernefysisk djevelskap”. Brandt er dypt skuffet over de amerikansk-sovjetiske forhandlingene i Genève. Hans anklage om at ingen politisk vilje for enighet ble synlig, er først og fremst myntet på den amerikanske regjeringen. Likevel synes Brandt ingenting om at Forbundsrepublikken skal tre ut av NATO. Han forsvarer også Forsvaret.

Kritikk av USAs intervensjon i Grenada

Den 25. oktober 1983 okkuperer amerikanske tropper øya Grenada i Det karibiske hav. Der har noen dager i forveien den marxistisk-leninistiske fløyen i regjeringspartiet New Jewel Movement (NJM) styrtet og myrdet sin egen statsminister. Den militære intervensjonen fra USA, som frykter et “nytt Cuba”, sørger for en rask avslutning av kuppet på Grenada.

I en erklæring den 26. oktober 1983 protesterer Willy Brandt som president i Den sosialistiske internasjonale (SI) “på det sterkeste” mot intervensjonen fra USA. Den er “fullstendig uforenelig med de folkerettslige prinsippene”. Lite smigrende for SI er derimot at den har opptatt NJM som medlem i 1980. Stemmer, som har advart mot partiet, som står veldig langt til venstre, ble ikke hørt den gangen.

SPD’s nei til NATO-opprustningen

Som vedtatt i landsmøtet i Berlin fire år tidligere, avgir SPD høsten 1983 sin stemme angående opprustningsdelen i NATOs dobbeltvedtak. Med stort flertall stemmer det ekstraordinære landsmøtet i Köln den 18./19. november 1983 mot stasjoneringen av nye atomraketter fra USA og for ytterligere forhandlinger. Kun 14 folkevalgte, deriblant spesielt Helmut Schmidt, følger ikke forslaget, som støttes av formannen Willy Brandt.

Uansett godtar Forbundsdagen i Bonn den 22. november 1983 med 286 mot 225 stemmer utplasseringen av 108 Pershing II og 96 Cruise Missiles i Forbundsrepublikken. Dagen etter forlater Sovjetunionen bordet i Genève-forhandlingene om kjernefysiske mellomdistansevåpen (INF). Den 8. desember 1983 avbryter Sovjetunionen også samtalene angående strategiske atomvåpen (START).

Giftermål med Brigitte Seebacher

Under en borgerlig vielse i rådhuset i Unkel gifter Willy Brandt og Brigitte Seebacher seg den 9. desember 1983. Det er hans tredje og hennes første ekteskap. Den hemmelige vielsen, som mediene og offentligheten får vite om først etterpå, foretar borgermesteren i den lille byen personlig.

Ni dager senere feirer SPD-formannen i Bonn 70-årsdagen sin. Blant gratulantene er også forbundspresident Karl Carstens og forbundskansler Helmut Kohl. Til jul 1983 står en gammel bondegård, som Willy og Brigitte har kjøpt i Gagnières (Frankrike) og bygget om, klar til innflytting. Der i Cevennene tilbringer de i årene som kommer, veldig ofte feriene sine.

Brandt- og Palme-kommisjonen i Roma

På Willy Brandts initiativ avholdes det fra 20. til 22. januar 1984 i Roma et felles møte i hans Nord-sør-kommisjon og “Den uavhengige kommisjonen for internasjonale sikkerhets- og nedrustningsspørsmål” under ledelse av Olof Palme. Blant medlemmene i Palme-kommisjonen finner vi blant andre Egon Bahr og Shridath Ramphal. Kommisjonen har i 1982 publisert rapporten “Felles sikkerhet”, der kommisjonen kom med forslag om å stoppe atomvåpenkappløpet i Øst og Vest.

Sammenhengene mellom over-opprustning og under-utvikling ligger Brandt veldig på hjertet. Men impulsene for å behandle dette temaet på en mer intens måte, noe han håpet på, kommer ikke under dette møte i Roma. Formelt høydepunkt den 21. januar 1984 er kommisjonsmedlemmenes møte med pave Johannes Paul II.

Internasjonalens Latin-Amerika-appell

Den 10. april 1984 møtes for første gang presidentene fra Kristlig-demokratene, fra De liberale og Den sosialistiske internasjonale, Andrés Zaldivar, Giovanni Malagodi og Willy Brandt, til en samtale i Roma. Møtets resultat er en “Felles appell om Latin-Amerika”. De tre presidentene støtter fredsbestrebelsene i Mellom-Amerika, hilser Argentinas tilbakevending til demokratiet, og krever en slutt på diktaturet i Chile.

Noen dager før har Brandt i Madrid rådført seg med Felipe González og Bruno Kreisky, samt i Lisboa med Mario Soares. 70-åringen liker, som før, å reise: I midten av april deltar Brandt i Genève på en Nord-sør-konferanse i Europarådet. Knappe to uker senere leder han i København et møte i SI-kontoret.

SPD-forbundets landsmøte i Essen

På forbundets landsmøte i Essen fra 17. til 21. mai 1984, fatter de tyske sosialdemokratene retningsgivende vedtak. Angående sikkerhetspolitikken går SPD inn for konseptet “Felles sikkerhet”, som går tilbake til Egon Bahr. Partiet benekter NATO-doktrinen om kjernefysisk avskrekning, og erklærer at sikringen av freden nå kun er mulig sammen med Østen.

I kampen mot massearbeidsledigheten i Forbundsrepublikken støtter SPD fagforbundenes krav om å avkorte den ukentlige arbeidstiden. Utover det vedtar delegatene at en kommisjon under Willy Brandts ledelse skal utarbeide et nytt prinsipprogram. SPD-formannen bekreftes med 391 av 422 gyldige stemmer på nytt i sitt embete.

Reise til Kina og India

Etter invitasjon fra Det kinesiske kommunistiske parti, besøker Willy Brandt i slutten av mai 1984 for første gang folkerepublikken. Ledsaget av Egon Bahr og Hans-Jürgen Wischnewski taler SPD-formannen i Peking både med partisjef Hu Yaobang og Kinas øverste makthaver, Deng Xiaoping. I den kinesiske hovedstaden holder Brandt den 30. mai 1984 også en  tale på partihøyskolen. Andre stoppesteder er Shanghai og Guangdong.

Etter et mellomstopp i Hongkong flyr Brandt videre til New Delhi, der han den 5. juni 1984 blir mottatt av statsminister Indira Gandhi med overveldende oppmerksomhet. Tema i samtalene er spørsmål om den internasjonale nærings- og sikkerhetspolitikk, samt en gjenopptagelse av Nord-sør-dialogen.

Desillusjonering etter Europavalget

Det andre direktevalget av Europaparlament er desillusjonerende for SPD. Under avstemningen i Forbundsrepublikken når partiet den 17. juni 1984 kun 37,4 %. Lærepengen de håpet at forbundskansler Helmut Kohls (CDU) regjering skulle få, uteble stort sett, til tross for høy arbeidsledighet.

CDU/CSU oppnår 46,0 %. Imidlertid går deres liberale koalisjonspartner FDP med 4,8 % glipp av å rykke inn igjen i Europaparlamentet. Overraskende sterkt kommer partiet die Grünen i Tyskland fra det med 8,2 %.

I valgkampen har SPD og dets formann inntrengende advart mot en enda dypere krise i den europeiske integrasjonen. “Det reelt eksisterende europeiske fellesskapet står i fare for å forspille tanken om en europeisk samling”, sier Willy Brandt i en artikkel i mars 1984.

Tre ukers reise til Latin-Amerika

Den 28. september 1984 reiser Willy Brandt på en tre ukers reise til Sør- og Mellom-Amerika. Hans første stoppested er Brasil, der han i Rio de Janeiro leder et møte på “kontoret” i Den sosialistiske internasjonale (SI). Deretter besøker han også Argentina, Peru, Venezuela, Colombia, Costa Rica, Nicaragua, Cuba og Mexico.

Reisens høydepunkt er Brandts møte med Cubas statssjef Fidel Castro.  den 15. oktober 1984. I til sammen ni timer snakker de to i Havanna med hverandre. Brandt er veldig imponert av Castro, som også et spesielt hjertelig takkebrev vitner om.

I en tale, som han holder på slutten av reisen i Mexico City, oppfordrer SI-presidenten Europa til å støtte Latin-Amerika økonomisk for å mestre gjeldskrisen.

Uttalelse i Flick-utvalget

I 1984 er “Flick-affæren” i Forbundsrepublikken veldig ofte førstesidestoff. Over år har Flick-konsernet betalt skjulte partigaver til politikere i CDU/CSU, FDP og SPD. Beskyldningen om korrupsjon medfører i juni 1984 til og med at Tysklands næringsminister Otto Graf Lambsdorff (FDP), som deretter går av, blir tiltalt.

En granskningskommisjon fra Forbundsdagen forsøker å oppklare skandalen om den illegale finansieringen av partiene. Den 26. oktober 1984 blir Willy Brandt avhørt som vitne, fordi også hans navn står på listen over de som har mottatt penger. Etter eget utsagn har SPD-formannen aldri mottatt betaling fra Flick-konsernet. I tillegg forklarer han at han ikke har kjennskap til at Flick, ved å påberope seg Brandt, har gitt penger til en annen i SPD.

