Transatlantisk partner – forhold til USA 1939–1992

Etter den første kontakten i 1940-årene utvikler Willy Brandt etter krigen nære og vennskapelige forhold med USA. For den regjerende borgermesteren i Berlin og som forbundskansler i Bonn, er partnerskapet med Amerikas forente stater det uunnværlige grunnlaget for hans utenrikspolitiske handlemåte. Tross en og annen spenning med forskjellige regjeringer i USA og tross kritikk, som han som “elder statesman” retter spesielt mot USA, har Brandt nesten gjennomgående et positivt bilde av Amerika.

Felles håp for et demokratisk Europa

Under hans eksil i Skandinavia er Amerikas forente stater et håp for Willy Brandt i kampen mot Hitler-Tyskland og for frigjøringen av Europa. Som korrespondent i Stockholm for et presseagentur i New York, pleier han fra 1940 kontakter til US-amerikanere og til politiske venner, som har flyktet til USA. I begynnelsen av krigen har han selv forbigående en plan om å emigrere til USA.

Brandt viser beundring for det frie demokratiske systemet i USA. Spesielt imponert er han over den økonomiske politikken “New Deal” til president Franklin D. Roosevelt. Hans “en-verden-idé” og den angloamerikanske Atlanterhavserklæringen fra 1941, påvirker i stor grad Brandts tanker om etterkrigstiden. Han mener USA, i samarbeid med Sovjetunionen etter seieren over nazi-regimet, har ansvar for gjenoppbyggingen av og drive fremover et demokratisk Europa og for å sikre freden i verden.

Partnerskap i Berlin under den kalde krigen

Etter “luftbroen” mot den sovjetiske blokaden av Berlin i vestsektoren i 1948/49, er for Willy Brandt USA garantien for sikkerhet, frihet og demokrati ikke bare i Vest-Berlin, men spesielt også i Vest-Tyskland og i Vest-Europa. Under den kalde krigen mot Sovjetunionen og det kommunistiske diktaturet anerkjenner han Amerikas rolle som ledelsesmakt “i den frie verden” med forpost Berlin. I samsvar med dette plederer Brandt allerede i de tidlige 1950-årene for et partnerskap mellom den unge forbundsrepublikken og USA. Han håper med dette ikke minst også på støtte fra Amerika for gjenforeningen av det delte Tyskland.

Hans transatlantiske kontakter, som han besøker fra slutten av 1940-årene, er systematisk bygget opp, og blir enda tettere da Willy Brandt i 1957 blir regjerende borgermester i Berlin. Hos høyerestående amerikanske politikere, fagforbund og militære, snakker han alltid varmt for Berlins interesser og får på grunn av dette mye støtte. Under den andre Berlin-krisen fra november 1958, er vestberlinerne avhengig av bistand fra USA. Brandts appell til amerikanerne om ikke å gi etter for de sovjetiske kravene og å bli i byen sammen med britene og franskmennene, viser resultater.

Byggingen av muren i 1961 setter forholdet til USA på en hard prøve. Passiviteten til USAs president John F. Kennedy angående grensestengingen fører Brandt inn i en tillitskrise. Den overvinnes for det første av amerikansk besluttsomhet om ikke å gi opp Berlin, og for det andre på grunn av en felles overbevisning av Kennedy og Brandt om at det må innledes en avspenningspolitikk overfor Sovjetunionen og Øst-Europa.

Samklang og dissonans i østpolitikkens æra

Som forbundskansler informerer Willy Brandt regjeringen i USA fra 1969 kontinuerlig om sin nye øst- og tysklandspolitikk, som han søker ryggdekning for hos Forbundsrepublikkens viktigste samarbeidspartner. I begynnelsen støter han på sterke forbehold fra president Richard Nixon og hans sikkerhetsrådgiver Henry Kissinger. Men begge erkjenner ganske snart at Brandts kurs stemmer overens med den amerikanske avspenningspolitikken, og støtter ham. Samarbeidet er spesielt nært mellom Bonn og Washington under forhandlingene om en Berlin-avtale i 1971.

Kansleren unngår åpen kritikk av USAs krig i Vietnam. Krisen på grunn av fallet i dollarkursen, som er en følge av militærinnsatsen, fører imidlertid til en heftig transatlantisk turbulens angående valuta- og den økonomiske politikken. Med tiltagende mistro ser Nixon-administrasjonen på at Forbundsrepublikkens selvbevissthet øker på grunn av østpolitikken.

Også Brandts krav om at det må legges større internasjonal vekt på det europeiske fellesskapet overfor begge supermaktene, sørger for irritasjon i Det hvite hus. På grunn av USAs våpenleveranser til Israel under krigen i Midtøsten kommer det i slutten av oktober 1973 til en alvorlig krise i det tysk-amerikanske forholdet.

Kritiske forhold i de senere årene

Som president i Den sosialistiske internasjonale (fra 1976) og som formann i nord-sør-kommisjonen (1977–1984) kritiserer Willy Brandt USA mer åpent enn noen gang før. Han bebreider Amerika for et tilbakefall til den kalde krigen. I begynnelsen av 1980-årene er sosialdemokraten meget bekymret over den massive opprustningen under president Ronald Reagan, fremfor alt over utplasseringen av amerikanske raketter i Vest-Europa i forbindelse med NATOs dobbeltvedtak.

Ikke bare sikkerhetspolitikken, men også nærings- og finanspolitikken samt USAs fremgangsmåte i Latin-Amerika, støter på sterke motsigelser hos SPD-formannen. Konsekvensen: President Reagan er den første presidenten i USA, som i 1985 nekter å treffe Brandt. Påstanden om anti-amerikanisme viser den forhenværende forbundskansleren, som fortsatt pleier nære kontakter i Amerikas forente stater, ettertrykkelig tilbake.

Striden om dette er i slutten av 1980-årene ikke noe tema lenger. Den amerikansk-sovjetiske avtalen om atomnedrustningen ser Brandt positivt på. Også for USAs rolle i den tyske gjenforeningsprosessen 1989/90 finner SPD æresformannen lovende ord. Den fredelige gjenforeningen av Tyskland vurderer han som suksess for det transatlantiske partnerskapet, hvis fortsettelse og videreutvikling er nødvendig – for fred og frihet i Europa og verden.

Den militære reaksjonen fra USA på golfkrisen i 1990/91 mener Willy Brandt ikke er så positiv. Fordi han frykter at konflikten i området skal spre seg som en skogbrann, snakker han alltid om en diplomatisk løsning av konflikten. Uansett befrir de allierte troppene, på oppdrag fra FN under amerikansk kommando, Kuwait, som ble okkupert av Irak.

Litteraturhenvisning:

Willy Brandt: Begegnungen und Einsichten. Die Jahre 1960–1975, Hamburg 1976.

Judith Michel: Willy Brandt und die Vereinigten Staaten von Amerika, in: Bernd Rother (Hrsg.): Willy Brandts Außenpolitik, Wiesbaden 2014, S. 93–160.

Remembering Willy Brandt. Egon Bahr, Henry Kissinger und die deutsch-amerikanischen Beziehungen, Berlin 2003 (Heft 10 der Schriftenreihe der Bundeskanzler-Willy-Brandt-Stiftung).