Tale i München om tysklandsspørsmålet

I serien “Reden über das eigene Land: Deutschland” (“Taler om eget land: Tyskland”), holder SPD-formannen Willy Brandt den 18. november 1984 i teateret Kammerspiele i München et foredrag med tittel «Die Chancen der Geschichte suchen“ (“Søke historiens sjanser”). Med sine refleksjoner over det delte Tyskland, bekjenner 70-åringen seg til den tyske nasjon. Men når det gjelder muligheten av en statlig enhet, sier han ikke lenger at tysklandsspørsmålet er åpent.

Denne drømmen er over, spesielt på grunn av at Forbundsrepublikken og DDR tilhører forskjellige allianser. Målet “gjenforening” kaller Brandt til og med “50-årenes livsløgn”. Begge tyske stater skulle heller lete etter likheter til tross for og i delingen. Politikere fra CDU/CSU og konservative publisister kritiserer talen skarpt.

Besøk i Israel

Den 29. januar 1985 ankommer Willy Brandt til et seks dager langt besøk til Israel. SPD-formannen og presidenten i Den sosialistiske internasjonale er gjest i Det israelske arbeiderparti til statsminister Shimon Peres. Ved siden av samtaler med israelske politikere, står det også en samtale med arabiske ordførere i Vestjordanlandet, som er okkupert av Israel, på programmet.

En spesiell ære blir den forhenværende forbundskansleren den 30. januar 1985 til del. I nærheten av Nasaret oppkalles en skog, som Peres og Brandt planter de første sypressene i, etter hans navn. To dager senere møter Brandt forlagssjefen Axel Springer i Jerusalem, som i sin tid har støttet ham, men som senere derimot bekjempet ham innbitt på grunn av østpolitikken. Deres første møte etter 15 år får en forsonende avslutning.

Reise til USA og beskyldninger om antiamerikanisme

I slutten av april 1985 flyr Willy Brandt til New York, der han blant annet taler hos “Council on Foreign Relations (CFR)”. Det er hans tiende opptreden i tankefabrikken siden 1958. I tillegg deltar Brandt i et symposium i “Third World Foundation”, som tildeler ham “Tredje-verden-prisen”.  I sin tale foran CFR den 24. april 1985, utøver han voldsom kritikk på utenriks- og sikkerhetspolitikken overfor regjeringen til USAs president Ronald Reagan.

SPD avviser bestemt den kjernefysiske opprustningen, prosjektet om et rakettforsvar i verdensrommet (SDI), og Mellom-Amerika-politikken til USA. Sikkert også derfor ønsker Reagan ikke å møte SPD-formannen  under sitt Tysklands-besøk i mai 1985. Angrep fra CDU/CSU om at SPD har en antiamerikansk innstilling, avviser Brandt veldig sint.

Første møte med Gorbatsjov

Under den lenge planlagte reise til Moskva, møter Willy Brandt den 27. mai 1985 for første gang Mikhail Gorbatsjov i Kreml. Så utførlig som ingen annen vestlig politiker før, kan SPD-formannen snakke med KPdSUs generalsekretær, som tiltrådte embetet to måneder tidligere. Brandts inntrykk av Gorbatsjov er veldig positivt: Han er godt informert, virker suveren, naturlig, vennlig, men også bestemt.

Sentralt i deres samtale står spørsmål om nedrustning, spesielt statusen til de amerikansk-sovjetiske rakettforhandlingene, som ble gjenopptatt i mars 1985. Under fire øyne snakker de to også om Afghanistan, som fortsatt er okkupert av Sovjetunionen. Kort tid etter møtet starter Gorbatsjov og Brandt en livlig brevveksling.

Besøk i Budapest

Etter Sofia i desember 1984 og Moskva i mai 1985, er Budapest Willy Brandts neste reisemål i det kommunistisk regjerte Øst-Europa. I “østpolitikkens andre fase” vil SPD-formannen gjenopplive Øst-Vest-avspenningen. Samtalen hans med generalsekretæren i Det ungarske sosialistiske arbeiderparti (SUAP), János Kádár, den 27. juni 1985, dreier seg konkret om de to partienes kooperasjonsmuligheter.

Ifølge informasjon fra Karsten D. Voigt, som er til stede under samtalen, drøfter de to også spørsmålet om hvordan splittelsen av arbeiderbevegelsen i sosialdemokrater og kommunister, kunne overvinnes. I Ungarns hovedstad holder Brandt i tillegg en tale under en kongress til “Den internasjonale legeforening mot atomkrig (IPPNW)”.

Samtale med Mitterand i Paris

Den 12. juli 1985 mottar Statspresident François Mitterrand SPD-formannen og presidenten i Den sosialistiske internasjonale, Willy Brandt i den franske hovedstaden. Til tross for enorme meningsforskjeller om utplassering av nye atomraketter fra USA i Vest-Europa i 1983, og den franske politikken om strategiske atomvåpen, har de to politikerne regelmessige meningsutvekslinger.

Dette gjelder også for deres partier. Allerede i mai 1985 har Brandt reist til Paris for å ha samtaler med ledelsen av det sosialistiske partiet. Mitterrand får mye støtte fra de tyske sosialdemokratene for sitt forslag om å opprette det europeiske nettverket for næringsrettet forskning og utvikling “EUREKA”. Dette tydeliggjør Brandt i et intervju for tidsskriftet “L’Express”, som offentliggjøres den 28. juni 1985.

På besøk hos Honecker i Øst-Berlin

Etter invitasjon fra Erich Honecker reiser Willy Brandt den 18. september 1985 for første gang på 15 år til et offisielt besøk til DDR. Samtalene mellom DDRs stats- og partisjef og SPD-formannen dreier seg om Øst-Vest-forhandlingene, og de tysk-tyske relasjonene, ikke minst om de betente punktene registreringssted Salzgitter, Elben som grenseelv og DDR-statsborgerskap.

Om kvelden den 19. september 1985 snakker Brandt også med representanter fra den protestantiske kirken i DDR. Rammeprogrammet i Øst-Berlin, som han og hans kone Brigitte absolverer, og som statssikkerhetspolitiet overvåker kontinuerlig inkluderer også enn rundgang i byen og besiktigelsen av et nytt boligstrøk i Marzahn. Dagen etter kjører ekteparet Brandt en snartur til Weimar.

Reise til Beograd og Wien

Med et besøk i Beograd fortsetter Willy Brandt i midten av oktober 1985 sin reise til de østeuropeiske hovedstedene. I møter med topp-politikere fra “Yugoslavias kommunistforbund”, bringer SPD-formannen frem for alt Nord-sør-spørsmål på bane.

Med hensyn til gjeldskrisen driver Brandt propaganda for et fem-punkts-program, som blant annet planlegger en senkning av rentesatsene og sikring av en minste levestandard for befolkningen.

Den 14. Oktober 1985 reiser Brandt videre til Wien. Der presenterer han sin nye bok “Det organiserte vanvidd: våpenkappløp og verdenssult” og leder et møte i “kontoret” i Den sosialistiske internasjonale, og åpner en SI- nedrustningskonferanse.

Reise til Tsjekkoslovakia

Praha og Bratislava er fra 7. til 10. november 1985 stoppestedene for Willy Brandts lenge planlagte besøk i Tsjekkoslovakia. Et år tidligere har SPD-formannens reise blitt kansellert, fordi den kommunistiske ledelsen har nektet ham et møte med Jiří Hájek, tidligere utenriksminister og “Charta 77”-talsmann.

På grunn av ham og andre forfulgte, som Rudolf Battĕk og Václav Havel, har Brandt allerede flere ganger henvendt seg til makthaverne i Praha. Under sitt besøk i 1985 får i det minste SPD-forbundsforretningsfører Peter Glotz møte Hájek og de andre regimekritikerne.

Snartur til Washington

Den 12. november 1985 flyr Brandt til Washington for å ta imot Albert Einsteins fredspris. I sin tale i forbindelse med tildelingen, gir han spesielt uttrykk for sitt håp om at det forestående første møtet mellom den amerikanske presidenten Ronald Reagan og den sovjetiske generalsekretæren Mikhail Gorbatsjov i Genève kunne innlede en ny fase med avspenning og samarbeid.

I hovedstaden i USA fører Brandt i tillegg samtaler med visepresident George Bush og senatorer fra begge partier. Blant temaene er også utviklingslandenes gjeldskrise, idéen om et annet Nord-sør-toppmøte (Cancún II), og situasjonen i Mellom-Amerika, spesielt i Nicaragua. Brandt er forsiktig i sin vurdering av resultatene fra toppmøtet i Genève 21. november 1984, men mener resultatene er positive.

Omstridt besøk i Polen

Til 15.-årsdagen for Warszawa-avtalen reiser Willy Brandt den 6. desember 1985 på et firedagers besøk til hovedstaden i Polen. Hans viktigste samtalepartner er den kommunistiske stats- og partisjef Wojciech Jaruzelski. I tillegg snakker SPD-formannen i Warszawa med representanter for den ikke-kommunistiske intelligentsiaen og den katolske kirke. Stor oppmerksomhet får også hans tale i kongeslottet i Warszawa.

Det fører til sterk kritikk i Forbundsrepublikken og i deler av den polske opposisjonen at Brandt ikke har et møte med Lech Wałęsa, lederen av det forbudte fagforbundet Solidarność, som har invitert ham til Gdansk. Til tross for at de to skriver til hverandre fra høsten 1985 til våren 1986 er og forblir deres forhold distansert.

Brevveksling med Gorbatsjov

Siden tiltredelsen sørger den sovjetiske generalsekretæren Mikhail Gorbatsjov verden over for oppmerksomhet med nedrustningsinitiativer og for ny bevegelse i Øst-Vest-forholdet. Den 15. januar 1986 foreslår han for USA å innstille alle atomvåpentester, å fjerne trinnvis alle kjernefysiske og kjemiske våpen innen år 2000, og å gi avkall på utviklingen av romvåpen.

I et brev til Gorbatsjov av 29. januar 1986, gir Willy Brandt sitt løfte om støtte til dette fremstøtet. Samtidig foreslår SPD-formannen og presidenten i Den sosialistiske internasjonale, å tilføye til de sovjetiske forslagene om det første nedrustningstrinnet, også atomraketter med kortere rekkevidde og de konvensjonelle våpnene. Denne idéen gjennomfører Gorbatsjov og hans rådgivere noen måneder senere.

Sorg over Olof Palme

Mordet på Sveriges statsminister Olof Palme den 28. februar 1986 i Stockholm, er et stort sjokk for Willy Brandt. Bare dagen før har de to snakket i telefon med hverandre. I sin første stillingtagen beklager Brandt “tapet av en nær venn”. SPD-formannen og presidenten i Den sosialistiske internasjonale verdsetter Palme som “en spesielt fremragende og forutseende personlighet i det europeiske og internasjonale sosialdemokratiet”.

Under sørgehøytideligheten i Stockholm den 15. mars 1986 tar Brandt avskjed med en minnesamtale: “Jeg takker deg, Olof, takk for dine prestasjoner, din krevende ånd, og for det store forbildet du etterlater til de som etterfølger deg. (…) Olof vil leve videre i våre hjerter og i vårt arbeid.”

Reise til Sør-Afrika og Botswana

Helt i kampens tegn mot apartheid står enn ni dagers reise for Willy Brandt til det sørlige Afrika. Den 18. april 1986 deltar han i Gabarone (Botswana) på en konferanse i Den sosialistiske internasjonale (SI).

Før og etter oppholder Brandt seg i Sør-Afrika, der han blant annet snakker med biskop Desmond Tutu og Winnie Mandela, ektefellen til Nelson Mandela. Men han nektes å besøke lederen av African National Congress (ANC), som har vært fengslet siden 1962 og som SI krever løslatt.

Under sitt møte med Sør-Afrikas president Pieter W. Botha den 21. april 1986 blir SPD-formannen personlig kjent med den hvite mindretallsregjeringens fullstendige umedgjørlighet. I juli 1986 vegrer myndighetene seg til og med å overlevere et telegram fra Brandt til Mandela.

Besøk i Oslo

Private møter og avtaler samt politiske samtaler med toppene i Det norske arbeiderpartiet DNA og fagforbundene, står på programmet under Willy Brandts seks dager lange besøk i Oslo.

Den 21. mai 1986 blir SPD-formannen mottatt av den sosialdemokratiske statsministeren Gro Harlem Brundtland, som noen dager i forveien ble valgt for andre gang etter 1981 til Norges regjeringssjef. Hun er i tillegg leder i De forente nasjoners “Verdenskommisjon for miljø og utvikling”.

“Brundtland-kommisjonen” fortsetter tradisjonen til Brandts Nord-sør-kommisjon samt Olof Palmes kommisjon for nedrustning og sikkerhet. Hennes rapport “Vår felles fremtid” innfører konseptet bærekraftighet, og offentliggjøres i 1987.

Vanskelig SI-kongress i Lima

For første gang arrangeres fra 20. til 23. juni 1986 Den sosialistiske internasjonalens kongress i Latin-Amerika. I sin åpningstale betegner Willy Brandt møtet i hovedstaden i Peru som en milepæl.

Men under konferansen eskalerer i landet kampen mellom staten og den maoistiske geriljaen “Lysende sti”. På befaling fra president Alan García fra venstrepartiet APRA, slår militæret maoistenes fengselsopprør ned. Over 100 opprørere, deriblant også ubevæpnede fanger, blir drept. Brandt, som er overrasket over situasjonen, bestemmer seg likevel for å gjennomføre kongressen i Lima.

I et intervju med en peruansk avis erklærer SI-presidenten senere at han først i etterkant fikk vite om militærets voldelige eksesser.

SPD-forbundets landsmøte i Nürnberg

Atomreaktorkatastrofen i det sovjetiske kjernekraftverket Tsjernobyl den 26. april 1986 gjør at SPD snur i energipolitikken. På forbundets landsmøte i Nürnberg beslutter partiet den 27. august 1986 at Forbundsrepublikken skal avvikle atomenergien innen 10 år.

Møtet er allerede fullstendig fokusert på forbundsdagsvalget 1987. Kanslerkandidat Johannes Rau vil oppnå et eget flertall for SPD. Willy Brandt derimot tviler åpenbart på dette målet. I juli 1986 forklarte han i et intervju, at også 43 % hadde vært “en fin suksess”.

Brandt forsøker å berolige Rau, som er sint, og tilbyr ham i Nürnberg forgjeves partiformannskapet. Til slutt blir 72-åringen med 398 av 430 stemmer enda en gang valgt til SPD-formann.

Stiftelse utvikling og fred

På Willy Brandts initiativ opprettes den 10. september 1986 i Bonn Stiftelsen utvikling og fred (SEF). Idéen til det unnfanget han i anledning tildelingen av “Tredje-verden-prisen” i New York i april 1985.

Stiftelsen, som støttes av delstaten Nordrhein-Westfalen, skal ta seg av globaliseringsspørsmål, og kombinere emnekretsene Øst-Vest og Nord-Sør. Blant stiftelsesmedlemmene finner vi blant annet Johannes Rau, Kurt Biedenkopf, Ralf Dahrendorf og Carola Stern. Brandt blir styreformann.

Under et SEF-symposium med tema “Den tredje verden og vi” den 5. november 1986 i Duisburg, presiserer 72-åringen den uheldige sammenhengen mellom over-opprustning og under-utvikling. I stedet for til opprustning skulle det brukes mer penger til utvikling, sier Brandt.

Reagan-Gorbatsjov-toppmøte i Reykjavik

Under det andre toppmøtet, som finner sted den 11. /12. oktober 1986 på Island, nærmer seg USAs president Ronald Reagan og den sovjetiske generalsekretæren Mikhail Gorbatsjov på sensasjonelt vis. Begge går inn for avskaffelsen av alle atomvåpen, og vil, som første skritt, fjerne alle kjernefysiske mellomdistanseraketter (INF) i Europa, samt halvere antallet strategiske offensive våpen. Men det fører ikke til et gjennombrudd fordi Reagan nekter å innvilge i et testforbud for SDI i ti år.

I et brev til Gorbatsjov av 10. november 1986 kommer Willy Brandt med rosende ord om at man har begynt å tenke nytt i Reykjavik. Samtidig nevner han at han ikke forstår forbundskansler Helmut Kohl, som har sammenlignet Gorbatsjov med NS-propagandaminister Goebbels.

Underveis i valgkampspesialtoget

I forbundsdagsvalgkampen 1986/87 er toget igjen et populært fremkomstmiddel for SPDs toppolitikere. I begynnelsen av desember 1986 stopper et spesialtog i Neustadt an der Weinstrasse, Böblingen, Reutlingen, Oberndorf, Villingen-Schwenningen og Konstanz. I midten av januar 1987 står Neuss, Bottrop, Münster, Hamburg, Elmshorn og Flensburg på hans ruteplan.

Men målet, som kanslerkandidat Johannes Rau satt om et eget flertall, synes i mellomtiden å være uoppnåelig for SPD. Skandalen om fagforeningsbedriften “Neue Heimat” belaster deres valgkamp. Etter at partiet har lidd kraftige tap under valgene i Bayern og Hamburg høsten 1986, kommer det kritikk av SPD-formannens lederstil, og det spekuleres om hans avskjed. Brandt tilbakeviser begge deler energisk.

Forbundsdagsvalg: Nytt nederlag for SPD

Ved valget til Den 11. tyske forbundsdagen den 25. januar 1987, når SPD med sin kanslerkandidat Johannes Rau det opprinnelig tilstrebede flertallet ikke på langt nær. Resultatet på 37,0 % (-1,2) er riktignok bedre enn mange observatører har trodd på med hensyn til forløpet av valgkampen. Den klare valgvinneren er igjen CDU/CSU med forbundskansler Helmut Kohl.

Unionen oppnår 44,3 %, men må tåle betydelige tap med -4,5 prosentpoeng i forhold til forbundsdagsvalget 1983. CDU og CSU kan likevel fortsette koalisjonen med FDP, som når 9,1 % (+2,1). Den kraftigste fremgangen har det tyske partiet “die Grünen”, som øker til 8,3 % (+2,7). Som allerede i 1983, åpner Willy Brandt den 18. februar 1987 i Bonn som alderspresident i det nyvalgte parlamentets konstituerende møte.

Bok om menneske­rettigheter

I et programmatisk skrift, som utgis i februar 1987, kommer Willy Brandts personlige meninger og erfaringer om temaet på trykk. I forordet til boken “Menschenrechte – mißhandelt und mißbraucht” (“Menneskerettigheter – mishandlet og misbrukt”), er han imot at det brukes krenkelsen av menneskerettighetene i andre stater som propagandavåpen i den ideologiske kampen. Politikkens mål måtte snarere være å alltid redde ofrene.

Noen av de øvrige, riktignok omstridte maksimene til SPD-formannen og presidenten i Den sosialistiske internasjonale, er likeverdigheten av sosiale, borgerlige og politiske menneskerettigheter. Utover det må de som tilhører Vesten, tåle strengere vurderingsmålestokker. Brandt synes også å bevare freden er like viktig som å ivareta menneskerettighetene.

Når det gjelder det praktiske engasjementet for politisk forfulgte, satser den forhenværende forbundskansleren heller på midlene til det stillferdige diplomatiet, som jobber bak kulissene, enn den høylytte offentlige protesten. Under hans samtaler med de kommunistiske lederne i østblokken og med vestlig orienterte diktaturer, overleverer han alltid diskré navnelister med presserende tilfeller for å oppnå løslatelse av politiske fanger eller for å lempe på soningsforhold, gjenforene familier og muliggjøre utreiser. Selv om mange av hans intervensjoner er vellykket, har Brandt i offentligheten ikke ryktet for å være en utrettelig menneskerettighetsforkjemper.

Avskjed som SPD-formann

Etter flere enn 23 år på partitoppen, annonserer Willy Brandt den 23. mars 1987 sin avskjed som SPD-formann. Årsaken er den kraftige protesten fra mange sosialdemokrater mot utnevnelsen av den partiløse grekeren Margarita Mathiopoulos til talskvinne for styret. Misnøyen rundt Brandts lederstil, som har ulmet lenge, har øket etter det tapte forbundsdagsvalget.

I sin avskjedserklæring foran partiledelsen, som egentlig er en avregning, forsvarer 73-åringen seg mot kritikken. Han beklager SPDs mangel på disiplin, og kaller diskusjonen om den nye talskvinnen “spissborgelig opprør”. I ettertid synes Brandt det var en feil at han erklærte under landsmøtet i Nürnberg at han ikke skulle være kandidat til formannskapet 1988.

SPD-landsmøtet i Karlsruhe: Avskjed fra formannskapet

Under et ekstraordinært landsmøte i Beethovenhalle i Bonn den 14. juni 1987, tar Willy Brandt avskjed som SPDs partiformann. Som hans etterfølger velger delegatene Hans-Jochen Vogel, som allerede er formann i SPD-forbundsdagsfraksjonen. Brandt utnevnes til partiets æresformann.

I en imponerende tale ser 73-åringen tilbake på sitt lange politiske liv, og prøver å vise perspektiver for hvordan sosialdemokratene i Forbundsrepublikken kunne komme tilbake til regjeringen. Han formaner SPD til å være åpen for samfunnsmessige forandringer, og til å fornye seg kontinuerlig. Brandt fremhever spesielt hvor mye frihet, som grunnleggende verdi, betyr for ham personlig. Han lover partivennene at han ikke “går fra bordet”.

Honecker-besøk i Forbundsrepublikken

Fra 7. til 11. september 1987 reiser DDR-stats- og partisjef Erich Honecker (SED) for første gang på et offisielt besøk til Forbundsrepublikken. I Bonn blir han mottatt av forbundskansler Helmut Kohl (CDU) med militære æresbevisninger.

På kvelden andre dagen møter Honecker i hotell Bristol til en samtale med Willy Brandt. SPD-æresformannen er veldig rørt da Honecker takker ham for det store bidraget til avspenningen i Europa og til normaliseringen av den tysk-tyske relasjonen.

Utover det snakker de to om den forestående avtalen om de kjernefysiske mellomdistansevåpnene (INF) og relasjonene mellom SPD og SED. Den 27. august 1987 har begge partiene offentliggjort sitt omstridte dialogdokument “Der Streit der Idelogien und die gemeinsame Sicherheit” (“Ideologistriden og felles sikkerhet”).

SI-konferanse og rådsmøte i Dakar

I hovedstaden i Senegal holder Den sosialistiske internasjonale (SI) den 15./16. oktober 1987 et rådsmøte. Tre dager før har SI i Dakar allerede arrangert en konferanse om “Demokrati og utvikling” der 23 afrikanske organisasjoner og partier deltok.

I sin tale under åpningen av rådet bekrefter Willy Brandt internasjonalens støtte til de demokratiske apartheid-motstanderne i Sør-Afrika og “frontstatene” i det sørlige Afrika. Videre krever SI-presidenten en ettergivelse av gjelden for de fattigste landene. Som betingelse for et medlemskap i internasjonalen nevner han anerkjennelsen av politisk pluralisme. Men det betyr ikke at det i landet, der partiet kommer fra, som er villig til å bli medlem, må eksistere et flerpartisystem.

Null-løsning for kjernefysiske mellomdistansevåpen

Den 8. desember 1987 undertegner USAs president Ronald Reagan og den sovjetiske generalsekretæren Mikhail Gorbatsjov INF-avtalen. Innen tre år skal alle landbaserte atomraketter fra USA og Sovjetunionen med en rekkevidde på 500 til 5 500 kilometer bli fullstendig destruert, deriblant alle SS-20 Cruise Missiles og Pershing II.

Null-løsningen, som hilses veldig velkommen av SPD, gjør at også Willy Brandt håper på flere nedrustningsskritt når det gjelder mellomdistanse- og interkontinentale raketter samt på det konvensjonelle området. I en tale i International Peace Research Institute (SIPRI) Stockholm den 18. september 1987, har SPD-æresformannen allerede oppfordret europeerne til å utvikle egne konsepter for felles sikkerhet og en “europeisk fredsordning”.

Underveis i europeiske metropoler

I de første tre månedene i 1988 er Willy Brandt mye underveis i Europa. I januar deltar han i et firedagers møte med 76 nobelprisvinnere i Élysée-palasset i Paris, besøker de spanske sosialistenes landsmøte i Madrid, er med på oppstarten til en Nord-sør-kampanje i Europarådet, og åpner i Berlin en August-Bebel-utstilling.

I midten av februar 1988 flyr Brandt til Genève til et møte i Den sosialistiske internasjonalens (SI) nedrustningsråd. Etterpå reiser han til bokpresentasjoner til Madrid og Barcelona. For et arrangement i Europaparlamentets Sosialistiske fraksjon stopper SPD-æresformannen og SI-presidenten slutten av februar igjen i Paris, og i begynnelsen av april står en konferanse i Labour Party i London på programmet.

Møte med Gorbatsjov og Sakharov

Våren 1988 møtes Willy Brandt og den sovjetiske generalsekretæren Mikhail Gorbatsjov for andre gang i Kreml. I samtalen den 5. april 1988 er ikke bare Øst-Vest-spørsmål og Nord-Sør-relasjoner temaer, men også den innenrikspolitiske utviklingen i Sovjetunionen. Under sentralbegrepene “Glasnost” (åpenhet, transparens) og “Perestrojka” (ombygging, omstrukturering) prøver Gorbatsjov å demokratisere sovjetstaten.

Det Brandt får som førstehåndsinformasjon om dette, synes han er “åndeløst interessant”. “Perestrojkaen” er “som en revolusjon” sier SPD-æresformannen med glede og begeistring. Under hans opphold i Moskva møter Brandt også den sovjetiske dissidenten Andrej Sakharov, som på slutten av 1986 ble løslatt etter mange års forvisning.

Appell til Ceaușescu og Gorbatsjov

I begynnelsen av 1988 henvender Willy Brandt seg i hemmelige brev til stats- og partisjefene i Sovjetunionen og Romania, Mikhail Gorbatsjov og Nicolae Ceaușescu. Han gjør det etter oppfordring fra Ungarn, hvis relasjon med Romania, som naboland og Warsawapakt-alliert, er veldig spent.

Våren 1988 har Ceaușescu-regimet begynt å ødelegge tusenvis av landsbyer og tvangsflytte innbyggerne. Denne krenkelsen av KSSE-sluttdokumentet berører frem for alt den ungarske minoriteten på rundt to millioner mennesker, i Romania.

Men Brandts appeller fører ikke frem. Gorbatsjov er ute av stand til å gripe inn, og Ceaușescu, som internasjonalt isolerer seg stadig mer, besvarer ikke en gang skrivet fra den forhenværende forbundskansleren.

Kontroversielle setninger om gjenforeningen

Et foredrag av SPD-æresformannen under arrangementet “40 år grunnlov – håp og forpliktelse” den 14. september 1988 i Friedrich-Ebert-stiftelsen i Bonn, fremprovoserer heftig kritikk fra den konservative siden. Igjen distanserer Willy Brandt seg bestemt fra begrepet “gjenforening”:

“Vi har lenge latt, jeg også, (…) som om grunnloven forplikter oss til gjenforening. (…) Som om historien og den europeiske virkeligheten holder en tilknytning til Bismarck-riket i beredskap for oss. Eller om hele problemet reduserer seg til hvordan DDRs innlemmelse i Forbundsrepublikken kunne gjennomføres eller bli gjennomført.” “Håpet om gjenforening” er “rett og slett blitt til den andre tyske republikkens livsløgn”.

Tallrike avtaler i inn- og utland

Også høsten 1988 foretar Willy Brandt igjen mange reiser. Kort tid etter SPD-forbundets landsmøte i Münster, deltar han den 8./9. september i Berlin i et møte i Den sosialistiske internasjonalens næringspolitiske komité. Deretter følger en kongress i Pisa og et symposium om “Verden 10 år etter Brandt-rapporten” i Wien.

I november 1988 er Brandt igjen i Wien ved Donau for å delta i åpningen av utstillingen om arbeiderbevegelsens historie i Østerrike. Samme måned opptrer 74-åringen også i en internasjonal kongress om temaet “Klima og utvikling” i Hamburg, og oppholder seg dessuten i Athen. I begynnelsen av desember leder Brandt en SI-rådskonferanse i Paris. Rådets vårkonferanse fant sted i midten av mai 1988 i Madrid under hans ledelse.

Fødselsdagsmottagelse hos presidenten

Den 18. desember 1988 har Willy Brandt fylt 75 år. Til ære for jubilanten inviterer forbundspresident Richard von Weizsäcker den 20. januar 1989 til en mottagelse i Villa Hammerschmidt i Bonn. I en tale ærer han Brandt med følgende ord: “Du har klart noe helt spesielt i politikken: I din person har du opphevet spenningen mellom makt og moral.”

Blant de internasjonale gjestene, som stiller seg opp til gruppefotografering sammen med ekteparet Brandt, finner vi blant annet: François Mitterrand, Mário Soares, Shimon Peres, Helmut Kohl, Gro Harlem Brundtland, Hans-Dietrich Genscher, Johannes Rau, Hans-Jochen Vogel, Shridath Ramphal, Rainer Barzel, Björn Engholm, Peter Glotz, Holger Börner, Ingvar Carlsson, Walter Scheel, Oskar Lafontaine, Bruno Kreisky, Egon Bahr og Valentin Falin.

Protest mot oppfordring til mordet på Rushdie

Den 14. februar 1989 oppfordrer den iranske revolusjonslederen Ayatollah Khomeini alle muslimer til mordet på Salman Rushdie, den britiske forfatteren av boken “Sataniske vers”. Ifølge Khomeini spotter verket profeten Muhammed og Koranen. For å myrde Rushdie, som må gå i dekning, setter Iran opp en høy belønning.

I Vesten utløser oppfordringen til mord harme og protest, som også Willy Brandt tilslutter seg. I et telegram appellerer SPD-æresformannen den 17. februar 1989 til FN-generalsekretæren Javier Pérez de Cuéllar, å gå inn for at denne drapstrusselen, som er uutholdelig for folkenes samliv, trekkes tilbake.

Ikke per i dag er drapstrusselen opphevet. Den utlovede pengesummen for Rushdies død utgjør i mellomtiden over 4 millioner amerikanske dollar.

Resultatløst initiativ til andre Nord-sør toppmøte

I et brev til den nye presidenten i USA, George Bush, tar Willy Brandt og Shridath Ramphal den 1. mars 1988 opp innkallelsen til et toppmøte lik møtet i Cancún i 1981. Et likelydende skriv retter de også til den sovjetiske statspresident Mikhail Gorbatsjov.

Allerede siden 1984 tenker Brandt på et Cancún-II-initiativ, som han også tidligere har brakt på tale overfor andre statskvinner- og menn. Nå synes han og hans medkjempere fra Nord-sør-kommisjonen at den internasjonale situasjonen er spesielt gunstig. Med tanke på gjeldskrisen og den svake økonomien i mange utviklingsland, samt økende globale problemer som miljøødeleggelse, klimaoppvarming, befolkningsvekst og narkotikahandel, er Brandt og Ramphal overbevist om nødvendigheten av det andre Nord-sør-toppmøte.

I begynnelsen av mars 1989 reiser tyskeren til Washington for personlig å overlevere brevet til Bush. Men ved porten til Det hvite hus må Willy Brandt legitimere seg og stave navnet sitt. Inne blir han kun mottatt av sikkerhetsrådgiveren Brent Scowcroft. Regjeringen i USA er åpenbart ikke interessert i Cancún-II-initiativet. Først i august 1989 får Brandt et skriftlig svar fra Scowcroft. Ifølge det tviler Bush-administrasjonen på nytten av et toppmøte. Økonomisk utvikling kan best oppnås med reformer, “som gir markedskreftene frie tøyler”, skriver presidentens rådgiver.

Nyorientering i Polen og Ungarn

Ved det “runde bord” avtaler den kommunistiske regjeringen og opposisjonen i Polen den 5. april 1989 igjen å tillate fagforbundet Solidarność, som to måneder sener vinner de delvis frie valgene med overveldende flertall. Også i Ungarn er det duket for forandringer. Kommunistene i Ungarn uttaler seg for et flerpartisystem, og begynner fra mai 1989 med nedbyggingen av grensesperringene mot Østerrike.

Sovjetunionen tillater omstruktureringen. Gorbatsjov erklærer at hver stat har rett til å velge sin egen vei. Willy Brandt er fascinert av forandringene. Han tror at Europas deler vil vokse sammen igjen innen året 2000. De to tyske statene kunne “enes i en konføderasjon eller danne et felles statlig tak”.

Gorbatsjov i Forbundsrepublikken

Under sitt første statsbesøk i Forbundsrepublikken i midten av juni 1989 blir den sovjetiske presidenten Mikhail Gorbatsjov mottatt med stor sympati av tyskerne. I tillegg til sine rådslagninger med forbundskansler Helmut Kohl, har gjesten også tid til samtaler med representanter fra den opposisjonelle SPD.

Den 15. juni 1989 reiser Gorbatsjov og hans utenriksminister Eduard Sjevardnadse med ministerpresident Johannes Rau fra Nordrhein-Westfalen og Willy Brandt med toget fra Bonn til Dortmund. Underveis beviser SPD-æresformannen sin humoristiske sans, da han setter DDR-ledelsens manglende vilje til reform på spissen i form av en vits.

I en tale i Forbundsdagen priser Brandt dagen etterpå besøkets resultater, spesielt felleserklæringen, som ble undertegnet av Kohl og Gorbatsjov.

SI-kongress i Stockholm

Tradisjon og oppbrudd kjennetegner Den sosialistiske internasjonalens (SI) kongress fra 20. til 22. juni 1989 i Stockholm. SI feirer 100-årsdagen av opprettelsen av Den andre internasjonale, og vedtar en ny prinsipperklæring.

I sin tale driver Willy Brandt propaganda for den demokratiske sosialismen, og tilbyr reformkreftene i Øst samarbeid. Den gjenvalgte presidenten avgrenser seg samtidig klart fra den kommunistiske ledelsen i Kina, som i begynnelsen av juni har valset ned demokratibevegelsen i Peking.

For første gang er PLO med som observatør under en SI-kongress. Brandt beklager at Det israelske arbeiderparti melder forfall på grunn av det. I en samtale med Shimon Peres har han imidlertid gjort det klart på forhånd at han står ved invitasjonen av PLO.

Ferdigstillelse av “Erindringer”

Sommeren 1989 ferdigstiller Willy Brandt manuskriptet til sine “Erindringer”. Hans kone Brigitte støtter ham med råd og dåd. Autobiografien utgis i Ullstein-forlaget, som tilhører Springer-konsernet, og utkommer på markedet i oktober 1989. Brandts tilbakeblikk på sitt fascinerende politiske liv har mange lesere, og det kommer stadig nye opplag.

Med hensyn til Tyskland og Europa er to avsnitt i boken nesten visjonære: “Hvorfor, med hvilken rett og på grunn av hvilken erfaring utelukke at en dag i Leipzig og Dresden, Magdeburg og Schwerin – og i Øst-Berlin – ikke hundrevis, men hundretusener er på beina og forlanger sine statsborgerlige rettigheter? (…) Og Berlin? Og muren? Byen skal leve, og muren skal falle.”

Masseflukt fra DDR

Fordi SED-regimet nekter enhver form for reform, ønsker stadig flere mennesker å forlate DDR. Den største fluktbølgen begynner på sensommeren 1989. Den 10. september tillater regjeringen i Ungarn de titusener av DDR-borgerne, som kom inn i landet, å reise via Østerrike til Forbundsrepublikken.

Samtidig flykter tusenvis av østtyskere til den tyske ambassaden i Praha og Warszawa for å tvinge gjennom deres utreise. I DDR vokser samtidig antallet mennesker som åpent demonstrerer mot SED og for forandringer.

I en tale i Forbundsdagen erklærer Willy Brandt den 1. september 1989 at tiden for “små skritts politiken” går mot slutten. Tjue dager senere skriver han i et bidrag til avisen “Bild” at det tyske spørsmålet har kommet på den europeiske dagsorden.

Hos Gorbatsjov i Moskva

Få dager etter besøkene i Athen og Paris, flyr Willy Brandt i midten av oktober 1989 til Moskva, der han enda en gang har et møte med Mikhail Gorbatsjov. Deres meningsutveksling den 17. oktober 1989 dreier seg spesielt om situasjonen i DDR. 

Spørsmålet om man kunne vise til perspektivet av et felles tak for de to tyske statene hvis Europa fortsetter å vokse sammen, unngår sjefen i Kreml.

Like tilbakeholdent reagerer Gorbatsjov på Brandts informasjon om stiftelsen av DDRs sosialdemokratiske parti (SDP), som samtidig har søkt om opptak i Den sosialistiske internasjonale. I et “Spiegel”-intervju sier Brandt han er enig med den sovjetiske presidenten om at det raskt måtte komme en grunnleggende forandring i DDR.

Reise til Sør-Korea

I slutten av oktober 1989 besøker Willy Brandt for første gang Sør-Korea, som i 1987 har klart overgangen fra militærdiktaturet til demokratiet. På SPD-æresformannens program står blant annet et møte med statspresident Roe Tae-Woo, mottagelse av æresdoktortittelen fra Nasjonal-universitetet i Seoul, et foredrag om perspektivene til de internasjonale relasjonene, en TV-diskusjon om “Østpolitikk i Tyskland og nordpolitikk i Korea”, samt besiktigelsen av den indre koreanske grensen.

Spesielt hjertelig blir den tyske gjesten mottatt av Kim Dae Jung. Siden 1973 har Brandt stadig vekk talt saken til opposisjonspolitikeren, som har vært forfulgt av militærregimet. Spesielt en intervensjon fra den forhenværende forbundskansleren har Kim å takke for at han ikke ble henrettet i 1980.

Grenseåpning og murens fall

Om kvelden den 9. november 1989 i Forbundsdagen i Bonn får Willy Brandt høre om reisefriheten i DDR, som gjelder med øyeblikkelig virkning. Men først neste dag får han i en telefonsamtale tidlig på morgen med seg at grensen har blitt åpnet samme natt. Få timer senere står den dypt bevegede forhenværende forbundskansleren midt i folkemengden foran Berlinmuren ved Brandenburger Tor.

Midt på dagen erklærer han i et intervju ved rådhuset Schöneberg: “Nå er vi i en situasjon der det, som hører sammen, gror sammen igjen.” På en kunngjøring foran rådhuset, der også Helmut Kohl og Hans-Dietrich Genscher opptrer, holder Brandt en tale. om kvelden. Etterpå kjører han med Hans-Jochen Vogel til Øst-Berlin til et møte med representanter for DDRs sosialdemokratiske parti.

SI-rådsmøte i Genève

Møtet med rådet i Den sosialistiske internasjonale (SI) i Genève den 23./24. november 1989 er påvirket av Berlinmurens fall og den dramatiske omveltningen i Øst-Mellom-Europa.

Etter invitasjon fra Willy Brandt deltar også en delegasjon fra DDRs sosialdemokratiske parti (SDP) i møtet. Partiet har allerede ved stiftelsen den 7. oktober 1989 søkt om opptak i SI. I Genève får SDP status som “permanent gjest”.

I denne fasen er kontaktene til de europeiske partnere spesielt viktige for Brandt: Allerede i den første halvparten i november har han deltatt i et SI-partiledermøte, reist til Amsterdam og hatt møter i Brussel med medlemmer i Europaparlamentets sosialistiske fraksjon.

Tale i Marienkirche i Rostock

Etter invitasjon fra hansabyens sosialdemokrater kommer Willy Brandt den 6. desember 1989 til sin første offisielle opptreden i DDR til Rostock. Til dette har prest Joachim Gauck stilt St. Marienkirche til disposisjon. Fordi kirken er så overfylt blir talen til SPD-æresformannen også overført via høyttaler til de omkringliggende gatene, slik at nesten 50 000 mennesker kan høre den.

Brandt er veldig beveget av at han etter 53 år kan sette sin fot på grunnen i Rostock igjen. Han krever frie valg i DDR, og går allerede inn for en monetær union med Forbundsrepublikken. 75-åringen bekjenner seg klart til nasjonens enhet, men kan vanskelig forestille seg en “gjenforening”. På dette tidspunktet har han i stedet et “tysk forbund” i tankene.

Ekstraordinært SPD-landsmøte i Berlin

På et ekstraordinært landsmøte, som på grunn av murens fall flyttes på kort varsel fra Bremen til Berlin, vedtar SPD den 20. desember 1989 sitt nye prinsipprogram Hovedkravet på landsmøtet er industrisamfunnets økologiske omstrukturering. Men dette temaet blir ikke akkurat prioritert av den demokratiske revolusjonen i DDR og i Øst-Europa.

Det er spesielt Willy Brandt, som med sin tale setter sitt preg på landsmøtet for den tyske enheten. På 76-årsdagen sin fremhever SPD-æresformannen: “Uansett hvor stor skylden til en nasjon er, så kan den ikke slettes gjennom en ikke tidsbundet og forordnet deling.” Dette er myntet på skeptikernes og motstandernes argumentasjon mot en nasjonal samling, hvis ordførere er Oskar Lafontaine og Günter Grass.

Konferanse “10 år Brandt-rapport”

Ti år etter offentliggjøringen av den første Brandt-rapporten, inviterer Friedrich-Ebert-stiftelsen til en Nord-sør-konferanse i Königswinter ved Bonn. Blant deltagerne er, ved siden av medlemmer fra Willy Brandts forhenværende Nord-sør-kommisjon, også politikere og eksperter, som har tilhørt én av de tre uavhengige kommisjonene under ledelse av Olof Palme, Gro Harlem Brundtland og Julius Nyerere.

I sin åpningstale krever Brandt at 1990-årene måtte bli de globale forhandlingenes årti. Samtidig skisserer han elementer for en fremtidig verdensordenspolitikk, og gir dermed støtet til en ny arbeidsgruppe. Den stiftes i juni 1990 i Stockholm under ledelse av Ingvar Carlsson, og utvikler forslag til en reform av det internasjonale system.

Æresformann i Øst-SPD

Fra 22. til 25. februar 1990 finner i Leipzig sosialdemokratenes første ordentlige landsmøte sted i DDR. I midten av januar 1990 har partiet, som ble stiftet den 7. oktober 1989 som SDP, skiftet navn til SPD. Deres relasjoner med Vest-SPD har i mellomtiden blitt veldig tette. Landsmøtet i Leipzig velger Ibrahim Böhme til formann, og oppnevner Willy Brandt, som er tilstede, til æresformann også i Øst-SPD.

På grunn av sin bestemte innsats for den tyske enheten, nyter 76-åringen spesiell høy anseelse i Øst-Tyskland. Til hans opptredener i DDR kommer titusener på gatene og markedsplassene, som ellers kun ved forbundskansler Helmut Kohl.

I slutten av februar 1990 holder Brandt taler i Leipzig, Plauen og Zwickau. I slutten av januar har han allerede besøkt Eisenach og Gotha.

Skuffelse ved DDR-Folkekammervalg

Resultatet av det første frie valget til Folkekammeret, parlamentet i DDR, den 18. mars 1990, er en bitter skuffelse for sosialdemokratene. Det favoriserte Øst-SPD får kun 21,9 % av stemmene. Klar vinner med 48,1 % valgalliansen “Allianse for Tyskland” med partiene Øst-CDU, Demokratischer Aufbruch (DA) og Deutsche Soziale Union (DSU).

Også Willy Brandt hadde regnet med et tydelig bedre resultat for SPD. Utrettelig har han kjempet for valget under hans opptredener i mars 1990 i Erfurt, Weimar, Gera, Dresden, Chemnitz, Eberswalde, Frankfurt/Oder, Neuruppin, Potsdam, Wismar, Greifswald, Stralsund og Rostock.

I april 1990 danner alliansepartiene, SPD og de liberale en stor koalisjon. Ny ministerpresident blir Lothar de Maizière (CDU).

Møte med Felipe-González i Madrid

Under hans to dager lange besøk i Spanias hovedstad i begynnelsen av april 1990 møter Willy Brandt enda en gang Felipe González. Møte mellom de to mangeårige vennene, preges som alltid av spesiell hjertelighet.

Den sosialistiske statspresidenten, som innehar embetet siden 1982, har et halvt år i forveien vunnet parlamentsvalgene i Spania for tredje gang. I Det europeiske fellesskap (EF) er González en av de få regjeringssjefene, som etter murens fall støtter prosessen for den tyske samlingen uten forbehold.

I Brandts møtekalender står også et arrangement i regi av institusjonelle investorer i Madrid. Der holder han en tale om temaet “Revolutions in Eastern Europe – and where it may lead to”.

Etterspurt og æret i hele verden

I mai 1990 absolverer Willy Brandt et veldig anstrengende reiseprogram: Den 5. mai flyr han til USA for å motta i Providence (Rhode Island) enda en æresdokotortittel.

Fra 9. til 11 mai oppholder 76-åringen seg i Bergen (Norge), der han opptrer i en TV-diskusjon med Gro Harlem Brundtland. Den 14./15. mai er Brandt, etter invitasjon fra den tsjekkoslovakiske statspresidenten Václav Havel, gjest i Praha og Bratislava. En uke senere deltar han som president i Den sosialistiske internasjonale i et SI-rådsmøtet i Kairo.

Den 24. mai går det videre til en ni dager lang reise til Pakistan, India og Filippinene. Under denne reisen fører han samtaler med statsminister Bhutto i Islamabad, regjeringssjef Singh i New Delhi og statsminister Aquino i Manila.

Mottagelse for Nelson Mandela i Bonn

Fire år etter hans løslatelse fra den 27 år lange fengselsstraffen, kommer Nelson Mandela den 11. juni 1990 for første gang til Berlin. I tillegg til samtaler med Forbundspresidenten, kansleren og flere ministere, står for gjesten fra Sør-Afrika også et besøk i SPDs partisentralen på programmet. Der blir Mandela, som ønsker å takke sosialdemokratene for støtten i frihetskampen for de svarte sørafrikanerne, begeistret mottatt av tusenvis av mennesker.

I sin velkomsttale erklærer Willy Brandt at Mandela allerede som fange var et symbol for uforferdethet, trofast overbevisning og håp om en bedre fremtid. “Den løslatte Nelson Mandela er enda mer: Han er et symbol for forsoningsvilje og fred samtidig.”

Ikrafttreden av den monetære unionen

Med den økonomiske, monetære og sosiale unionen den 1. juli 1990, innføres den tyske D-mark også i DDR. Kontrakten som er sluttet mellom begge tyske stater i forbindelse med det, er derimot omstridt i SPD. Mot viljen til kanslerkandidat Oskar Lafontaine godtar SPDs forbundsdagsfraksjon kontrakten den 21. Juni 1990 med stort flertall.

Dette er i særdeleshet fortjenesten til partiformannen Hans-Jochen Vogel og æresformannen Willy Brandt. I et brev  til Lafontaine av 18. mai, og i en tale i fraksjonen den 14. juni, forklarer Brandt hvorfor han under ingen omstendigheter ville stemme nei. Etter dette kan SPD-ledelsen kun med stor anstrengelse hindre Lafontaine, som ble hardt skadet under et attentat i slutten av april 1990, å legge ned kanslerkandidaturet.

Avskjed fra Bruno Kreisky

Den 29. juli 1990 dør sosialdemokraten og tidligere forbundskansler i Østerrike, Bruno Kreisky. Det siste møtet Willy Brandt hadde med sin nære følgesvenn, som han møtte for første gang femti år før i Sverige, var i juni 1990. Under bisettelsen i Wien den 7. august 1990 holder presidenten i Den sosialistiske internasjonale (SI) og æresformannen i SPDe gravtalen.

I talen fremhever Brandt Kreiskys fortjenester for Østerrikes, Europas og verdens vel, og ærer spesielt hans engasjement i SI og for freden i Midtøsten. Stedfortredende for mange takker han Kreisky for oppmuntring, hjelp og formaning, men også for mange utfordringer. Brandt tar farvel med den avdøde med ordene: “Hvil i fred, kjære, vanskelige og gode venn!”

SPDs samlings-landsmøte

Seks dager før Tyskland gjenopprettes som statlig enhet, forenes Vest- og Øst-SPD den 27. september 1990 i Berlin. 67 år etter forbudet av nazistene, og 44 år etter tvangsforeningen med KPD i sovjetsonen, finnes det igjen ett sosialdemokratisk parti for hele landet.

Sammen med formennene Hans-Jochen Vogel og Wolfgang Thierse samt kanslerkandidat Oskar Lafontaine, undertegner æresformann Willy Brandt dokumentet om partienes samling. Manifestet som vedtas i forbindelse med det, stammer stort sett fra ham.

Men Brandt er utilfreds med Lafontaines og noen partivenners skeptiske holdning angående Den tyske enheten. To måneder før det første fellestyske forbundsdagsvalget er SPD splittet i dette spørsmålet.

Den tyske enhetens dag

Med tilslutningen av DDRs område til grunnloven, gjenopprettes i Tyskland den 3. oktober 1990 den statlige enheten. Under feiringen foran Riksdagsbygningen i Berlin står Willy Brandt ved midnatt med tårer i øynene ved siden av forbundspresident Richard von Weizsäcker, forbundskansler Helmut Kohl og utenriksminister Hans-Dietrich Genscher på ærestribunen.

Til stor forargelse for SPD-kanslerkandidat Oskar Lafontaine har Brandt og Kohl allerede noen dager før i et felles TV-intervju demonstrert sin tverrpolitiske konsens med hensyn til Den tyske enhet. Under det første fellestyske møte i Forbundsdagen den 4. oktober 1990 i Berlin, er det også SPD-æresformannen Brandt, som svarer som den første for sin fraksjon på kanslerens regjeringserklæring.

Betent misjon i Bagdad

I august 1990 har Irak overfalt og annektert sin nabo Kuwait. Etterpå forlanger FN ultimativt tilbaketrekkingen av de irakiske stridskreftene. Mens USA legger planer om en allianse mot aggressoren, og stasjonerer tropper i Saudi-Arabia, holder den irakiske diktatoren Saddam Hussein flere tusen utlendinger fast.

Som før andre vestlige politikere, men uten oppbakking fra Forbundsregjeringen, reiser Willy Brandt den 5. november 1990 til Bagdad for å få løslatt gislene. I tillegg vil han som president i Den sosialistiske internasjonale sondere mulighetene for fred.

Etter to samtaler med Saddam og vanskelige forhandlinger, kan Brandt ta med seg hjem 200 mennesker, deriblant 138 tyskere. Hans anstrengelser for å få Irak til å trekke seg ut av Kuwait, er derimot resultatløse.

Forbundsdagsvalg: Bitre SPD-tap

Det første fellestyske forbundsdagsvalget den 2. desember 1990 ender, som forventet, med en klar seier for koalisjonspartnerne CDU/CSU og FDP. Unionen med forbundskansler Helmut Kohl (CDU) oppnår 43,8 % av stemmene, de liberale med utenriksminister Hans-Dietrich Genscher når 11,0 %. SPD med kanslerkandidat Oskar Lafontaine når kun 33,5 %. Mens partiet die Grünen ikke klarer sperregrensen på 5 %, rykker partiet Bündnis 90 og SED-partiets etterfølger PDS inn i parlamentet.

Willy Brandt legger ikke skjul på sin skuffelse over SPDs svake resultat. I et diskusjonsbidrag foran partiledelsen i Bonn, kritiserer han den 3. desember at SPD ikke har bekjent seg klarere til Den tyske enhet. Allerede under møtet erklærer Lafontaine at han gir avkall på partiformannskapet.

Nei til gulfkrigen

Få timer før utløpet av FN-ultimatumet til Irak om tilbaketrekningen av troppene av Kuwait, debatterer Forbundsdagen i Bonn den 14. januar 1991 situasjonen. Rett etter regjeringserklæringen fra forbundskansler Helmut Kohl (CDU) tar Willy Brandt ordet. I sin tale begrunner SPD-æresformannen hvorfor hans parti selv etter utløpet av ultimatumet nekter å bruke militære midler.

Det finnes ikke en automatisme for intervensjonen, og det er heller ikke brukt nok ikke-militære sanksjoner mot Irak, sier Brandt. I tilfelle krig i Den persiske gulfen frykter han en storbrann i Midtøsten. Uansett begynner tre dager senere angrepet fra en USA-ledet koalisjonsstyrke. I midten av februar 1991 er Kuwait befridd av militæret.

Politisk globetrotter

Willy Brandts reiselyst er ustoppelig. I tillegg til mange forpliktelser i Tyskland, har han fra september 1990 til januar 1991 iakttatt avtaler i Wien, Tampere, Göteborg, New York, London, Lisboa, Coventry, Los Angeles, Las Vegas og Tokyo.

Den neste utenlandsturen fører ham i mars 1991 én gang rundt hele verden. Til å begynne med oppholder Brandt seg i USA for å holde foredrag i Louisville (Kentucky), Palm Springs og San Francisco (California). Deretter flyr 77-åringen for første gang til Australia. Som president i Den sosialistiske internasjonale leder han i Sydney den 9./10. mars et partiledermøte i SI.

Etter en snartur til New Zealands hovedstad Wellington, kommer Brandt den 15. mars til Singapore, der han blant annet snakker med den forhenværende statsministeren Lee Kuan Yew.

Stockholm-initiativ for global sikkerhet

Over 30 politikere fra hele verden, deriblant Willy Brandt, Václav Havel, Gro Harlem Brundtland, Edward Heath, Robert S. McNamara og Julius Nyerere, offentliggjør den 22. april 1991 “Stockholm-initiativ for global sikkerhet og verdensorden”.

Memorandumet for videreutvikling av De forente nasjoner, er resultatet av en arbeidsgruppe ledet av Ingvar Carlsson, og har sitt opphav i et initiativ fra Brandt i januar 1990. Initiativet med sine forslag reagerer ikke minst på gulfkrigen 1990/91.

Den 10. mai 1991 overleverer den forhenværende tyske forbundskansleren memorandumet i New York til FN-generalsekretæren Perez de Cuellar. I 1992 stiftes den uavhengige “Commission on Global Governance”, som bygger på memorandumet. På grunn av sykdom er det dessverre ikke lenger mulig for Brandt å arbeide i denne komitéen.

Positiv til det tyske forsvarets FN-innsats

Siden gjenforeningen den 3. oktober 1990 fremhever Willy Brandt stadig vekk at Tyskland, som har blitt større, måtte overta mer internasjonalt ansvar. I et intervju for avisen “Süddeutsche Zeitung” den 10. mai 1991 plederer han for å muliggjøre for det tyske forsvaret å delta i militære innsatser, som FN har ansvaret for. Men dette får Brandt kun delvis igjennom i SPD.

Med forbehold om en grunnlovsendring vedtar sosialdemokratene på forbundets landsmøte i slutten av mai 1991 en tysk deltagelse i fredsbevarende FN-misjoner (innsats som soldater på vegne av FN). En deltagelse i kamper utelukker de derimot. Landsmøtet i Bremen fører i tillegg til et skifte på toppen: Bjørn Engholm blir valgt til ny SPD-formann.

Avgjørelse for Berlin

Siden 3. oktober 1990 er Berlin offisielt hovedstaden i Tyskland igjen. Men hvor regjering og parlament til den utvidede Forbundsrepublikken skal ha setet sitt, er ikke avgjort enda. Den 20. juni 1991 avgjør Forbundsdagen om det blir Bonn eller Berlin. Willy Brandt er én av tilhengerne som så absolutt er for en flytting fra Rhinen til Spree.

I debatten i vannverket i Bonn, minner han om Forbundsdagens beslutninger og lovnader for hovedstaden Berlin, som er vedtatt siden 1949. Hans kommentar om at ingen i Frankrike hadde tenkt på at regjeringen forblir i Vichy, da tilbakevendelsen til Paris i 1944 var mulig igjen, møter derimot manglende forståelse. Til Brandts store glede får Berlin til slutt med 338 mot 320 stemmer gjennomslag mot Bonn.

Sovjetunionens og Jugoslavias oppløsning

Sommeren 1991 ser Europa og verden med sorg på utviklingen i Sovjetunionen og Jugoslavia. I august foretar forhenværende kommunistiske krefter i Moskva et kupp mot statspresident Mikail Gorbatsjov. Forsøket på omveltningen mislykkes derimot etter tre dager, men oppløsningen av Sovjetunionen kan ikke stoppes lenger. I Jugoslavia, som omfatter flere nasjonaliteter, hersker til og med borgerkrig etter at Slovenia og Kroatia erklærte begge uavhengighet i juni.

I et intervju med avisen “Die Welt” den 16. september 1991 advarer SPD-æresformannen Willy Brandt mot “overdreven nasjonalisme” og “rasisme”. Når det gjelder Europas sikkerhet satser han mer på NATO enn EF eller KSSE. Det atlantiske forbundet har vist seg som en stabilitetsfaktor, sier Brandt.

Operasjon på grunn av tarmkreft

På grunn av kraftige smerter i det venstre bein, går Willy Brandt til legen i september 1991. Etter flere undersøkelser diagnostiseres omsider tarmkreft. Den 10. oktober 1991 underkaster Brandt seg en operasjon på Universitetsklinikken i Köln, der tumoren blir fjernet. Ni dager sener forlater 77-åringen klinikken, og etter noen få uker kan Brandt iaktta en del av sine avtaler.

Men vevsprøver viser at kreften har vært veldig aggressiv, og med stor sannsynlighet kommer tilbake. Dette får Brandts ektefelle, fru Brigitte Seebacher, vite av den behandlende legen. Hun er enig med legen: Det er den riktige avgjørelsen at mannen hennes slipper å gjennomgå den mulige, men langvarige terapien, som ville tappe ham veldig for krefter.

Tale til minne om Julius Leber

Under et minnearrangement i forbindelse med Julius Lebers 100-årsdag, holder Willy Brandt den 15. november 1991 i Gethsemane-kirken i Berlin tale “Vom Erbe des deutschen Widerstands” (“Den tyske motstands arv”). SPD-æresformannen ærer motstandskjemperen som en “livsbejaende, kraftfull, energisk” mann, en stor sosialdemokrat og som tysk patriot med europeisk perspektiv.

Brandt minner samtidig også om sine personlige relasjoner med Leber, som i Lübeck har vært hans mentor til bruddet deres i 1933, og som han har hatt kontakt med under den andre verdenskrigen via mellommenn. Også Helmut Schmidt griper ordet under arrangementet. Etterpå trekker han og Brandt seg tilbake for en samtale under fire øyne, der de to forhenværende SPD-forbundskanslerne forsoner seg med hverandre.

Mot fremmedhat, for regulert innvandring

Den 25./26. januar 1992 finner den 95. Körber-stiftelsen i Bergedorfer samtalekrets sted. Konferansens tema, der også Willy Brandt deltar, heter: “Hvilke svar har Europa på de nye innvandringsbølgene?“

I sin tale forklarer den forhenværende forbundskansleren at Vest-Europa lenge har vært en innvandringsregion, og vil i overskuelig fremtid fortsatt ha et kraftig innvandringspress på grunn av velstandsforskjellen i forhold til Øst-Europa og naboene i sør. Derfor krever Brandt en felles europeisk innvandrings- og asylpolitikk. Ikke minst fordi Europas kapasitet til å ta imot innvandrere er begrenset, skulle samtidig mer gjøres med hensyn til årsakene til migrasjons- og fluktbølgene, slik at menneskene kan forbli i sine hjemland.

I Vest-Europa måtte man likevel innrette seg for å leve sammen med flere utlendinger, sier Brandt. Dette innebærer også at man må gå energisk til verks mot utbredte tilbøyeligheter for fremmedfiendtlighet. Samtidig må de store belastningene, som oppstår på grunn av den raske økningen i innflyttingen til byene og kommunene, ikke nedvurderes.
Brandt tenker da spesielt på situasjonen i Tyskland. Etter fallet av jernteppet har antallet asylanter, flyktninger og “Spätaussiedler” øket sterkt i Forbundsrepublikken. I tillegg har dette allerede medført fremmedfiendtlige opptøyer. Sommeren 1992 skal SPD-æresformannen råde sitt parti til å godta et vedtak om endring av grunnlovens artikkel om rett til å søke asyl.

Takk til Mikhail Gorbatsjov

Etter at alle anstrengelser for en unionsavtale mislykker blir Sovjetunionen oppløst på slutten av 1991. Den 25. desember må Mikhail Gorbatsjov i Moskva overlate makten i Russland til president Boris Jeltsin. De tidligere delrepublikkene er nå uavhengige. Elleve av dem inngår en løs forbindelse innen Samveldet av uavhengige stater (SUS).

Den 5. mars 1992 møter Gorbatsjov i Bonn enda en gang Willy Brandt. I begynnelsen av samtalen erklærer den forhenværende kommunistsjefen: “Jeg er sosialdemokrat.” Gorbatsjovs historiske ytelser har Brandt allerede fremhevet i et personlig brev. Han takker den forhenværende sovjetiske presidenten spesielt for hans bidrag til Tysklands gjenforening, og for den fredelige omstruktureringen av Europa.

Siste tale i Forbunds­dagen i Bonn

I debatten om innsettingen av enquete-kommisjonen “Bearbeidelse av historie og følger av SED-diktaturet i Tyskland” den 12. mars 1992, taler Willy Brandt for siste gang i den tyske Forbundsdagen. Som allerede i et  “Stern”-intervju og en “Spiegel”-samtale, fremhever han i sin tale, at bearbeidelsen av DDR-fortiden ikke måtte innsnevres til temaet “statssikkerhetspolitiet Stasi”.

Brandt beskytter uttrykkelig de som har underholdt kontakter med urettferdighetens regime for å yte medmenneskelig hjelp. Utover det forsvarer SPD-æresformannen og forhenværende forbundskansler sin øst- og tysklandspolitikk mot anklagen om at den har stabilisert det kommunistiske regimet, og forlenget dets levetid unødvendig. Tvert imot har den bidratt til å overvinne det, sier Brandt.

Siste opptreden i Luxembourg

Våren 1992 foretar Willy Brandt tre utenlandsreiser til. I midten av mars leder han i Madrid presidiumsmøtet i Den sosialistiske internasjonale (SI). At Brandt ikke vil være kandidat til president, har han allerede meddelt sin venn Felipe González i et brev i januar.

I april reiser Brandt og hans ektefelle Brigitte i to uker til deres feriehus i Frankrike. Der bryter 78-åringen sammen annen påskedag.

Til tross for stadig tilbakevendende sterke smerter i magen, reiser han den 4. mai 1992 til Luxembourg. Talen om “Europas arkitektur”, som Brandt holder foran sosialdemokratene i Storhertugdømmet, er hans siste opptreden i offentligheten. I talen plederer han blant annet for utvidelsen av Det europeiske fellesskap.

Andre kreftoperasjon og pleie hjemme

Den 10. mai 1992 blir Willy Brandt igjen innlagt på Universitetsklinikken i Köln. En ny operasjon tolv dager senere, avbrytes derimot allerede etter noen få minutter. Kreften har kommet for langt. I slutten av mai henter Brigitte Seebacher sin mann hjem, der hun pleier ham i de neste månedene.

I løpet av sommeren får Brandt der ofte besøk av sine barn, samt venner og gamle følgesvenner. Egon Bahr og Klaus Harpprecht er ofte der. Blant annet tar også Helmut Schmidt, Hans-Jochen Vogel, Hans-Jürgen Wischnewski, Holger Börner, Hans Koschnick, Johannes Rau, Richard von Weizsäcker og Felipe González, personlig farvel.

Den 27. august er Helmut Kohl gjest i huset i Unkel. Brandt forteller forbundskansleren hvordan han ønsker begravelsen sin.

Hilsen til SI-kongress i Berlin

Den dødssyke Willy Brandt klarer ikke å delta på kongressen i Den sosialistiske internasjonale (SI) i midten av september 1992 i Berlin. Men han formidler en hilsen til delegatene på møtet i Riksdagsbygningen. Hans kone Brigitte lager utkastet til teksten, som Brandt forbedrer litt.

Det gripende avskjedsbudskapet blir lest den 15. september 1992 av den forhenværende SPD-formannen Hans-Jochen Vogel, og er en politisk arv. Brandt appellerer til globalt engasjement mot urettferdighet og for menneskerettighetene. For han er den en spesiell tilfredsstillelse at Internasjonalen under hans presidentskap har blitt et “virkelig verdensomspennende fellesskap”. Til ny SI-president velger kongressen den franske sosialisten Pierre Mauroy.

Bortgang i Unkel og statsakt i Berlin

Etter en alvorlig sykdom dør Willy Brandt den 8. oktober 1992, kl. 16.35, 78 år gammel i sitt privathus Auf dem Rheinbüchel 60 i Unkel.

Åtte dager senere blir den avdøde lagt på båre i rådhuset i Berlin Schöneberg, der tusener tar avskjed med ham. Under statsakten, som finner sted den 17. oktober 1992 i Riksdagsbygningen i Berlin, viser tallrike gjester fra hele verden Brandt den siste ære.

Veldig gripende er begravelsestalen, som Spanias statsminister Felipe González retter på spansk til sin venn, og roper etter ham “Adios amigo Willy”.

Den tidligere regjerende borgermesteren og forhenværende forbundskansleren bisettes på gravlunden Waldfriedhof Berlin-Zehlendorf, overfor Ernst Reuter. På hans gravstein står kun navnet: “Willy Brandt”.